Stort og smått
▼
mandag 7. januar 2013
Sorgen er så altfor stor
Sorgreaksjonen vår er så voldsom at vi vet ikke om vi klarer å bære den. Vi kommer ALDRI til å få en slik hund igjen. Han var så spesiell; alt fra at han kunne si mamma, spiste plommer, kålrabi og annet grønt til at han hentet Rolf når mammaen hadde føling. Vi trodde vi skulle få beholde han i noen år til, men da jeg sto opp i dag tidlig og så øynene hans som såg så bedende på meg med bønn om "Mamma, kan du hjelpe meg?". Han klarte ikke å løfte hodet sitt og det blikket han sendte meg, kommer alltid til å forfølge meg. Jeg var så utrolig glad i han. Han var min eneste verden i mange år og utviklet seg fra å være en rampete ungdom til å bli en klok, gammel hund som kjente oss bedre enn vi kjente oss selv.
Tårene våre renner ustanselig. Jeg kom til å kikke bort på genseren hans som han var så glad i. Det var nok til at jeg fikk hulkegråt. Håper virkelig at jeg klarer å stoppe gråten i morgen. Da er jeg nødt til å ringe min mor. I dag har hun ringt ca 50 ganger (har talt etter). Hun vet ikke noe enda, men hun må jo få vite det hun også...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
SvarSlettTakk skal du ha Randi. Dessverre kom jeg i skade for å slette meldingen din da jeg egentlig skulle svare på den. Det var ikke meningen å slette den. Er litt rotete i hodet for tiden.
SvarSlett