Die ac nocte horribilis

 

Av og til har man perioder der en ikke kan tro at en skal overleve og har mest lyst til å hoppe på sjøen hvis bare ikke det hadde vært så kaldt. Jeg hadde et slikt døgn i dag.

I forgårs var min kjære og meg på Nordhordland-hallen for å ta vår tredje vaksine. Vi var i godt humør som vi pleier og alt gikk som smurt. Vi kom hjem igjen og fortsette med våre daglige gjøremål. Etter at vi var kommet hjem, skulle jeg også bytte slangesett og sensor på pumpen. Dette sitter i fingrene etter å ha holdt på med dette i snart tre md nå.

Fruen gikk på med krum hals. Sensoren ble fjernet fra huden og senderen ladet. Alt var fryd og gammen. Trodde jeg...

Jeg begynte å få feilmelding på pumpen, som hele tiden ville ha meg til å måle blodsukkeret eksternt. Snill pike som jeg er, gjorde jeg det. Jeg fikk beskjed om at det var sensoroppdatering og det tar ca 2 - 3 timer. Etter de 3 timene var gått, var den fremdeles ikke aktiv og jeg tok ut sensoren igjen for å sette inn en ny. Da oppdaget jeg at jeg hadde blødd mye fra stikkstedet. Jeg har altså satt sensoren midt i en blodåre. Jaja, tenkte jeg. Jeg får sette inn en ny en da og det gjorde jeg. Blodspruten stod og disken på badet så ut som om det hadde vært et slaktet dyr der.

Så da var det av med sensoren og da seg jeg det:

Senderen er stappende full av blod og akkurat der som det ikke må komme noe flytende til. Senderen var derfor nesten ødelagt. Jeg har heldigvis vanlige gammeldagse insulinsprøyter så da puttet jeg tuppen inn i åpningen for å få sugd ut mest mulig blod. Etterpå tørket jeg med q-tips. Jeg satte i en ny sensor som så ut til å virke fint i natt, men den gang ei. Pumpen begynte å mase om sensor-oppdatering og nektet å registrere sensoren på nytt.

Da var vi kommet til midt på natten, men da orket jeg ikke mer. Jeg lot den være og la meg til å sove.

I går morges da jeg stod opp, gikk jeg i kne. Den forbaska vaksinen hadde virkelig slått meg ut til de grader. Jeg kunne knapt gå. Pga bivrikningene av vaksinen, var jeg sengeliggende i hele går, men jeg kunne ikke gi opp sensoren. Jeg fjernet den gamle og satte i enda en ny sensor og koblet senderen på. Den varmet opp og oppdaterte og det så ut til å gå fint. Utpå formiddagen i dag begynte den igjen å trøble seg, men jeg lot den være for å se om det kunne rette seg. Det gjorde det, men den datt ut et par ganger, men kom så inn igjen.

Så ser jeg til min skrekk at jeg er tom for flere sensorer og ringer så Behandlingshjelpemiddelsentralen for å bestille flere. Der var de tomme, men de hadde en jeg kunne få og så skulle de sende resten i neste uke.

Nå får jeg virkelig håpe at ting roer seg litt på pumpefronten.

Den som lever får se.

Julen og meg

En ting er rart når det gjelder meg og julen. Jeg har et utrolig ambivalent til den. Jeg gleder meg jo som en unge hele året, men når dagen kommer, er jeg i en merkelig likegyldig tilstand. Her i huset pynter vi oss aldri til jul. Det er lenge siden vi sluttet med det. Til og med de siste årene jeg var hos min mor droppet jeg å pynte meg. Det er jo ingen vits. Det er bare Rolf og meg og vi har det så godt og trygt sammen og da trenger vi ikke å pynte oss.

Det kan være aspergeren i meg som snakker nå, men helt siden jeg var liten jente, har jeg hatet å pynte meg. Jeg hatet å gå i kjoler og skjørt for å tekkes andre når det gjelder hva som passer seg eller ikke.

Når asperger-Moffen overtar så liker hun best å være sammen med ektemaken siden hun er utrolig klønete sosialt og da mener jeg K L Ø N E T E. Jeg forsøker hele tiden å fungere sosialt og klarer det til et visst punkt, men etterpå er jeg helt ødelagt psykisk. Jeg går gjennom alt jeg har sagt og gjort i hodet mitt, livredd for å ha sagt eller opptrådt dumt.

Det som er saken, er at en må strekke seg litt også. Det kan ikke bare være rosa skyer og lyseblå hester og regnbuer. En må tåle å takle vanskelige ting, slik som det sosiale livet. En kommer ikke langt hvis en hele tiden skal rygge fra det som kan oppleves litt ubehagelig. Det beste er å se på det som en sint okse der du må gjøre ditt ytterste for å bekjempe angsten som diverse situasjoner gir deg.

Julen er som sagt rar. Samtidig som jeg er glad for at det kun er meg og Rolf, er jeg trist fordi vi ikke har noen andre som vil feire med oss. Det gir meg tårer i øynene når jeg ser hvor glade andre familier er i hverandre, mens i min familie, finnes det ingen samhold. Kun bebreidelse og hat. Rolf sa det så tydelig:

Det er noe mørkt som svever over familien min.

Jeg har alltid vært utskuddet, siden jeg er jente og å ta hensyn til mine følelser var bare tull fordi "det er jo ikke så viktig med henne". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette gjennom livet, men det er ikke lite. Det kan jeg garantere dere

En annen ting som har preget meg på en negativ måte, er at jeg kommer fra en liten bygd der alle hatet alt og alle. Familien X skulle en ikke snakke med og person Y og Z var bare noen forferdelige mennesker som alle visste alt om selv om de ikke kjente dem. Det var slarv og krangel dag ut og dag inn. Den dagen jeg flyttet derfra, var en stor lettelse for meg. Endelig kunne jeg være voksen og ha mine egne meninger uten å bli ledd av og få beskjed om at jeg ikke var så viktig for noen.