Fant en skatt

Som dere vet, har vi holdt på med å rydde utav boden i kjelleren og siden vi holder på med det, har vi også sortert en masse ting som har vært i kassene og kastet saker som vi ikke bruker lengre. Oppi en av kassene kom vi over mappen til Oscar Amadeus og inni den mappen fant vi en skatt. Nemlig noen barnetegninger som ble gjort av en liten jente i 1999/2000. Jeg husker ikke eksakt året, men Oscar var antagelig valp/unghund på det tidspunktet.

Vi er veldig glade i barnetegninger og jeg er sikker på at hadde vi hatt barnebarn, hadde vi dekket veggene med tegningene deres. Jeg hadde også en tegning som ble laget av de første barnene som jeg passet tidlig på 80-tallet. De ER en eller plass, men for øyeblikket klarer jeg ikke å finne dem.

Her er hvertfall tegningene som ble laget til Oscar dengang han var liten:

2 portretter av Oscar

Er de ikke herlige?

Ett år siden...

I dag er det ett år siden vi tok Oscar til vetrinær for siste gang. Jeg husker at natten til i dag, ble en av de tristeste nettene jeg har opplevd hittil i livet. Oscar var blitt svært syk og gikk ut og inn av vetrinæklinikker så og si konstant i desember og romjulen 2012.

Den siste natten visste jeg hva som kom til å skje den dagen. Det var ingen tvil. Oscar måtte få slippe og lide mer. Han hadde plutselig fått store smerter i nakkeregionen og selv om vi kunne insistert på en utredning, så vi ikke vitsen med å gjøre det på en så gammel hund. Han nærmet seg jo 14 år med stormskritt.

Jeg gråt veldig mye den dagen. Både før og etter avlivingen. Det var utrolig tøft å komme seg igjennom den dagen. Jeg har alltid vært glad for at jeg har erfaring med å jobbe hos vetrinærer og har fått med meg en utrolig god ballast videre. Jeg har jo vært med å avlive x antall dyr og litt etter litt lærte jeg meg å takle disse tingene.

Jeg har heller ikke vært av dem som på død og liv må menneskeliggjøre dyrene og i tillegg beholde dem i live, uansett hvor mye dyret lider, kun utfra egoistiske holdninger. Når dyrets tid har kommet til å få lov til å sovne inn uten og måtte være nødt til å slite seg gjennom resten av livet til det dør av seg selv, må det bare få lov til å slippe. Da er det bedre at man gjør det som er fornuftig UTAV kjærlighet til en god venn, så må man bare gjøre så godt man kan å arbeide seg gjennom sorgen.

Savnet vil jo være der uansett, men det vil bli mindre ettersom tiden går og man begynner å huske alle de gode tingene og de morsomme tingene som du som eier har opplevd med dyret ditt.

Lev på minnene og alle de gode tingene du og dyret ditt opplevde sammen.

Encore

Flere har sendt mail til meg og bedt meg legge ut videoen som jeg laget over Oscar sitt liv. Den ligger jo et stykke nedenfor, men siden det blir så mange sider å scrolle igjennom, legger jeg den ut på nytt her:

Gutten vår kom hjem i dag

I dag var jeg å hentet urnen. Det var en rar følelse, plutselig var alt kommet så nær igjen. På veien hjem passerte jeg flere hunder, som var på tur med eierne. Så mange hunder tror jeg aldri jeg har truffet på på strekningen fra posten og hjem. Høres sikkert rart ut, men det virket som om Oscar forsøkte å fortelle meg at livet går videre.

Den 16. mars skal asken spres. Det spørs om vi klarer det. Det føles så godt å ha han hos oss igjen, selv om han er blitt til aske.

Alt dette er nok en sorgreaksjon og er helt normalt. Det kommer til å gå over. Vi gleder oss veldig til at lille Tilly skal komme til oss, men det blir ikke før til neste vår. I løpet av høsten skal vi kontakte flere oppdrettere slik at vi kan få en god og frisk hund.

Oscars liv i bilder og musikk

Oscar er på vei hjem igjen

Har ventet en stund på dette. Jeg må innrømme at jeg har vært veldig nervøs for at vi ikke skulle få urnen, men i går fikk vi beskjed på mobilen om at urnen er på vei. Vi kommer til å ha den stående i leiligheten frem til 16. mars, da asken hans skal spres i hagen i Rosendal. Selve urnen har vi bestemt skal graves ned på yndlingsplassen hans i hagen, når telen er borte i bakken.

Grunnen til at vi har valgt akkurat den datoen, er at Oscar ville ha fylt 14 år. Vi snakker også om at vi, hvis vi får lov, skal plante et plommetre på graven hans. Han var vanvittig glad i plommer og snek seg ofte bort til det treet som hadde yndlingsplommene hans, for å lete etter plommer som hadde falt på bakken.
Hvis det ikke lar seg gjøre å plante plommetre, kommer vi til å gå for roser istedet.

Vi tror selve seremonien med askespredningen kommer til å bli veldig fin. Vi føler ikke at vi kan gå i gang med å skaffe oss ny hund før Oscar er stedt til hvile. Jeg kommer også til å lese opp diktet som sto i rommet der Oscar ble avlivet. Håper jeg klarer det uten å begynne å gråte.
Jeg er kommet ganske mye over selve sorgen, men savnet ligger jo der.

Det skal bli godt å se framover igjen. Min kjære har litt "større" sorg enn meg fordi jeg har lært å takle avliving av dyr. Jeg har jo jobbet på 2 dyreklinikker og har vært med på å avlive en del dyr. Du blir aldri vant til det, men du lærer å takle det. Jeg er så glad for at jeg har denne ballasten. Den har hjulpet meg framover.

Ingen hund har så direkte og talende

blikk som gutten vår.

Julen endelig ute

Takk og pris. Årsaken til at det har tatt så lang tid å få treet ut, er at vi var nødt til å kjøpe grensaks først. Vi klippet av alle grenene og skar stammen i flere biter, da er det så mye lettere å få treet i bilen og levert på Espehaugen.

Jeg er så glad jeg tok av julepynten på lørdag/søndag. Det hadde vært litt for tøft for oss å komme tilbake til et juledekorert tre etter at vi avlivet Oscar.

I kveld var vi en tur på Safari og kjøpte torskekoteletter, skikkelig rogn og lever. Siden det ikke ble torsk til middag 1. juledag pga sykdom, skal vi ha det i morgen i stedet. Da blir det sandefjordsmør til.
Vi kjøpte 10 koteletter. Det høres mye ut, men en del av dette skal brukes i en fiskelapskaus ved en senere anledning og siden torsken er så billig nå, valgte vi å kjøpe inn litt. Vi har glemt å kjøpe flatbrød, så det skal vi gjøre i morgen. I tillegg kan det hende vi drar ut på en liten fototur, men bare hvis det blir overskyet og/eller tåke. Å fotografere i sol, er ikke så bra. Det er vanskelig å få tatt noen bra bilder da.

Vi går litt i tåken enda etter vi mistet Oscar. Savnet er stort, men sorgen har lettet mye. Nå ser vi tilbake og ler av alle de morsomme minnene. Vi gleder oss til at det skal komme en ny valp i huset (hjelp!) selv om det ikke blir før til høsten eller neste år. Jeg regner med at hunden kommer til å overta hele bloggen min, eller jeg lager en egen blogg for henne. Jeg får se.
Klærne til Oscar ligger fremdeles på stolen ute i gangen. Det er så godt å ha dem der. Da virker det som om han bare er borte en liten stund. Vi tviler mer og mer at vi klarer å kvitte oss med genseren hans, men vi får ta tiden til hjelp så går det nok. Vi kjenner noen som har en hund som kunne tenke seg denne. Vi får tenke på det...

Smerten i ferd med å slippe

Merker nå at det går lettere for hver dag. Har heldigvis ikke grått siden mandag, men i går var det litt vanskelig da vi gikk opp til bilen. Vi såg veien der vi gikk på luftetur og minnene kom i store kast over oss. Jeg regner med at alt blir en vane etterhvert, men det er jo klart at vi ser Oscar i hver minste ting vi gjør. Til og med å gå inn og ut av Safari på Midttun var tungt. Det er også tungt å tenke på at vi kanskje aldri skal inn i en dyrebutikk igjen.

Vi bestilte en søt liten blomsterdekorasjon til vetrinæren som var med oss under avslutningen. Hun var helt fantastisk. Varmt og fint menneske med en utrolig empati. Slikt gjør godt i et tungt hjerte.

Vi tenker mer og mer på å skaffe oss ny hund. Det er blitt så tomt etter Oscar og vi trenger lyden av glade poter som løper over gulvet. Vi har bestemt oss for å vente ett år med å kjøpe. Vi trenger å tenke oss godt om. Vi er ikke ungdommer lengre og jeg har slitt en del med helsen de siste årene. Vi blir jo også ganske bundet. Min mor klarer ikke å passe noen hund over lengre tid, hvis vi skulle bli syke, Vi kan ikke forvente at hun skal stille opp i syv brede og syv lange for å passe en hund som vi kanskje skaffet oss på impuls.

Vi skal også ha tid og krefter til knøttet. Å oppdra en hund vil jeg si er vanskeligere enn å oppdra et barn (tråkket jeg noen på tærne nå...?). Det jeg mener er at med et barn kan man hvertfall forklare barnet hvorfor det ikke får lov eller må gjøre noe. Med en hund er det repetisjon, repetisjon og repetisjon som gjelder samt å ALLTID være konsekvent. Vi kommer også til å gå på dressurkurs - både valpekurs, unghundkurs og kurs for voksne hund i tillegg til at vi kanskje skal begynne med agility, så det gjelder å tenke seg GODT om.

Jeg er også hjemme hele dagen og trenger noen å "snakke" med. Oscar var utrolig intelligent og skjønte mesteparten av det vi sa. Han fant ut at når han ville legge seg for natten, skulle også mamma og pappa legge seg. Han ga seg ikke før han hadde fått oss til sengs. Han var også svært glad i plommer. I Rosendal har vi et plommetre og der gikk han rundt og så etter om det skulle være noen plommer som var falt ned. Han spiste også salat (uten dressing), bananer, appelsiner, epler osv. untatt druer, det skal ikke hunder ha fordi de kan gi akutt nyresvikt. Det var bare en ting han var totalt motstander av og det var FÅREPØLSE. Det syntes han var så ille at hvis han fikk en sånn i munnen, rynket han hele snuten og en kunne nesten se at han sa BLÆH!!!

Hunder er bare noen herlige vesener.

Oscar og Michael i 1999

Etter Oscar

Selv om det er vondt enda, har jeg sålangt ikke grått i dag. Har så vondt rundt øynene pga all gråtingen i går. Er både rød og hoven.
I dag tidlig sa jeg godmorgen til Oscar før jeg hadde våknet skikkelig og skjønt at han var borte. Jeg har faktisk "pratet" med han i dag, uten at jeg var klar over at jeg gjorde det. Har spurt han om han ville gå tur og om han ville ha leverpostei. Jeg tror dette er en ganske normal reaksjon som vil forsvinne etterhvert.
Det som er vanskelig, er å se klærne hans. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med disse. Har ikke lyst til å kaste dem - hvertfall ikke enda. Heller ikke selene og bandet hans vil jeg kvitte meg med enda. Mat og drikkeskålen hans i porselen har jeg vurdert å selge, men jeg tror jeg venter litt med det. Må tenke meg godt om først.

I dag har jeg fortsatt med å plukke vekk og pakke ned julepynt. Jeg var ikke i stand til dette på søndag. Enda er det masse å gjøre før alt er iorden, men jeg har hvertfall startet. Det var faktisk godt å jobbe litt, i tillegg har jeg sett en film og tatt kontakt med NKK for å spørre om de kan anbefale en god oppdretter. Nå skal vi ikke ha ny hund, hvertfall ikke enda, men jeg tror alt jeg har gjort i dag har hjulpet på bearbeidelsen av sorgen.

Jeg er så takknemlig for alle de omsorgsfulle meldingene som jeg har fått på FB/Kvinneguiden og bloggen. Det varmer skikkelig. Desverre kom jeg til å slette en kommentar på det forrige innlegget da jeg skulle svare fb-vennen. Det burde vært en angre-knapp under slike innlegg. Det er fort gjort å gjøre feil.

Nå er ettermiddagen her og kvelden er på vei. Jeg håper at jeg slipper å bli overmannet av sorg i kveld...

Sorgen er så altfor stor

Sorgreaksjonen vår er så voldsom at vi vet ikke om vi klarer å bære den. Vi kommer ALDRI til å få en slik hund igjen. Han var så spesiell; alt fra at han kunne si mamma, spiste plommer, kålrabi og annet grønt til at han hentet Rolf når mammaen hadde føling. Vi trodde vi skulle få beholde han i noen år til, men da jeg sto opp i dag tidlig og så øynene hans som såg så bedende på meg med bønn om "Mamma, kan du hjelpe meg?". Han klarte ikke å løfte hodet sitt og det blikket han sendte meg, kommer alltid til å forfølge meg. Jeg var så utrolig glad i han. Han var min eneste verden i mange år og utviklet seg fra å være en rampete ungdom til å bli en klok, gammel hund som kjente oss bedre enn vi kjente oss selv.

Tårene våre renner ustanselig. Jeg kom til å kikke bort på genseren hans som han var så glad i. Det var nok til at jeg fikk hulkegråt. Håper virkelig at jeg klarer å stoppe gråten i morgen. Da er jeg nødt til å ringe min mor. I dag har hun ringt ca 50 ganger (har talt etter). Hun vet ikke noe enda, men hun må jo få vite det hun også...

RIP Lille Venn

Kl 18 i kveld lukket Oscar øynene for siste gang. Vi fant ut, sammen med vetrinæren at det var best å la han slippe mer lidelse. Jeg har grått siden jeg stod opp i dag tidlig. Savnet er hjerteskjærende. Vi har stengt av både fasttelefonen og mobiltelefonene fordi vi trenger å være alene sammen.

Selve avlivingen var veldig vakker, med levende lys og dikt.

Mamma og Pappa kommer aldri til å glemme deg elskede venn.

Oscars liv i bilder og musikk

Situasjonen Oscar

Det ser ikke bra ut idag. Da vi var ute på morgenskvetten, klarte han ikke å gå noe særlig. Da jeg løftet han opp, skrek han. Det samme gjorde han på badet da jeg forsøkte å tørke han forsiktig. I tillegg klynket han som et lite barn. Det gjorde at jeg begynte å gråte og har ikke stoppet siden.

Jeg trodde jeg skulle være litt tøffere når tiden hans kom, men det er jeg ikke i det hele tatt. Alt er veldig tungt akkurat nå og jeg gruer meg til kl 1730 da vi har time hos vetrinæren. Jeg må huske å ta med teppet hans. Det skal pakkes rundt han når han sovner inn

Jeg er skrekkelig sliten akkurat nå og får konstant gråteanfall. Gruer meg sånn til jeg kommer tilbake til leiligheten og ser mat og drikkeskålene til Oscar...

Et ørlite håp

Nå har Oscar akkurat spist kylling, Han har også fått i seg kylling-sjy, så han har drukket litt. Han har også vært fremme på gulvet noen sekunder. Nå håper vi virkelig at han er iferd med å bli sitt gamle jeg igjen. Han har til og med stelt seg og han har ikke kommet med noen smertehyl, men han er fremdeles urolig. Han går fra skrivebordet til juletreet der han ligger og tilbake igjen nesten konstant. Antagelig har han så vondt at han ikke kan ligge i ro.

Vi har hvertfall et lite håp om at han er på bedringens vei. Send han gode tanker, slik at han kommer over dette.

Status Oscar

Det ser dårlig ut. Han ligger fremdeles i en krok og skjelver. Han er rett og slett livredd meg. Forsøker jeg å gi han leverpostei, kryper han sammen med halen mellom beina og flytter seg et annet sted. Han kan ikke ha det sånn. Vi lurer nå på om han kanskje har hatt et drypp slik at hjernen er blitt forstyrret. Jeg har aldri gjort han noe gale, så hvorfor han er så livredd, har jeg ingen forklaring på. Han er helt ok når vi skal ut og gå. Da er han sitt gamle jeg igjen.
Han har heller ikke drukket på snart 3 dager og heller ikke spist.
I morgen skal jeg ta en telefon til dyreklinikken og forhåpentligvis får vi en time samme dagen. Da skal vi diskutere med vetrinæren om hva vi skal gjøre. Slik det ser ut nå, blir det avliving.

Det er trist, men slik er livet...

Noe er alvorlig gale

Jeg forsøkte å gi Oscar litt mat isted og da han åpnet munnen for å spise, hylskrek han av smerte. Det er altså noe annet galt enn bare hoftene. Når jeg nærmet meg med maten for å se om han har lyst på noe, kryper han fra meg med halen mellom beina.
Jeg tror jeg må innse at han ikke har så lenge igjen, hvis ikke situasjonen bedrer seg. Han kan ikke gå rundt med disse ekstreme smertene særlig lengre. Nå skal vi se an situasjonen frem til han skal til kontroll om 10 dager og da kommer vi til å bestemme oss om det blir avliving. Det er trist, men som dyreier må en dessverre igjennom dette.

Kryss fingrene for at han skal bli frisk igjen...

Oscar er syk (igjen...)

Oscar har vært ganske dårlig i noen dager nå. Han har ligget i kroken sin med skjelvinger og i går var vi en tur til dyreklinikken på Stend. Der fant de ut at han har en alvorlig urinveisinfeksjon og er nå satt på antibiotika-kur. Vi skal til kontroll om 10 dager og da skal vi se på hoften og prostata. Han har hatt veldig vondt i hoften nå i julen og det er bare blitt verre. Når vi skal ta av han genseren hylskriker han på grunn av smerter, og det er bare når vi drar genseren forsiktig over hodet på han. Antageligvis gjør han en eller annen bevegelse akkurat da, slik at han får skikkelig vondt. Han kan også sette i et hyl bare han står på gulvet.

Stakkars liten

Når vi er på kontroll og det viser seg at prostata er forstørret, kommer vi mest sannsynlig til å be om kastrering, selv om de ikke pleier å kastrere så gamle hunder. Han kan jo leve i mange år enda, og da skal han være smertefri, så langt det lar seg gjøre, selv om han blir balleløs. Det er jo en ganske risikabel operasjon på en så gammel kar, men hvis han ikke våkner opp etterpå, er vi hvertfall sikre på at vi har gjort det vi kan.

Tilbake til havrelefsa...

Så er omsider julen over, eller rettere sagt, den er ikke over før 6. januar som er 13. dag jul. Først da skal julepynten ned og treet ut etter gammelt.

Det har vært en syk uke, bokstavelig talt. Jeg har ligget syk og min kjære er fortsatt syk. Han har så store smerter i halsen at han ikke klarer å snakke. Jeg lurer på om det er en liten influensa jeg har hatt som han nå har fått. Jeg er jo vaksinert, men det betyr ikke at jeg slipper unna, jeg kan allikevel få svake influensa-symptom. Han er ikke vaksinert og har antagelig fått det for fullt. Grunnen til at jeg har mistanke om influensa, er at jeg fremdeles er syk og forkjølelse varer bare 1 uke.

Oscar er hvertfall blitt frisk i føttene sine. Jeg har ikke sett halting de siste dagene når vi har vært ute. Det er godt at en av husets medlemmer er oppegående.
Han ble utrolig sint på meg i går kveld. Han hadde lagt seg for natten i sengen, men nektet å roe seg. Da gikk mamma inn på soverommet og tvang han ned i liggestilling mens hun ga han grei beskjed om å legge seg og være stille. Han ble skikkelig sint. Knurret og flekket tenner - slikt skal vi ikke ha noe av, mente han, men mammaen er mye staere og knurret tilbaket mens hun holdt blikket festet på øynene hans. Han fant ut at det var best å gi seg fordi mammaen kan bite, det har hun gjort før, så etter en laaang stund med knurre-kamp, gikk mammaen av med seieren. Hurra!
Oscar er ganske dominant og vi har hatt en liten kamp oss imellom gjennom livet hans for å finne ut hvem det er som er sjefen av de to. Mamma går som regel av med seieren.

Den farlige vakthunden vår...

Jeg er nødt til å ta en tur på butikken for å kjøpe litt småting til min kjære, så jeg får våge meg ut på glattisen og håpe at jeg holder meg på beina...

Det var det...

Jaja, så har jeg klart å bli forkjølet i julen i år også. Det var kun i fjor jeg var snue-fri på mange år. Denne gangen slo det til 1. juledag. Vi skulle jo på julemiddag hos min mor 2. juledag, men der måtte vi melde avbud. Det var så trist, vi hadde gledet oss skikkelig til besøket, men er man syk så er man syk.
Jeg er delvis oppegående i dag. Jeg er uten feber, men har mistet stemmen og går rundt og piper når jeg forsøker å snakke, til min bedre halvdels forlystelse. Jo mer jeg forsøker å snakke, jo mer piper jeg, så jeg forsøker å holde kjeft så mye jeg kan.

Oscar har også kommet seg litt. Han har haltet ganske kraftig nå rett før jul, men jeg lurer på om han gjør det verre enn det er. Han går ganske så godt innendørs og løper i gangene, men når vi har akkurat kommet ut døren i kulden, kan han nesten ikke gå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Har litt mistanker om at han spiller. Oscar lå og sov på sofaen og da Rolf og jeg skulle gi hverandre en klem, reiste Oscar seg opp og løftet den ene forlabben med et lite klynk. Det var akkurat som om han ville at vi skulle sluttet med det der tullet. Skal det koses så skal han også være med. Dette har vi sett flere ganger. Han er heller ikke helt sikker på hvilken fot han har vondt i. Av og til løfter han den høyre og av og til den venstre.

Jeg skal hvertfall ringe til vetrinæren rett over nyttår slik at de kan sjekke om det er noe med føttene hans.

Luringen til mammaen sin

Ferdig, og det var godt...

Nå er omsider Oscar'en klar for julefeiring. Det gikk ganske fort å føhne han siden han er så tynn-pelset. Min mor var så snill at hun hjalp meg med badingen (har en snill mamma jeg). Det satt jeg veldig pris på pga at ryggen min ikke er helt stabil enda. Jeg skal ha en time hos kiropraktor på fredag igjen.

Jeg har klippet han ganske godt ned fordi det var en del filt i pelsen, men pelsen vokser ut igjen og imens får han bruke den lekre genseren som en dame på Epla var så snill å strikke til han. Jeg gleder meg til å få han til byen igjen. Vi har det utrolig godt sammen vi tre og det skal bli en FANTASTISK jul, det garanterer jeg.

Oscar etter 1. klipping, vask og føhn

Ferdig

Nå skal han ikke under saksen før om noen måneder, kanskje til våren en gang.

I dag fotfølger han mammaen sin. Han vet at han skal være med å reise i morgen og han passer på at mamma ikke stikker av uten han. I morgen skal han ha på seg genseren sin samt regntøy, hvis det blir regnvær.

Været har jo slått om. Det er mange varmegrader og regn. Det skal bli spennende å komme på land i Os i morgen. Da jeg reiste derfra, var det klink is på kaien. Jeg håper at all isen har blåst bort.

Hvert år kjøper jeg brodder, men jeg synes de er noe herk å bruke. De er vanskelige å få på skoen uten å ødelegge neglene, de er forferdelige å gå med, man må ta dem av og på seg for hver butikk man besøker og man blir svart på hendene når man skal ta dem av seg etter bruk. I tillegg klarer jeg å rote dem bort hvert eneste år.

Jeg har tenkt på kanskje å skaffe meg Icebug-sko, men da må jeg ha skobytte med meg når jeg skal i butikkene. Piggene er livsfarlig glatte på gulv. Disse skoene er ganske dyret og SVÆRT lite elegante, så jeg får se hva det blir til...

Framme

Nå har jeg kommet meg til Rosendal. I morgen er det klipping av soppen som står på programmet.
Jeg tok med meg genseren hans og jeg må si han ble utrolig søt i den. Han ser en smule pjuskete ut, men nå skal han friseres etter alle kunstens regler.

Oscar

Fikk telefon fra min mor og det ser ut som om Oscar har kommet seg litt. Vi tror nå at det er gikten som plager han. Det er litt rått i huset der han oppholder seg nå og de som har gikt vet hva som skal til for at giktsmertene skal sette seg. Han burde fått daglige. lange turer, men dessverre så har min mor det ganske travelt fremover, så det blir lite turer.
Er det noen rosendøler her som kunne tenke seg å lufte en søt liten Bichon som egentlig tror han er Rottweiler? Da er det bare å gi beskjed her på bloggen eller på FB.

Henvendelser taes imot med takk.  §:o)