lørdag 6. juli 2019

Akkurat det vi trengte nå

Nemlig vannlekkasje ned til naboen under oss. Jeg ble vekket rundt kl 10 i dag (jobbet sent med flytting i natt, så ville sove litt utpå) av at styret for sameiet stod i stuen og krevde å få se på badet og på kjøkkenet. Jeg ble mektig sur og irritert fordi jeg mener at du kunne har ringt på forhånd og ikke låst seg inn i leiligheten til folk.

Jeg ble mektig flau og sur, der jeg stod i bamsepysjamasen min og med bustete hår. Vel har jeg mye selvironi og ler ofte av meg selv, men dette synes jeg var innvarderende. Jeg har hele tiden gruet meg til å flytte herfra, men med et styre som bare buser inn uten å gi beskjed på forhånd, provoserer meg.
Min kjære og jeg hadde holdt på med pakking helt til kl 4 natt til i går og jeg kunne tenkt meg å sove lenge, men dengang ei. Nå gleder jeg meg mer enn noen gang til å flytte herfra.

Jeg kommer så klart til å savne de gode naboene og den flotte utsikten, men ettersom tiden går, håper jeg at savnet vil bli mindre.

Kommet langt
Heldigvis har det minket på kassene her i leiligheten. Det er trasig å holde på å kjøre 2 timer hver dag til og fra Skurtveit og hjem igjen. Vi har alltid planer om å klare 2 turer frem og tilbake hver dag, men etter en tur, er vi slitne. Vi er jo ikke 18 år lengre, så alt tar jo litt lengre tid. Nå har vi fått tilbud fra min svoger at vi kan mellomlagre litt av tingene hos han, slik at vi klarer å vaske ned leiligheten før overtakelsen som skjer den 15. juli.


Kommer til å savne denne utsikten





torsdag 4. juli 2019

Ute på Skurtveit

I dag har vi endelig fått gjort noe på Skurtveit. Vi har kjørt ut min splitter nye kjøkkenmaskin samt 2 kasser med servise. Vi har flere knuselige kasser som skal avgårde, men vi kan bare ta 2 kasser i slengen.

I går kveld var vi på Elkjøp for å hente den bestilte kjøkkenmaskinen. Det ble en morsom opplevelse da vi skulle forsøke å få den inn i mercedesen. Det var så vidt det gikk, da jeg måtte trekke setet mitt så langt frem at jeg hadde haken mellom knærne 😂 Heldigvis gikk det på millimeteren og da var det avgårde med den idag.

Vi har klart å flytte mesteparten av eskene og ligger vel nå oppi snart 70 stk som er på plass i huset. Det er jo så vidt en får snudd seg rundt der inne, men vi klarte nå å få på plass en helt ny sofa og et stort skrivebord. Det begynner å føles som hjemme, men ikke helt enda, da det er veldig kaldt i huset og vi har ikke satt på noe varme.

Vi sitter og lurer på hvor lang tid det vil ta før vi har fått alt på plass. Jeg regner med at vi vil få litt logistikk-problem etterhvert som vi pakker ut. Jeg skulle ønske jeg kunne bedt en haug med folk til å hjelpe meg med utpakkingen, men siden jeg er en slik kontrollfreak, må jeg gjøre det selv.

Møblering i hodet
Hver eneste kveld sliter jeg med å sovne. Jeg ligger og planlegger møbleringen og hva som må kjøpes inn for å få plass til middagsservisene og kaffeservisene våre. Det blir 3 skjenker og ett vitrineskap som skal inn, samt en kjøkkenøy så langt. Jeg tenker også på møblering av mellomgangen oppe og det kan hende at det blir et kontor eller lesekrok. Vi har ikke helt bestemt oss enda.



Jeg har til og med begynt å tenke på julepyntingen (typisk meg. Jeg klarer ikke å la være). Det er slike tanker som jeg liker å leke meg med etter at jeg har lagt meg og skal sove og dette gjør at jeg IKKE få sove i det hele tatt.

Solskinn hjelper alltid
Det er ikke ofte det har vært sol når vi har vært der, men i dag smalt den til med nydelig solskinn og hagen og området rundt viste seg fra sin beste side. Det er bare en ting og si og det er at VI ELSKER DETTE STEDET! Dette er virkelig et sted for de som liker ro og fred og ikke minst, inspirasjon. Jeg gleder meg til å sette meg ved skrivebordet for å jobbe og samtidig se på den vakre utsikten og sauene som går utenfor.



Planer fremover
Nå skal vi først å fremst komme på plass og når vi har kommet så langt, er det på tide å invitere gjester. Det er mulig at vi kanskje holder åpent hus, men det får vi se på. Vi skal hvertfall ha folk på middag mange, mange ganer og det gleder vi oss til.

torsdag 27. juni 2019

Hønen og egget

Alle som flytter, har vel opplevd problemet med hønen og egget. "Hvis vi flytter det, må vi flytte det andre, men det første må vi ha, men vi kan ikke flytte det andre uten at vi flytter det første".

Vi har nå flyttet ca 50 kasser til Skurtveit, så det har minket. Problemet er at det er mange ting som har dukket opp og som skulle vært oppi noen av disse kassene. Det kommer til å bli endel diverse-kasser fremover. Nå skal snart spisebordet skrotes og da blir det slutt på bruk av pc på noen uker. Heldigvis er alt av regninger betalt. Jeg har en laptop, som står på stuebordet, men den er ikke oppdatert på Norton, så jeg får feilmeldinger hele tiden. Dessuten er skjermen gåen. Den har sprukket, så det er ikke så gildt å bruke denne, siden den er litt tungrodd.

Sliten og trøtt
Jeg er veldig sliten og trøtt for tiden. Jeg har en eller annen form for anemi, som legene ikke blir klok på og jeg skal nå henvises til hematologen på Haukeland. Det siste året har besøkene på HS øket jevnt og trutt. Jeg har vært på plastiskkirugisk, hjerteavdeling og indremedisinsk avdeling. Jeg har vært hos nefrolog og skal nå til hematolog. Jeg lurer på hva det neste blir.

Jeg har jo alltid sett på HS som et trygt hjem. Grunnen til dette, er at jeg var mye på barneklinikken som barn og hadde verdens beste dager der, trass i stikking og samlebåndsdusjing. Jeg likte meg så mye bedre på barneklinikken enn hjemme. Jeg følte at de så meg og respekterte meningene mine. Jeg fikk også mange gode venner, som jeg brevvekslet med gjennom hele oppveksten. Det var dessverre ikke så trygt hjemme som jeg hadde ønsket og jeg fikk endel mobbekommentarer fra både søsken og foreldre. Derfor ble jeg utrolig glad hver gang jeg fikk beskjed av professor Aarskog om at jeg måtte legges inn fordi blodsukker/sukker i urinen var for høyt.

Som voksen har jeg også hatt gode opplevelser på HS. Det føles utrolig trygt og jeg var jo til behandling både for diabetes og spiseforstyrrlese da jeg var ung.

Når det gjelder anemien, har jeg ingen indre blødninger i fordøyelsessystemet, så det er ikke derfor jeg har anemi. Det neste som antagelig blir, er benmargsprøve, så får jeg håpe at alt er bra inntil dess.

Ha en fin arbeidskveld alle sammen.

tirsdag 25. juni 2019

En form for sorg

Nå er vi bare noen få dager fra innflytting i vårt nye hus på Skurtveit. Det er med en enorm sorg vi drar fra den elskede leiligheten vår her i Fana. Det har vært et hjem fullt med kjærlighet, latter, gråt, hjerterom og fred. Utsikten er det jeg kommer til å savne mest her.

Vi håper virkelig at vi kan komme tilbake til dette stedet engang i fremtiden. Det betyr så mye for oss. Følelsen av rotløshet har satt spor nå. I dag forsvant sofaene våre og det eneste vi har å sitte på, er hagemøblene, som har blitt hentet inn i stuen. Det neste som forsvinner nå, er sengen. Den må plukkes fra hverandre og fraktes til Skurtveit, så da blir det å ligge på madrasser rett på gulvet.

Det er rart med flytting. En pakker og pakker, men huset blir aldri helt tomt, helt til det nesten ikke er noe igjen. Stuen ser ut som om lynet har slått ned i tillegg til en tyfon og tornado. Det har dukket opp en mengde ting, som vi hadde glemt at vi savnet. Hårbøyler, medisiner, penger. Det neste er at det kommer til å dukke opp en nabo under et av bordene i leiligheten.

Det som bekymrer meg nå, er gardinoppheng i det nye huset. Vi har veldig lyst på romantiske blondegardiner, men da må vi ha noen fine gardinstenger, som ikke er altfor tykke, da vi ikke vil at de skal dominere de smale vinduene. Det er også en mengde møbler som skal kjøpes inn:

Skjenker
Vitrineskap
Arbeidsbord til kjøkkenet
Strandmon lenestoler til lesekroken oppe.
Kommoder

Egentlig skulle mellomgangen i 2. brukes som kontor, men nå viser det seg at vi klarer ikke å få det massive skrivebordet opp trappen, så nå blir det kontor i mellomgangen mellom stuen og kjøkkenet, så får lesekroken være oppe.

Vi har også 2 gjesteværelser, som skal gjøres klare til å motta besøk. Mens vi venter på gjester, vil det ene gjesterommet bli brukt som walk-in-closet. Heldigvis har jeg minket enormt på klesmengden min,  da jeg har kastet 90% av alle klærne mine. Jeg bruker ikke t-skjorter, eller sommertopper og jeg bruker kun  langermete gensere i myk bomull, eller merino-ull. Andre stoffer gjør vondt på huden min. Denne smerten har økt på de siste årene. Grovstrikkete gensere er det helt slutt på å bruke.

Jaja, nå har jeg hatt lang nok pause, så nå får jeg fortsette å jobbe.

Stønn...


søndag 23. juni 2019

Når nerver og stress tar overhånd

Mange av oss opplever stress i større eller mindre grad. Noen er flinke til å takle dette, mens andre går det helt rundt for. Jeg hører til i den siste kategorien. Jeg takler bare ikke stress og å gjøre en mengde ting samtidig.

Før var jeg veldig flink til å takle dette, da jeg var klar i hodet og klarte å sortere tankene ganske effektivt. Problemene begynte i 2004, da jeg begynte på medisiner mot bipolaritet. Plutselig var jeg lammet i hjernen og ingenting hang sammen lengre. Jeg klarte ikke å sortere tankene lengre og alt som var stressende, endte opp i kaos i hjernen og jeg satte meg alltid rett ned når slike ting skjedde.

Det har ikke blitt enklere med årene. Skal jeg tenke en mengde tanker samtidig og få de ut i livet, klikker jeg og jeg klikker spesielt hvis andre kommer med innspill når jeg har dette tankekjøret. Det blir rett og slett for mye.

Meditasjon 
Meditasjon og pusting hjelper gjerne litt, hvis jeg klarer å komme i den riktige stemningen. Da bruker jeg forskjellige teknikker og det er som regel lyder.

Den beste avslappingen får jeg ved å høre på gregoriansk musikk eller gallican chanting. Den musikken går langt inn i musklene på deg og hvis du tenner et stearinlys og legger deg på sofaen, slapper hele kroppen av.

En annen type musikk, som virker avslappende, er overtone-sang, eller mongolsk strupesang, som det heter på godt norsk. Kroppen slapper så godt av og en får kontroll over pusten, siden en ligger og konsentrerer seg om å få en god pusteteknikk.

I tillegg benytter jeg meg av ASMR. Det er lyder som gir en kiling opp og ned ryggsøylen. Det ligger en mengde slike videoer på Youtube, så det er bare å søke det opp.

Uken som kommer nå, vil bli utrolig travel. Vi må leie en større mercedes for å få fraktet alt og det blir flere turer frem og tilbake hver dag. Det er jo et godt stykke å kjøre fra her hvor vi bor og ut på Skurtveit. Det tar nesten en time hver vei.

Nye møbler
I går var vi en tur på Ikea for å kikke på møbler. Det er ganske mye som skal til i et hus;
skap, kommoder, skjenk, klestativ, bord og ikke minst ny sofa. Ektorpen som vi har nå, har sagt takk for seg etter 15 år og det er på tide med nytt. Vi har vurdert Strandmon, da vi synes denne serien er så fin, men jeg tror vi havner på Ektorp igjen, av den enkle grunn at trekkene kan byttes ut, men jeg håper allikevel å få sneket til meg en Strandmon lenestol.

Det vil også komme litt nytt på kjøkkenet, men hva det er, får dere vente å se.

onsdag 12. juni 2019

Hvor blir tiden av?

Det lurer jammen jeg på. Den ene dagen går fortere enn den andre og du føler at du ikke får gjort noen ting.

Akkurat i dag har vi leitet høyt og lavt etter passende blondegardiner til huset. Siden det er over hundre år gammelt og har noen originale vegger på innsiden, ønsker vi noe som står i stil med dette. Både seng, sofa, kommoder, nattbord blir byttet ut for å finne noe som er mer passende og som ikke skriker nymoderne. Hva vi kjøper og hvor vi kjøper det, får tiden vise. Vi har også vært og sett på noen uteplanter, som vi skal putte i store potter, slik at vi kan flytte de rundt omkring ettersom det passer oss.

Det er rart at vi nå skal flytte bort fra byen. Det er et stort skritt å ta for oss bymennesker, men vi håper at vi kan komme tilbake til Fana etter endel år. Jeg som har vært fast gjest på legevakten i sentrum, skal nå gå til legevakten på bygden. Det blir mye mer kjøring på smale, smale veier blant høye trær, men det får vi tåle.

Angsten for det ukjente sitter ganske godt i meg. Hadde jeg ikke hatt mannen min, hadde jeg aldri våget å gjøre dette. Kanskje det blir lettere for oss å leve på landet, eller kanskje det blir vanskeligere for oss å leve på landet. Det får tiden vise.

Et julemenneske
Dere som har lest bloggene mine, vet hvor stort julemenneske jeg er. De siste dagene har jeg gått rundt og pyntet huset til jul på mentalt nivå. Jeg vet nesten nøyaktig hvor jeg skal sette hva og at vi skal ha et ekstra juletre i hallen, sier seg selv.

Et slikt hus trenger gammeldags julepynt og ikke moderne plastikkgreier fra Kina. Når det nærmer seg advent og jul, må Moffe til å lage julebukker og diverse pynt av strå. Det skal bli spennende å se om jeg er så fingernem som jeg liker å tro.



tirsdag 11. juni 2019

Goodbye Bergen!

Så har det skjedd. Vi har solgt leiligheten og fått et nytt hjem. Dere aner ikke hvor deilig det kjennes at man endelig skal få flytte på landet og bort fra byen.

Stedet vi flytter til, er et paradis, bokstavelig talt. Det er et flott gammelt hus i en nydelig, gammel hage og med strand og sjø rett nedenfor. Vi kan ikke få det bedre enn dette.

Jeg har jo alltid sagt at jeg aldri vil flytte fra Bergen, siden jeg er et bymenneske, men ett eller annet rart har skjedd med meg og jeg forstår det ikke selv.

Dessverre kan jeg ikke si så mye enda, men pakkingen er igang og skroteprosessen er også i gang. Vi har enormt mye duppeditter som vi må kvitte oss med. Vi har ikke lyst til å selge, siden vi ikke har tid til å sende duppeditter rundt omkring, så disse kommer til å bli kjørt til brukthallen på Espehaugen, så kan de som finner nytte i disse, ta dem.
Jeg vet at vi hadde tjent endel penger på salg av disse, siden det både er sofa og spisebord samt klær og andre ting, men når skal vi få tid til å pakke saker og sende dem, når vi nå er omringet av flyttekasse på alle bauger og kanter? Jeg tror vi har satt ny rekord i antall flyttekasser. Jeg fatter ikke at det går an å ha så mye av allting.

Skrotingen har gått fint, men det er egentlig flere ting som skal skrotes, men det får vi gjøre når vi har flyttet inn i huset.

Vi var på visning på søndag og før vi gikk utav bilen, kjente vi at dette stedet hadde navnet vårt på seg. Vi følte at vi hørte til dette stedet og vi følte oss så velkomne som bare det. Spelsauene som gikk på beite ved siden av oss, var nok litt skeptiske til slike byfolk, men jeg tror at vi kommer til å bli gode venner ettersom tiden går.


Mitt sommerparadis
Jeg legger ikke ut noen bilder fra stedet enda, siden vi ikke har flyttet inn enda, men jeg kan si det slik at det minner meg enormt om sommerparadiset Kalvåg da jeg var liten. Iblandet litt Saltkråkan.

Dette er et sted man kan senke skuldrene og endelig få pustet godt med magen (som skal bort, etter at jeg har lagt litt på meg gjennom det siste året).


Nå får jeg fortsette å pakke, så får jeg skrive mer siden.



tirsdag 26. september 2017

Sykkel-vm. Bergens store sutrekopp


Ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg er en sutrer. Det er ikke til å stikke under en stol. Etter at jeg flydd rundt i diverse kommentarfelt i avisene og sagt hva jeg mener og sikkert har kommet med usakligheter, har nok enkelte fått Moffeliten i vrangstrupen.

Jeg står allikevel ved det jeg har sagt hele tiden og det er at syklister er noen plageånder. Jeg snakker ikke om vanlige syklister, som skal på butikken og hjem igjen. Det er bare koselig å se. Nei, det som får meg til å se rødt, er kondomsyklistene, som forpester hverdagen til hvermannsen. De kommer i en sinnsyk sving og helst slik at de tar hele gangveien slik at vanlige turgåere OG normale syklister blir tvunget uti grøften. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har skjedd, selv om en viser hensyn og går langs siden av veien.

Vi har blitt ropt til, kjeftet på, sprutet på. Noen av de verste kondomene holder til i Kvernabekkveien her i Fana. Jeg har ikke sett maken til galninger, der de freser fremover i godt over fartsgrensen, som er 30 km/t. Neida, som alle vet, gjelder ikke trafikkreglene dem, bare alle andre.

Jeg glemmer ikke nesten-ulykken i Bergen Sentrum i fjor. 2 syklister kom kjørende i veibanen der det var rødt lys. Bilene hadde stoppet, mens disse to peiste på over krysset og holdt på å meie ned oss fotgjengere som hadde grønt lys. Hadde jeg klart å rive en av syklistene ned fra setet, hadde jeg filleristet han. I tillegg blir de sure når de får bot for ikke å følge skilter og trafikklys.

I nesten 14 dager har de klart å terrorisere hele byens befolkning fordi sykkel-vm ble lagt til den vakre byen vår. Vel, byen er ikke så vakker lengre. Full av gjerder som står fremdeles, full av nylagt asfalt, som ødelegger gammel og fin brostein. For folk som skal til og fra jobb, har det vært helt håpløst. Bergen er rett og slett ikke stor nok til å huse et slikt arrangement.

Den vanlige låten er at "vi må tåle å ha det litt ukomfortabelt når vi skal arrangere et slikt mesterskap" Nei! Vi finner oss IKKE i at vi skal ha det ukomfortabelt pga at en gjeng syklister skal kappkjøre i hytt og pine. Vi skal på jobb, vi skal hente barn i barnehagen og skolen.

Den store gleden for oss sykkelhatere var i går at Sykkelforbundet står i fare for å gå konkurs. Klart det er trist med konkurs, men når de tror at 4 millioner norske kroner i egenkapital skal holde til å arrangere et slikt mesterskap, biter de seg selv i foten. Nå er det startet kronerulling til inntekt for dette forbundet. Dette gjør meg pokker så kvalm. Hva med fattige familier med barn? Hva med eldre som ikke får den hjelpen de har krav på? Hva med Bymisjonen (selv om jeg ikke har sansen for den heller? Hvorfor kan de ikke heller ha kronerulling, slik at noen av disse kan få surt etterlengtete penger?

Neida, det er visst kondomsyklistene som trenger pengene.

Selv om en stor del av medlemmene har råd til sykler i den dyreste prisklassen.

Vi kan jo ikke risikere at de må gå på føttene heller.

tirsdag 29. august 2017

Kvinnherad Kommune - SÅ uakseptabelt


Det var ikke akkurat raseri jeg hadde tenkt å komme med i det første innlegget på lenge, men jeg er faktisk så utrolig rasende at jeg nesten knekker mine egne tenner. Tenk å behandle gamle og syke mennesker på denne måten.

Saken er denne:

Taxi-selskapet som har tilhørt stedet hun bor, har nå lagt ned. Det betyr at taxiene er 3 mil unna. Hun har TT-kort, slik at hun kan få drosje til og fra lege og tannlege bl a.

Nå får hun ikke brukt kortet på samme måte som før. Nå må legen skrive erklæring på at hun trenger taxi HVER FORBANNA GANG hun skal til kontroll/behandling. Både tannlege og lege er 3 km unna der hun bor, så å gå dit er vanskelig for henne.

Nå må hun altså betale kr 900,- for å ta drosje og disse må hun søke om å få dekket etter at hun har betalt.

Hjemmehjelpen tilbød seg å hente henne, men det får de ikke lov til og ingen av barna bor i nærheten og kan hjelpe henne, så dette er en veldig vanskelig situasjon.

Penger skal de bruke på det ene og det andre, men å gjøre ting letter for syke eldre, nei det kan de ikke gjøre.

Hva ER det denne kommunen driver med egentlig??? Er ikke eldre mennesker mer verdt enn dette? Sykehjem til millioner blir opprustet der inne og statuer dukker opp i hytt og pine, mens eldre mennesker må klare seg selv.

Jeg blir kvalm

lørdag 4. mars 2017

Bunnen er nådd...


Det er ikke bra å blogge om private ting, men av og til må man bare få ut fortvilelsen sin og håpe at noen der ute rekker frem en hånd.

Det har skjedd endel dårlige ting i det siste og jeg føler at nå klarer jeg snart ikke mer. Det er ingenting i ekteskapet eller forholdet mellom min mann og meg. Det er fantastisk bra. Det som har gått innpå meg, er det som har skjedd vedr. et annet familiemedlem.

For vel 14 dager siden havnet denne personen på sykehus igjen etter en blodpropp i hjernen. Jeg må ærlig innrømme at dette ikke kom som et sjokk, da vedkommende også hadde et slag for vel ett år siden. Det som er vondt nå, er at vedkommende er blitt så og si immobil og har gitt opp livet.

H*n ligger i sengen hele tiden og det er veldig trist, siden h*n er fullt i stand til å bevege seg, dog veldig forsiktig.

Det som er så fortvilende her, er at vedkommende påstår at vi ikke bryr oss om vedkommende, men hvordan kan vi bry oss når denne personen ikke ønsker å motta hjelp fra oss og glefser når vi forsøker å komme med råd som kanskje kunne lettet hverdagen hans/hennes. Vi gruer oss til å besøke vedkommende pga negativiteten/klagingen på hvor ille vedkommende har det. Det er mange som har hatt slag og blitt sengeliggende med en så stor hjerneskade at de ikke kjenner igjen sine nærmeste og etter min mening bør vedkommende "ta seg sammen" på en positiv måte. Siden h*n sliter med depresjon, bør vedkommende kontakte legen sin og få henvisning til psykolog, men nei. Vedkommende har "gitt opp".

Det er blitt slik nå at jeg har begynt å få aversjoner mot hele bygden pga alt dette og jeg får angstanfall bare av å tenke på at jeg må inn dit. For en uke siden, brøt jeg helt sammen og lå på gulvet i krampegråt i en hel time. Mannen min klarte ikke å roe meg ned. Jeg bare gråt og gråt. Jeg vil jo så gjerne hjelpe vedkommende, men jeg er ikke frisk nok til det, noe h*n ikke har noe forståelse for. Jeg klarer ikke å være der inne pga at huset er befengt med soppskader. Det er fuktig og trekkfullt og bihulene tetter seg hver eneste gang og jeg må reise etter et par dager.

Det h*n må gjøre nå, er først å kontakte fastlegen for å høre om han evt. kan kontakte Pleie og Omsorg for å skaffe mer praktisk hjelp, hvis ikke, er jeg redd h*n havner på sykehjem, uansett hvor mye vedkommende protesterer. Huset er veldig kronglete å bevege seg i. da det er trapper både oppover og nedover.

Nå ligger som sagt vedkommende i sengen og døser hele dagen og er ikke interessert i å komme seg ut i det hele tatt, selv om jeg har tilbudt vedkommende å være med ut og/eller på en koselig biltur.

Det at hånden blir slått hver gang en rekker den frem, er uholdbart og jeg orker ikke mer. Jeg må nesten ta en beroligende for hver gang jeg skal ringe og dette er jo ikke bra.

Jeg er bipolar og det skal ingenting til før jeg bikker over til selvskading og ønske om det som verre er. Hadde det ikke vært for mannen min, som støtter meg hele veien, hadde jeg ikke hatt noen å snakke med. Søsknene mine kan jeg ikke snakke med, hvertfall ikke den ene, som mener at det bare er å glemme seg selv og jobbe for at denne pasienten skal få det bra. Jeg er ikke den som kryper for noen og langt mindre for familie.

Jeg er på vei til å melde meg helt utav denne dysfunksjonelle samlingen av mennesker.