tirsdag 26. mai 2020

Jeg, en gåte for legene


Det er litt gøy å ha noe som kan forvirre legene litt. I dag var jeg til øyelegen. Jeg går engang i året fordi jeg har hatt laser- og xenonbehandling på øynene samt at jeg har diabetes. Jeg stod jo i fare for å miste synes på 80-tallet og det var like før. Jeg ble hasteinnlagt og legene gikk igang med intensiv behandling av blødningene på netthinnen.

Mange sier at det ikke er så ille med laserbehandling, Neida, det er ikke det nå, men da var det svært ubehagelig. Hver gang et skudd kom, hoppet jeg i stolen. Det svei og det freste. Jeg kan ikke si at jeg var så særlig fornøyd da jeg satt i stolen. Den verste opplevelsen, eller opplevelsene, var xenonbehandlingen. Herregud, noe så vondt og ubehagelig håper jeg at jeg aldri får oppleve igjen.

Dagen for behandlingen, kom det en pleier inn til meg og ga meg noe å slappe av på. Dessverre var operasjonen forsinket, så jeg fikk litt mer beroligende. Takk og pris visste jeg ikke hva jeg gikk til. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje valgt et liv som blind. Neida, det hadde jeg nok ikke, men vondt det var det.

Jeg var så ruset da jeg ble trillet ned til operasjonssalen at jeg lå og gaulte på julesanger mens jeg ventet på legen. Jeg var i godt humør helt til behandlingen begynte.

Det første de gjorde, var å stikke en sprøyte med en lang og bra tykk nål inn i øyekroken. Både den høyre og venstre øyekroken. Det var så vondt at jeg gråt og ba dem holde opp. Jeg klarte det ikke. Heldigvis nektet de å høre på meg og fortsatte med stikkingen. Da det var ferdig, skulle de feste en streng i øyeeplet mitt, slik at de kunne dra det i den retningen de trengte for å lysbehandle. Det høres vondt ut, men det var det ikke. Jeg ble bare grådig svimmel og kvalm, siden øynene var åpne og de drog øyeeplet i hytt og pine.

Jeg har aldri vært så glad for å være ferdig noen gang. Heldigvis slipper jeg flere slike behandlinger nå, siden de ikke xenonbehandler lengre. Øyelegen jeg var hos i dag forstod godt ubehaget og smertene jeg opplevde. Heldigvis er dette snart 40 år siden, men det er enkelt ting kroppen aldri glemmer.


En gåte
Da får vi komme tilbake til det som har skjedd den siste tiden. I hele vinter har jeg hatt problemer med at jeg ser koboltblått lys når det er mørkt og spesielt når jeg er ute og kjører. Synsfeltet er ikke påvirket, det er bare denne forbaska koboltblå fargen som irriterer meg. Det begynte for noen år tilbake da vi kjørte gjennom Fløyfjellstunnellen. Når vi kjørte i en spesiell retning, dukket det opp koboltblått i taket. Dengang syntes jeg det var morsomt og ble bare glad. Nå, etter at vi flyttet til Alver, har det øket på og det har begynt å irritere meg noe vannvittig. Når min mann kjører, pleier jeg å lukke øynene hver gang vi møter en bil etter mørkets frembrudd. Da klarte jeg å begrense blåfargen, men dette kan jeg ikke gjøre når jeg kjører selv, så nå har jeg sluttet å kjøre etter at det er blitt mørkt.

Jeg snakket med fastlegen, men hadde visste ikke hva det kunne komme av og anbefalte meg å snakke med øyelegen, som heller ikke forstod hva det var. Jeg lurte på om det var de nye linsene som er satt inn i øynene, men det viste seg å være standad uv-linser, så det skulle ikke være de som gjør at jeg ser koboltblått. Jeg regner med at det kanskje er noe i hjernen som kan forårsake denne farge-hallusinasjonen. Jeg er jo en gåte for legene sånn på generell basis.
Jeg skulle egentlig vært død opptil flere ganger og nyrene mine skulle vært kaputt i tillegg til videre netthinneløsning, men ingen av disse tingene har skjedd, så jeg må ha en stor livsvilje. 

Den som lever får se.

Tada!

tirsdag 21. april 2020

Strikk for Norge! Blir du med?

De aller fleste av oss kjenner, eller vet om noen som har jobbet gjennom denne covid-19-krisen. Disse har selv utsatt seg for fare bare for at vi andre skal få hjelp. Dette dreier seg ikke bare om helsepersonell, men alle som har jobber dere en er i kontakt med mennesker.

Ettersom Moffen tenkte litt mer rundt dette, kom hun frem til at disse menneskene fortjener en påskjønning, ikke bare applaus og som den glade strikkeren hun er, har hun altså startet på småplagg som skal gies bort til noen som har jobbet for å holde Norge smittefritt og utsatt seg for smitte kun for at vi skulle få tak i ting som vi trenger i hverdagen.

Moffeliten strikker kongevotter som skal
gies til en som jobber for Norge.
Disse menneskene fortjener en liten oppmerksomhet. Om det er luer, votter, strømper, pannebånd, pulsvanter, sitteunderlag, grytelapper, er det samme. Bruk et norsk mønster, som er lovlig å bruke til slikt. Du kan også ta kontakt med designeren av et mønster og spørre om lov til å få strikke noe med dette mønsteret som gies i gave.

Etter at du har strikket og vasket plagget, legg det i fryseren i noen dager før du gir det bort. Mottaker gjør selvsagt det samme. Bruk hashtaggen #strikkfornorge når du legger ut bilder av det du har strikket.

Håper dere vil bli med på dette. Alle fortjener en liten
oppmuntring i disse tider.

fredag 3. april 2020

Bakt potet? Glem aluminiumsfolien

OG store poteter.

Jeg lærte for endel år siden av en kokk hvordan bakt potet EGENTLIG skal lages. Beskjeden var å droppe aluminiumsfolien. Bruker du denne, koker du poteten istedet for å bake den og skallet blir bløt og seigt.

Bruk heller grovt salt til å legge potetene i og ha poteter i vanlig størrelse, det setter ned baketiden. Store poteter er bare undøvendig.  Ta heller flere poteter.

Hvilke poteter?
Jeg bruker helst Asterix, de er kokefaste, men kjempegode til baking. Hvis du har andre poteter som du liker, kan du selvsagt bruke disse.

Sett stekeovnene på ca. 225 grader.

1. Vask potetene godt med børste, plukk vekk evt. groer.

2. Tørk de godt med kjøkkenpapir

3. Skjær et kryss i poteten.

4. Fyll en skål med grovt salt og legg potetene godt nedi. Trykk de litt ned, slik at du ser de er dekket 1/4.

5. Bak potetene i ca 1 time. Baketiden må tilpasses etter størrelsen. Du kjenner om de er ferdige ved å stikke en skarp kniv inn til midten av poteten.

6. Ta potetene utav stekeovnen når de er ferdige. Plukk de opp av skålen og legg de på et fat.

7. Klem de litt sammen, slik at du kan putte saus eller annet tilbehør i poteten.
Hos oss bruker vi kun meierismør når vi har potetene som tilbehør til middagen.

Når du baker potetene på denne måten, får du fint og sprøtt skal, uten tegn til seighet. Dette er også en veldig grei måte å tilberede potetene på. De kan bare stå i stekeovnen og kose seg mens du gjør middagen ferdig.

Disse potetene er supergode til alle slags retter, til og med pinnekjøtt. Vi bruker bakte poteter svært ofte i vår husholdning og skallet er favorittdelen av poteten.

Værsågod og kos dere.


tirsdag 24. mars 2020

Heder og ære til alle dere som holder Norge igang - og dere andre.

Moffeliten har vært ganske sinna og frustrert over folks dumhet og egoisme den siste tiden, men nå føler hun for å komme med litt ros også. Spesielt til dere som holder Norge igang.

Alle dere leger, sykepleiere, hjelpepleiere, renholdsarbeidere og andre innen helsefaget. Alle butikkansatte, renovasjonsarbeidere, bussjåfører, politi, sikkerhetsvakter, fengselsvakter m.fl. Jeg kan ikke nevne alle. Dere fortjener så mye ros fordi dere står midt i dette med deres egen helse som risiko.

Jeg vil også hedre alle dere som tar hensyn til oss i risikogruppen. Dere som følger myndighetenes påbud, forbud, lover og regler. Alle dere som tar helsen til oss svake som ansvar.

Vi har sånn respekt for dere. Dere holder hjulene igang under denne krisen og står oppreist i stormen.

Jeg vil også hedre dere som har vært nødt til å stenge ned bedriften deres i denne tiden. Jeg håper virkelig at dere klarer dere økonomisk. Det finnes både store, solide bedrifter i denne gruppen og det finnes de små, litt usikre bedriftene, som kanskje sliter mer og taper mer.

Alle dere er med på å redde menneskeliv og det er det viktigste dere gjør for landet. Det er tøft nå. Ansatte er overarbeidet og underbetalt. Vi som er avhengige av dere skulle så gjerne gjort noe, men vi kan ikke gjøre annet enn å si et rungende


TAKK!

Her hos oss har vi gjort det vi kan for å slippe å bli syke og for å slippe å smitte andre, hvis vi er syke. Vi går sjelden ut og handler nå bare hver 14. dag. Da er det raskt inn og raskt ut igjen, vi anti-bacer oss godt før vi går inn i butikken, vi tar det vi skal ha, vi fingrer ikke på varer, som vi ikke er sikre på vi skal ha. Når vi kommer ut i bilen, blir det atter engang antibac, både på hender og i ansiktet. Undertegnede er altfor glad i livet og mannen sin til at hun føler hun vil dø nå og utsette mannen for det samme, når han også er i risikogruppen.

Jeg har fått en merkelig ærefrykt for livet. Jeg er takknemlig for hver dag jeg kan våkne opp og leve. Jeg er nå snart 60 år, jeg har hatt diabetes 1 i 50 år. Denne diabetesen har vært umulig å kontrollere og kroppen begynner nå å bære preg av dette, med tynne og skjøre blodårer og nyresvikt.

Jeg elsker livet og forsøker å omfavne livet hver eneste dag. Jeg har fått en ny trygghet etter at jeg møtte mannen min og han har hjulpet meg til å vokse i troen på meg selv.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde truffet han i 2006. Før den tid slet jeg med selvmordstanker og depresjoner. De er helt borte i dag, takket være han og medisin mot bipolar 2.

Derfor har jeg blitt utrolig glad i livet. Jeg er bare lei meg fordi jeg brukte så mange år på å bygge meg opp igjen etter år med seksuelle overgrep da jeg var barn. Jeg har klart å rette ryggen og vende den til alt det vonde. Jeg har blitt sterkere og jeg har bestemt meg for at dette misbruke ikke skulle få ødelegge livet mitt og det har jeg faktisk klart. Livet er for kort til at jeg skal bruke det opp på bitterhet.

Jeg tar heller i bruk noe av det vonde til å hjelpe meg å vokse som menneske og hjelpe de som trenger en prat. Kanskje jeg kan hjelpe dem? Kanskje de kan få en bedre dag?

Istedet for at vi går rundt og skuler på hverdagen, skal vi omfavne den og være glad for at vi har den. Denne dagen kommer aldri tilbake igjen.

Bruk den godt

søndag 22. mars 2020

Hei DU! Ja, nettopp DU ja

Hva er det som gjør at du føler deg viktigere enn alle andre? At du er såpass viktig at du krever å få reise bort i påsken, gå på byen osv fordi du har RETT til det. La meg fortelle deg en ting. Slik som situasjonen er nå, har du ikke RETT til annet enn å handle mat, medisiner og få medisinsk hjelp.

Har du absolutt INGEN som helst forståelse og respekt for andre mennesker?

Nei, JEG er ikke syk, JEG vet at jeg ikke har corona, JEG vet at jeg ikke kan smitte noen, JEG mener at gamle folk og andre i risikogruppe bare kan dø. Vi har jo ikke bruk for dem i samfunnet. De er jo bare en belastning.

Jeg fatter og begriper ikke hvor onde noen av dere er. Dere kan ikke ha mye igjen på kontoen når det gjelder intelligens og medfølelse. Det er meg, meg, meg over hele linja. Evnen til medmenneskelighet er som blåst bort.

I dag gikk en kreftsyk kvinne ut i avisen og ba om at folk må begynne å ta hensyn til andre og spesielt til de som er syke. Det gjør vondt langt inn i sjelen å lese slike ting. Samfunnet er blitt ondt og ondere kommer det til å bli hvis dere ikke klarer å ta dere sammen og forstå alvoret når det gjelder corona-viruset. Etter helgens utskeielser av hodeløse mennesker, kommer det til å smelle med mange nye tilfeller om sånn ca 14 dager.

Jeg gleder meg til å se dere bli nødt til å bite i dere ordene når dere blir sperret inne med covid-19. Vi som  holder oss i karantene, frivillig av hensyn både til oss selv og andre, kommer til å strø om oss med det velkjente uttrykket.

"Hva var det jeg sa?"

Dere er kjekke og tøffe nå, men bare vent. Dere har ikke tenkt på at kanskje barna deres blir syke også og i verste fall kommer til å dø. Dere tror dere er så usårbare fordi "ingenting kan jeg skje MEG eller mine kjære".

Jeg har så lyst til å ta dere kjekkaser i nakken og filleriste dem som den tispen jeg er.

Jeg gleder meg til fortsettelsen hvis ikke dere snart forsøker å få liv i de stakkars små hjernecellene deres.

Egosentriske mennesker.

torsdag 19. mars 2020

Sitter på en grein...

Det er interessant å følge med på diverse diskusjonsforum i disse tider. Innimellom de gode trådene finnes det tråder der du lurer på om folk har stått bakerst i køen når vett og medmenneskelighet har blitt utdelt.
Spesielt på Kvinneguiden har dette blitt tydelig og i det nye forumet Koronavirus, får du rystende underholdning, noe som får hverdagen innendørs både til å engasjere, le, gråte, eller alt samtidig. Det er den ene merkelige tråden etter den andre.

Det er en god del tråder om "kan jeg det og kan jeg det". En skulle ikke tro at disse folka har lest en eneste avis de siste ukene. Når de spør om barn kan leke sammen selv om de er i karantene, er man redd for at siste rest av vett har forlatt kroppen. Andre tråder kan f eks handle om festing, trening, husmødre som holder på å bli gale av å være sammen med familien, mens de oppfordrer til opprør mot reglene som er satt i gang for å beskytte oss alle sammen.  Det er utrolig mye jammen, jammen, JAMMEN! som blir postet. Spesielt setningen "jammen jeg er jo frisk og det er alle mine venner også", dukker opp som paddehatter.

Disse menneskene forstår rett og slett ikke viktigheten av en karantene. De eier ikke evnen til å forstå at det som nå gjøres, er for å beskytte oss alle sammen. Jeg går faktisk bare og venter på et avisoppslag der det står at "XX på 19 år døde av corona". Alle vet jo det at det bare er Edna på 89 år som dør av denne sykdommen og det gjør jo ingenting. Hun skal dø allikevel og når det gjelder de som er i risikogruppen, gjør det ingenting om de stryker med samtidig. Vi har jo ikke bruk for dem må vite.

Jeg hadde aldri, i mitt enkle hode, trodd at nordmenn hadde et slikt menneskesyn. Det er utrolig skremmende å være vitne til. Endel har man lyst til å ta i skjortekragen og filleriste for å se om det kanskje, KANSKJE kan dryppe litt vett inn i hodet på dem.

Leke familie
Da vi var små, var det veldig gøy å leke mor, far og barn. Da var storesøster mamma, en av brødrene mine var pappa og lillebror var barn. Det var kjempegøy. Av og til hadde vi en hund også. Den var det den mellomste broren min som var. Jeg husker han var veldig flink å bjeffe og knurre.

Denne leken la vi jo av oss da vi var blitt store, men nå har jeg inntrykk av at en god del damer/kvinner/jenter, eller hva jeg skal kalle dem, fortsatt leker denne leken etter at de har blitt voksne.

De holder på å gå på veggene når de er i karantene sammen med familien og er helt desperate etter å komme seg bort fra den. Jeg klarer ikke å forstå hvordan en kan få barn når det en heller vil, er å være på jobben borte fra mann og barn. Jeg har sett endel tråder av dette slaget på kg og det er en hoderystende opplevelse å være vitne til dette. Jeg trodde jo at det var en positiv ting å endelig få være sammen med familien sin. En ser jo ikke den så veldig ofte når man er opptatt av å jobbe og trene.

Barn er ansvar, ja, men det må jo være mange gleder med dem også. Det er jo barna som gjør at vi er her på jorden, men nå har jeg inntrykk av at noen av mødrene ønsker dem dit pepperen gror sammen med samboer/ektefelle.

Vet ikke helt jeg...
Kvinneguiden er et forum som jeg har vært inn og utav flere ganger. Jeg har ikke anelse om hvor mange ganger jeg har slettet meg for så å lage ny bruker. Jeg har en pause nå fordi jeg rett og slett ikke orker å diskutere med mennesker som ikke lar seg diskutere med. Jeg nøyer meg med å lese, riste på hodet og lattermild skrive innlegg her på bloggen.

Kanskje jeg kommer inn som en rakett igjen på forumet. Jeg får se.

Time vil sjov

tirsdag 17. mars 2020

Det er lov å tenke

Nå er det like før jeg går på veggene her. Ikke fordi jeg er i karantene og ikke fordi det har blitt trangt i heimen. Grunnen til at jeg holder på å bli sprø, er disse hønsene og hanene med hønsenetting-hjerne.

Hva er det disse menneskene ikke klarer å forstå i disse corona-tider??? Er de virkelig så blåst i hodet at de ikke forstår og godtar at situasjonen er som den er nå og alle må være med å dra lasset? Neida, det er meg, meg, meg hele veien. Hva ER det for en generasjon dagens besteforeldre har oppdratt? Resultatet av oppdragelsen vises virkelig nå.

Hvor lenge må jeg ha hjemmekontor???? Jeg blir syk av å jobbe hjemmefra. Jeg klarer ikke ha ungene rundt meg hele tiden. Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal aktivisere dem. Det er jo ikke MIN oppgave å oppdra dem og dessuten har barnet mitt diverse diagnoser, noe som gjør at jeg MÅ sende det til barnehagen for at det skal ha det bra og få den oppfølgingen det trenger.
Ja, det er ditt barn og som forelder må du da klare å lese deg litt opp på tingene og klare å hjelpe barnet ditt når det har behov for det.

Dagens foreldre er blitt helt hjelpeløse når det gjelder å ta seg av egne barn. De er blitt fremmede for barna og har ingen anelse om hva de skal gjøre for dem. Jeg fatter det ikke. Før i tiden fikk vi beskjed om å finne noe å leke med, enten innendørs, eller utendørs og vi klarte oss supert. Fantasien fikk vi brukt til de grader. Nå er det "mamma, mamma, hva skal jeg gjøre? Jeg kjeeeedeeeer meg!".

Det er jo klart at en må sette av tid til hjemmekontor og leksearbeid, men ellers finnes det jo mye en kan finne på. Sett dere i bilen og kjør til nærmeste skau og ha det gøy der, så lenge dere ikke er i nærheten av andre mennesker. Plukk med dere kongler, greiner, mose og steiner som dere kan lage ting av. Kjøp leire og samle dere rundt et bord for å lage gøyale ting. Bak pepperkaker, hvis dere har ingrediensene i hus. Lag trolldeig. Det er så mye dere kan finne på og som ikke trenger å innebære aktivisering. Det er også lov å kjede seg og det er også lov å si det.


Egoismen lenge leve

Det er skremmende å se den stigende egoismen blant folk. Hva er det som har skjedd med oss nordmenn siden 2. verdenskrig? Under krigen hadde vi et samhold og en hjelpsomhet blant menneskene, men dette er blåst langt vekk akkurat nå. Dette skremmer meg mer en corona-viruset. Folk blåser en lang marsj i om de smitter andre. De som er syke, uføre og gamle har vi ikke bruk for lengre og det er bare bra at de dør ut, er den gjengse oppfatningen blant dagens unge og foreldrene deres.

Hvem var det som stod på barrikadene og slåss for et fritt Norge under krigen? Jo, det var dagens eldre. De mistet ofte både ektefelle og barn, men det var aldri meg, meg, meg. Disse mener enkelt ikke har rett til å leve lengre. Heller ikke skal uføre og andre med kroniske lidelser få leve. De er bare en vorte på samfunnets rumpe. Ja, kanskje de er det, men de har allikevel rett på hjelp, forståelse og menneskeverd. Ingen blir syk og/eller gammel fordi de synes det er gøy. Det er slik livet er og når man nå engang lever på denne kloden, har man rett til å bli forstått, elsket og respektert.

Jeg er faktisk veldig nedfor for tiden pga dette. Jeg tenker mye på disse svake gruppene og tar dem med i aftensbønnen min hver eneste dag. Jeg ber også om at de skal få møte forståelse og kjærlighet og at disse selvgode menneskene som ikke har noe filter, skal få endret oppfatningen sin om disse sårbare menneskene.

Disse ofrene møter motbør hele tiden og det er de som har kreftene til å slåss og overhøre stygge slengbemerkninger. Det jeg skulle ønske, var at det kom inn et fag i den norske skolen, nemlig faget Mellommenneskelig Forståelse og Aksept. For slik som vi nordmenn har blitt nå, er en skam for Norge.

fredag 13. mars 2020

For Dagene er Onde

Er det noen som tror eller har trodd at vi nordmenn er et omtenksomt og kjærlig dugnadsfolk? Vel, glem det.

I disse coronatider har jeg ikke sett verre egoisme og hamstring enn det nordmenn nå gjør. Hvor har det blitt av solidariteten og hjelpsomheten? Pisssst borte. Nå er det meg, meg, meg og meg som gjelder. Det hamstres over en lav sko og folk slåss nærmest om varene.

Jeg har alltid trodd at nordmenn var flinke til å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre i krisetider, men neida.

Jeg er dypt sjokkert over hvordan mennesker i dette landet turer frem for tiden. Folk som sitter i karantene, har kanskje ikke mat og andre artikler som de trenger. Er det noen som tenker på dette og tar en telefon til disse med tilbud om å handle for dem? Neida, en kan jeg ikke gjøre dette, for tenk om en blir syk??? Ja, en blir sikkert veldig syk av å snakke i telefonen og handle noen varer som en ved avtale kan sette ute på trappen. Jeg vet med meg selv at hadde jeg hatt en nabo eller flere, som satt i karantene, hadde jeg jammen meg tatt en telefon til vedkommende og spurt om han/hun trenger hjelp til handling. Det er ikke rart folk bryter karantenen når de er nødt til å dra på butikken eter mat.

Hadde vi friske kunne hjulpet disse med slike enkle ting, hadde vi unngått at mange blir smittet unødvendig, hvis en kan kalle det for unødvendig smitte.

De som ikke har råd.
Har dere som hamstrer mat og hygieneartikler over en lav sko, noen gang tenkt på at det ikke er alle som kan hamstre? At dere tar maten fra mennesker som ikke har inntekt til å hamstre og kjøper det de trenger når de trenger det? Nei. Atter engang er det meg-syndromet som gjelder. Hvorfor tenke på andre når det er lettere å tenke på seg selv? Jeg var i butikken igår, på jakt etter middagsmat nå til helgen og kom over en dame med 4 stappfulle handlekurver. Unnskyldningen hennes var at "hun hamstret ikke. Hun hadde bare stor familie".
Ja, sikkert. Jeg tviler sterkt på sannheten i den uttalelsen der. Hadde folk bare handlet slik at de hadde hatt nok til 4 ukers karantene, men hvem trenger 40 dorullpakker til 4 uker? Ingen, absolutt ingen, så sant du ikke har dritaræv, som vi så fint sier.

Nå er det flere personer som ikke får handlet det de trenger pga glupske ego-nordmenn.

Medisinmangel
Det er ille at det er vanskelig å få tak i dagligvarer, men det verste er jo at vi kan slippe opp for enkelte livsviktige medisiner slik som f eks insulin. Hvem i alle dager er det som hamstrer insulin??? Den har jo ikke så særlig lang holdbarhet. Får ikke vi diabetikere tak i insulin, dør vi.
Det som er rart, er at apotekene leverer ut unødvendige mengder med dette medikamentet og dette går utover noen diabetikere, som må på rundtur for å få tak i denne. Jeg fryser på ryggen når jeg tenker på hvilke konsekvenser dette kommer til å ha. Dette er jo bare starten og vi kan ende opp med at vi ikke får tak i noe som helst.

Her har jo apotekene en jobb å gjøre. Ingen trenger 10 pakker med insulin. Begrens utleveringen til det absolutt nødvendige.

Skal jeg?
Så har vi disse, unnskyld, nekene som lurer på om de allikevel kan reise på hytten, til syden, går på fester og diverse andre ting, SELV om myndighetene har gått ut og advart mot dette. Hvorfor klarer ikke folk å tenke selv? Blir det frarådet, så blir det frarådet. Det betyr ikke at du kan drite i din egen og andres helse og gjøre akkurat som det passer deg. Er virkelig vi nordmenn så forbasket tanketomme? Dere holder dere hjemme. Å ikke kunne reise på ferie, er ingen krise, ABSOLUTT ingen forbaska krise. Det som er viktigst nå, er HELSEN DIN OG DE SOM ER RUNDT DEG! Enten det er familiemedlemmer, bekjente, eller fremmede.

Istedet for å ta frem egoismen, hadde det vært innmari fint at vi heller kunne tenkt på disse som ikke er så heldige som oss selv. De gamle på sykehjemmet, de som er i risikogruppen med diverse sykdommer, de som er ensomme og syke og som ikke har noen til å hjelpe seg.

Gå sammen om å hjelpe hverandre. Du blir ikke smittett av å handle for en nabo i karantene, du blir heller ikke smittet ved at du tar en telefon til noen som ikke kan komme seg ut pga andre sykdommer og skader.

Finn frem omtanken som du sikkert har et sted og vis deg som et medmenneske. Det vil vi alle tjene på.

tirsdag 7. januar 2020

Med sorg i hjertet

 
13. dag jul er en trist dag her i huset. Da skal all julepynten pakkes ned og settes bort til neste advent. For et julemenneske som jeg er, gjør jeg dette med sorg i hjertet. Her i huset har vi hatt en fantastisk advent og julefeiring. Vi har virkelig kost oss, selv om undertegnede har hatt nervøse sammenbrudd sånn ca 2. ganger i uken i adventstiden.

Jeg blir alltid litt tenksom når jeg rydder bort julen. Da tenker jeg på alt som kommer til å skje i det nye året og håper at jeg får oppleve neste jul også. Å ha diabetes i snart 50 år setter sitt preg på kroppen enten en vil eller ikke. Blodårene mine er tynne som papir og nyrene er ikke slik som de burde være. Jeg er egentlig veldig glad hver morgen jeg kan våkne opp.

Jeg merker ikke noe til helseplagene mine. På den måten er jeg heldig. Jeg er også svært heldig at jeg har en fantastisk fastlege som er genuint interessert i pasientene sine og gjør det han kan for dem. Han er en person en virkelig kan snakke med om bekymringene sine og en får skikkelige svar tilbake.

Jeg blir fulgt opp på nyrepoliklinikken på Haukeland Sykehus, så jeg har en tett og god oppfølging av helsepersonell. Jeg håper at nyrene mine vil holde ut i mange år til.

Barnslige følelser
Jeg vet at jeg er utrolig barnslig. Jeg finner glede i de minste tingene og de største. Jeg har en barnslig glede når det gjelder jul. Ja, jeg går faktisk og gleder meg et helt år til neste jul. Gjennom året går jeg på loppis, spesielt i Sverige, for å finne julepynt og juletrepynt. Etter min mening kan masse forskjellig brukes som pynt på juletreet. Sølvtøy, smykker, armånd og lange øredobber er supert på juletreet og gjør det fint og originalt. Remser med stoffroser gir juletreet det lille ekstra. Her er det bare fantasien som setter grenser.

Samtidig som det er trist å kaste ut julen, føles det litt bra også. Det er tegn på at vi går mot lysere tider og det er jo bra for alle. Vi trenger lyset.

Her vi bor nå, får vi ikke solen inn i huset. Vi ligger litt i feil retning, men det er jo fint å se solen komme nærmere og nærmere stuen.

Åpent hus?
Ja, kanskje til neste jul. Vi har hatt litt besøk av folk som har lyst til å se "julehuset" vårt. Kanskje vi skulle hatt åpent hus neste desember? Jeg koser meg når vi får besøk enten vi kjenner dem eller ikke. Elsker å lage det koselig for folk med kaffe/kakao og julekaker. Jeg liker at folk skal være glade når de går fra huset.

Da har jeg vel fått sagt det jeg ville og må kaste meg over julepynten igjen.

Ha en fin uke alle sammen.

lørdag 21. desember 2019

Huheiiii hvor det går....



Nå er det like før julefreden har senket seg, sånn ca. hvertfall.

Denne adventen har vært av den heseblæsende typen med en nevrotisk Moffe og en lumbago-kroket ektemann. Nå skal ræven senkes i sofaen og beina skal i horisontal stilling også.

Huset er ferdig julepyntet, nå er det bare selve midtpunktet med julen, juletreet som skal på plass. Dvs vi har allerede 3 pyntede juletrær i huset. Vi har ett oppe, ett i stuen og ett i hagestuen. Nå gleder vi oss til å få opp det store treet. Det tar et par dager å pynte det, så det er derfor vi henter det inn i morgen.

Jeg gleder meg SÅ til å vise dere julehjemmet vårt. I år har vi kjøpt mye julepynt og mer blir det neste år. Når treet er ferdig pyntet, skal dere få bli med på en live-tur rundt i huset. Det tror jeg kan bli koselig.

Så var det dette med stresset da...
Hva ER det med oss voksne og spesielt damer i adventstiden. Vi løper rundt og multitasker fra første søndag i advent til kvelden julaften. En skulle tro at de vonde selv stod klar til å ta de som ikke blir ferdige til jul. Vi sier til oss selv, hver eneste advent, at vi skal starte tidligere neste år, men hvorfor gjør vi ikke det da??? Det er som om alt som har med jul å gjøre plutselig bare er der, uten at vi ha tenkt på hva vi lovet oss selv året før.

Vel, i år har jeg vært litt flink. Jeg startet med å julepynte huset søndagen før første søndag og det har gått etter planen. Jeg ble ferdig til planlagt tid. Det jeg ikke hadde planlagt, var som jeg skrev i forrige innlegg, at jeg skulle bake. Den bakingen stjal 10 dager av desember, som jeg skulle bruke til å kose meg i. Vi skulle en tur til Bergen sentrum, for å se på "julepynten", vi skulle kose oss med god mat, men dagen har bare forsvunnet i løse luften. Når forsøker å tenke til bake og spørre meg selv om hva jeg har gjort disse dagene, aner jeg ikke. Jeg må ha hatt en julepsykose.

Jeg sier ofte at jeg slutter å puste i slutten på november og begynner å puste igjen 2. januar. I slutten på januar holder man seg for nesen og stuper nedi julepynt og andre ting.

Jeg ble stoppet av en yoga-prest (hva nå det er for en skrullete tittel) i Bergen sentrum for noen dager siden. Han ville invitere meg til en "avstressende yogatime". Så jeg virkelig ut som en person som kunne gjøre yoga??? Han fikk grei beskjed fra en små-ilter Moffeliten at hun ikke hadde tid til å stresse ned nå før jul.

Zombiene er løse
Er det noe som er risikofylt for tiden, er det å bevege seg i byen. Den er full av zombier som hverken ser hvor de er eller hører hvor de er. De går rett på, uten tanke på å vike et par centimeter til venstre eller høyre. I tillegg til bare å ture frem, har de selvsagt nesen godt plantet nedi mobilen, så de skremmer både bilister og gående. At ikke flere av disse zombiene er blitt påkjørt, er for meg en gåte.

Et godt råd er å stoppe opp når du skal lese og sende en melding eller skrive noe annet på duppeditten din, slik at vi andre kommer oss hjem med helsen sånn noenlunde i behold.

Ingen jul uten
At en viss person gjør det vedkommende kan for å ødelegge gleden ved advent og jul. "Jeg bryr meg ikke", er det vanlige svaret jeg får når jeg forteller hva vi holder på med og forberedelsene til jul. "Jeg bryr meg ikke om noenting lengre", er et annet kjent utsagn. Jeg kan gå i dagevis og grue meg til å ringe fordi jeg vet hva som kommer og jeg har pleid å bli ganske ødelagt psykisk av disse samtalene, så i går tok jeg meg en sobril før jeg ringte og selvsagt kom de setningene som jeg har hørt så mange ganger de siste årene. Det var like før jeg begynte å le, fordi dette er så typisk vedkommende.

Husker for noen år tilbake, la jeg faktisk på røret mens vi snakket sammen. Det ble for mye for meg. 2 måneder senere ringte vedkommende for å spørre med sint stemme hvorfor jeg slengte på røret (det hastet visst å si dette til meg lenge etter jul). For det første så går det ikke an å slenge på røret med en mobil. For det andre sa jeg at "nå må jeg gå, juletreet er her. Vi får snakkes siden". Dette har vedkommende gått og grublet på i 2 HELE måneder.

Hvis ikke h*n bryr seg om noe og ikke om oss, bryr ikke vi oss heller med vedkommende. Vi har fått nok av negativiteten til vedkommende, så inntil denne personen klarer å snakke med oss i telefonen og ikke si at h*n ikke bryr seg med noe, får det være denne personens tur til å ringe. Jeg orker ikke mer negativitet.

Så det så.