Bildet er tatt for et par år siden på Hammar
i Sverige.
Det var det året da Moffeliten fikk
en liten hoggorm til å komme i psykisk
ubalanse da hun nesten tråkket på den
Plutselig var årets ferie over og en sitter igjen med et stort spørsmålstegn over hodet.
HVOR I ALLE DAGER BLE FERIEN AV???
Dette spørsmålet stiller jeg meg hvert eneste år når vi har kommet hjem fra ferien. Vi ankommer hotellet i Askersund og gleder oss over at nå er det 14 dager med lykke og så plutselig skal vi reise igjen.
I år ble ferien forlenget, da jeg klarte å pådra meg en kraftig uvi, for andre sommerferien på rad. Det startet den dagen vi dro fra Askersund og øket noe voldsomt da vi var på hotellet i Asker. Tøtta måtte på legevakten i Bærum og fikk antibiotika og i dag er den siste tabletten i kuren unnagjort.
Shoppingen
Det ble jo litt shopping rundt omkring. Det klarer man ikke å unngå når man er utenlands. Moffeliten klarer seg ikke gjennom en shoppingfri sommerferie, så her er resultatet.
1960s inspo
Denne er en bloppis og kommer nok til å havne i søppelet
Får aldri nok
En fin kanne til all den gode teen som skal inntas i høst
Gammelt kart over Askersund
Suvenir til mammaen samt en nøkkelring som skal gjøres om til smykke.
Et gavebånd som skal pryde en fin presang
Søt jordbærkone
Den ene av 2 flasker kjøpt på loppis.
Utrolig vakker safirblå farge.
Den passer ikke helt i vinduet, men jeg kjøpte den
i påvente av et kjøkkenvindu
De 2 siste kveldene før vi reiste hjem, var vi i Vadstena. Byen er fin på dagtid, men på kveldstid er den bare vakker. Spesielt strandpromenaden og Vadstena Camping. Hvis dere skal på campingferie til Sverige, vil jeg absolutt anbefale denne campingplassen. Den har en nydelig, langgrunn badestrand med fiiiiin sand. Siden denne ligger ved ferskvann, finnes det ikke tang og tare og det vil jeg anta er positivt. Selv har jeg ikke bodd på campingplassen, men har jo selvsagt kjørt forbi og jeg synes bare den er så fin.
Ill. foto
Som sagt så var vi i Vadstena i 2 dager for å forsøke å fange solnedgangen. Jeg tror vi klarte det ganske så bra. Bildene som er under her er ur-kitsch, men jeg synes de er fine åkkesom selv om jeg aldri kunne tenke meg å ha dem på veggen.
Folk koser seg på kvelden og venter på solnedgangen
Moffeliten i et flatterende lys
Dessverre ble det ingen tur til Klosterkyrkan. Vi pleier alltid å dra dit og vi elsker stillheten og stemningen i denne kirken. Den er bare så fantastisk. Selv om det er besøkende der, er det veldig stille. Folk hvisker og jeg elsker å sette meg ned på en benk og ha en stille stund bare med meg selv.
Det er virkelig rart å komme ut igjen etter et slikt besøk. En går fra stillhet til ikke fullt så stille. Jeg tror nesten denne kirken er blitt min favorittbygning. Jeg kan ikke se at de store, kjente katedralene kan tilby stillhet og ro, med så mye besøk og guiding som er der.
Jeg håper virkelig at jeg kan besøke Klosterkyrkan neste gang vi drar til Vadstena.
Så er vi tilbake i leiligheten og jeg må si at det ikke er med glede. Herregud så lyst jeg hadde til å snu bilen på Voss og dra tilbake til Sverige. JEG HØRER FOR POKKER IKKE HJEMME HER!!!! Det er bare en ting som gjør at det er bra å komme hjem og det er at temperaturen begynner å bli lavere. Ellers er det ingen glede i å komme hjem.
Gjennom Karlskoga
Jada, jeg vet at jeg er sutrete og sikkert utakknemlig også, men jeg var skikkelig lei meg da vi krysset grensen til Norge i går. Da måtte jeg faktisk slutte å snakke og bare prøve å svelge unna klumpen i halsen. Jeg vil "hjem" igjen. Til de svenske drømmeveiene, til de smilende og vennlige svenskene, til vakre Askersund og Vadstena, til den deilige maten/ingrediensene/matutvalget i butikkene og ikke minst: til de svenske motorveiene. Norske veier er håpløse å kjøre på. De består av et lappeteppe av dimensjoner.
Ok. Det var litt sutring. Nå over til selve reisen.
På hotellet på Holmen i natt, tetnet jeg så kraftig til i nese og luftrør pga den tørre luften på hotellet at jeg faktisk var nødt til å legge meg på gulvet med hodet ved dørkarmen til balkongen for overhode å kunne puste. Jeg ødela bihulene engang på 90-tallet pga misbruk av nesespray. Etter den tid har jeg ikke tålt tørr luft og røykelukt. Da blir jeg pottetett.
I løpet av natten pådro jeg meg et godt anfall og måtte ha hjelp av min kjære til å finne brus og sjokolade. Etter følingen frøs jeg faktisk så mye at jeg måtte i dusjen for å tine opp. Det var 23 varmegrader ute og JEG FRØS! Da er anfallet en smule kraftig vil jeg tro. Det gikk heldigvis bra og vi var klare til å sette nesen hjemover klokken 11 i dag tidlig.
Sur ekspeditrise
Første stoppet var spisestedet Hallingporten der vi ble møtt av en som må være en av Norges sureste ekspeditriser. Det var som om "Kunder? Nei, DET er et onde som jeg knapt nok orker å forholde meg til". Da vi spurte etter pepsi max, nærmest lo hun av oss. Jeg hadde bestilt meg middag, men hadde utrolig lyst til å bare ta brusen og gå derifra, men samvittigheten ovetalte meg til å bli. Maten var jo god da, men jeg spiste bare løken, ertestuingen og potetene. Når det ikke finnes vegetariske alterantiver, bestiller jeg en kjøttrett eller fiskerett og spiser det vegetabilske. Det er jo ikke helt etisk, men hva skal en gjøre?
Nyrene mine var i bra stand på turen, selv om jeg måtte innom toalett på Hallingporten, Geilo og Voss. Jeg drakk jo en del kaffe og brus under turen for å få skylt ut rester av uhumskhetene.
Over Hardangervidden
Denne gangen tok vi en litt annen vei hjem. Vi valgte å kjøre over Hardangervidden. En tur som kan anbefales. Vel er jeg ikke så glad i fjell, men denne turen var jo spektakulær. Spesielt da vi kjørte nedover Måbødalen.
Hardangervidden
Jeg vet ikke hva disse skarene heter, men Moffeliten har døpt dem Trolljafset
Å kjøre over Hardangervidden vil faktisk hjelpe deg helsemessig. Hvis du har nyrestein vil den, etter en stund på veiene der oppe, bli ristet til nyregrus, for så å ende opp som finfin sand når du er ferdig med strekningen. Helt sant for maken til vei har aldri jeg kjørt. Jeg fatter ikke hvordan folk i vanlige biler klarer å beholde helsen og bilen intakt etter å ha kjørt Hardangervidden. Det var humper, hull og dype, dype hjulspor. Takk og pris for at vi har Mercedes. Vi merket jo ristingen godt selv i denne bilen. Vanlige biler må jo på verksted etter påkjenningen som det er på bilene.
Gøy var det lell.
En stund senere kjørte vi nedover Måbødalen. Her er det bare en ting å si: VAKKERT OG SPEKTAKULÆRT. Jeg kan virkelig anbefale en tur opp og ned fjellsiden der. Det er jo dumt at de har lagt Vøringsfossen i rør, men det var fint likevel.
Kjente og kjære Aida
Da vi kom helt ned og til Eidfjord, lå det kjente og kjære cruiseskipet Aida til kai. Dette skipet cruiser rundt i norske fjorder hver eneste sommer og kapteinen må jo etterhvert være lommekjent på sjøen i Norge. Jeg har ofte sett dette skipet i Rosendal og jeg synes det er som å se igjen en god venn når dette skipet dukker opp der inne med en mengde hyggelige, pratsomme og rett og slett koselige turister.
Vi kjørte også over Hardangerbroen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk synes at denne er så vakker. Jeg synes den ødelegger vakker natur. Greit at den er praktisk (og dyr) og at man slipper fergen, men jeg ble skuffet da vi kjørte over den.
En annen ting som jeg oppdaget at jeg ikke liker er TYSKE BOBILER. Hva ER det med disse sjåførene??? Ser de aldri i speilet når de er ute på veiene våre. Vi lå bak flere på turen hjem, men den som tok kaka var en vi ble liggende bak et stykke før Hardangerbroen. Bobilsjåføren kjørte konsekvent 20 km/t lavere enn fartsgrensen og på disse smale vestlandsveiene går det heller ikke an å kjøre forbi. I tunnelen etter HB stoppet han nesten. Vi lå bak og blinket og blinket med lysene for å gjøre han oppmerksom på den farlige kjøringen hans og at vi gjerne ville forbi, men da satte han ned farten enda mer og la seg bittelitt over den gule midstripen slik at "vi ikke måtte tro at vi var noe og at vi ikke hadde noe med å signalisere til han som kjørte slik som det passet HAN!" Heldigvis svingte han av i retning Kvandal. Da var vi glade da. Vi hadde ligget bak dusten i 20 minutter. Han fikk et par fløytestøt "som takk for hjelpen".
Ellers koste vi oss ordentlig på turen og her er noen av sangene som vi hørte på i bilen. Vi hadde mp3-spilleren med nesten 3 000 melodier på og den sto på Random så vi visste ikke hva som kom. Gøy med overraskelser.
Nå nærmer tiden seg for hjemreisen. Den skjer på torsdag og jeg må faktisk innrømme at det skal bli godt å komme hjem. Dette har vært en ganske så syk ferie for meg med infeksjoner både her og både der + andre ting som kommer kjølvannet av all antibiotika-bruken.
I dag har jeg vært litt bedre, selv om jeg løper litt frem og tilbake på do enda. Tannverken fra igår har forsvunnet, mest sannsynlig pga antibiotikaen som jeg tar.
Det skal også bli bra å komme hjem slik at vi kan starte med trimmingen og slankingen. Jeg skal ned til 56 kilo, forhåpentligvis før jul.
Det er rart å tenke på at det kanskje er siste gang vi er her i Askersund. Vi har jo planer om å skaffe oss hund neste år, selv om jeg mest sannsynlig har lyst til å droppe hele hunden og heller fortsette å reise hit. Det går jo selvsagt godt an å ta hunden med seg, siden det er tillatt å ha hunder med både på hotellet i Asker og her, men det er et slit å reise så langt med hund allikevel og å ha hund på et hotell som ikke har aircondition, er vel ikke helt forsvarlig når utetemperaturen kan løpe opp i 35 varmegrader. Vi får se hva vi gjør. Akkurat nå har jeg ikke lyst på hund med alt det vi er nødt til å forsake. Det er jo ikke sikkert at vi finner noen som kan tenke seg å passe en hund i 2 uker med de kravene vi stiller til den som skal ha hunden.
Jaja, time vill shåvv som man sier i Flåklypa. Akkurat nå skal vi nyte de siste dagene som vi har her i Askersund før vi setter nesa hjemover på torsdag.
Så var besøket på helsesenteret overstått og diagnosen var som jeg trodde; urinveisinfeksjon. Den var ikke så kraftig heldigvis da jeg tok resten av antibiotikaen som jeg hadde fått for tannkjøttet, akkurat da betennelsen startet på lørdag. Jeg fikk antibiotika som jeg nå skal ta i 5 dager og etter det er jeg nok på topp igjen.
Hva vi betalte for herligheten på legesenteret? 125,- svenske kroner. Goddag Norge, sier jeg bare. Der blir man jo levende flådd hver gang man går til legen så lenge en ikke har frikort.
Himmel og hav så glad jeg var da jeg fikk vite at det VAR urinveisinfeksjon. Tanken på at det kanskje ikke var det, hadde jo grodd fast i hodet mitt. Jeg tenkte ikke på at det var skumlere ting. Det var ikke det. Nervøsiteten min bunnet i at "tenk om de ikke finner noe og jeg må lide meg igjennom disse resterende dagene, uten at jeg kan dra noen steder og jeg må tisse meg frem til grensen". Det var det som var problemet.
Trass i smerter og ubehag, ble det en kjøretur til Vadstena på den nye motorveien som korter ned kjøretiden betrakelig siden den går utenom Motala. Tidligere måtte vi kjøre gjennom byen for å komme til Vadstena. Jeg vil tro at de som bor i Motala er kjempeglad for den nye veien. Tenk på alt utslippet og kaoset de slipper.
Veiarbeidet her i området roper kvalitet lang vei og ikke minst yrkesstolthet av de som jobber med disse veiene. Her gjøres arbeidet skikkelig. Du merker ikke at du kjører over fra gammel asfalt til ny asfalt. I Norge er det en ganske merkbart skille der du nesten er redd for bilen når du skal kjøre over denne linjen. En annen ting er at like borti "høgjet" her, holder de på med en ny vei. Omkjøringen som er laget for at folk skal ta seg frem på en skikkelig måte, er faktisk asfaltert. Denne lille veistubben er kun laget for at arbeidet skal kunne pågå i fred og at folk skal få slippe å stå i kø. Hjemme hadde de vel bare laget til en liten grusvei som folk måtte ta til takke med.
Jaja, det var den historien. Over til noe annet.
Etter at legebesøket og apotekbesøket var unnagjort, valgte vi å sette oss i bilen og kjøre til Hammar. Grunnen til dette var at vi hadde et håp om å kunne kjøle oss ned. Det er faktisk 30 grader ute! og vi hadde et akutt behov for nedkjøling. Vi har jo aircondition i bilen, men det er grenser hvor mye en kan kjøre rundt også.
Da vi kom fram til Hammar, viste det seg at det var ikke et vindpust å oppdrive og der som det alltid har blåst som bare juling, men ikke i dag. Etter å ha tatt noen bilder, kjørte vi tilbake til hotellet og spiste middag. Kalops til min kjære og nypoteter, rødbeter og salat til konen.
Tenk om vi eide dette huset på Hammar.
Hagen går rett nedi sjøen der det er båtplass.
DRØMMESTED!
Sånn. Da er det på tide å slenge beina oppi sengen sammen med resten av kroppen. Det er ikke så mye man orker å gjøre i denne varmen. Vi bor jo på et hotell som ikke har aircondition. Den må vi sørge for selv. Det nærmer seg også tiden for at jeg skal ta min neste antibiotika-tablett, så får jeg kose meg med den enn så lenge.
Det har vært enda en vakker dag her i Askersund. 25 varmegrader, sol, men disig samt at det kom inn en deilig føhnvind som fikk musklene til å slappe av. Gu' som jeg synes synd på dere hjemme. Lyset i dag var perfekt til å ta bilder i, så noen få bilder ble det om enn ikke så mange som i går.
Det har vært en forferdelig natt. Jeg fikk et kraftig anfall i natt og det to utrolig lang tid før vi fikk blodsukkeret opp. Jeg var våken under seansen, men jeg kunne ikke snakke noe særlig. Da min kjære kom med brus, måtte jeg bruke tegn for å finne ut om jeg skulle drikke. Jeg tok pekefingeren på flaske-tuten og pekte deretter på munnen for å finne ut om det var det han ville jeg skulle gjøre. Jeg var også overbevist om at jeg skulle dø, men jeg var ikke redd. Selv om alt forsvant rundt meg, følte jeg meg trygg.
Nok om det. Nå er det litt bilder igjen fra denne vakre byen. Kos dere.
Lettere manipulert og klar for fototur
WTF??? Det kan du gjerne spørre om...
Fargerike tyskere på tur
Litt Moffe-bilder
Merk: Det svarte mellomrommet/flekken på tennene er KUN skygge
Det ser bare litt rart ut. Hihi...
De siste dagers bilder av meg, har klart å sende meg så langt ned i kjelleren som det går an. Jeg ser faktisk ut som en gris. Ræven har seget ned på lårene og beina mine er blitt enda kortere enn det jeg trodde de var. Min kjære nekter nå å ta bilder av meg fordi jeg blir så fortvilt over hvordan jeg ser ut. I går gråt jeg som en foss da jeg fikk se dagens resultat av modell-fotograferingen. Jeg har virkelig sadel-flest på hoftene og er nå nødt til å retusjere meg ganske så kraftig på bildene for å overhode få plass mellom kantene. Haha.
Jeg hater meg selv såpass nå at jeg snart nekter å gå ut blant folk. Hvis dere ikke har skjønt det:
FEDME ER IKKE VAKKRERT. KOM HELLER IKKE Å SI AT DET JEG HAR ER FORMER OG AT DET ER FINT. DET ER DET FAKTISK IKKE!.
Undertegnede og de som sier dette til henne, bør virkelig stikke fingrene i navlen og våkne opp. Det er et knallhardt regime som venter på undertegnede når hun kommer hjem. Svært lite mat og knallhard mosjon venter.
