Sammebrudd

 Så da har det skjedd også. Jeg har fått totalt sammenbrudd og klarer ikke å feire jul. Juletreet har blitt kastet ut, julematen har gått i søpla og jeg har grått siden i går kveld. Jeg klarer bare ikke mer. Saken er at det toppet seg i går. Jeg har gått på tå hev hele høsten og da skal det ikke mye til. Jeg forsøkte å ta en overdose med tabletter, men det funket ikke siden jeg sitter her i dag og har null krefter til å gjøre noe. Julepynten er jeg i ferd med å fjerne.

Jeg vil ikke ha flere slike juler og kommer til å avstå julefeiring fremover. Jeg har jo ingen familie å feire med fordi hele min biologiske familie hater hverandre, inkl oss søsken. Familien vår er ekstrem dysfjunksjonell og når jeg ser hvor hyggelig andre familier har det og hvor glade de er i hverandre, føler jeg meg alvorlig utelatt. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik familie, men siden jeg alltid har vært min families mobbeoffer og foreldre som ment de kunne si og gjøre ting mot meg som de ønsket, ønsker jeg ikke å ha noe med min biologiske familie å gjøre.

Julen har alltid vært en tung tid for meg, pga mine foreldres alkoholmisbruk og for ikke å snakke om de seksuelle overgrepene som jeg ble utsatt for fra en i familien. Jeg har alltid vært hakkekyllingen og har vært nødt til å tåle all dritten som jeg fikk slengt i meg som barn og ungdom.

Lusingene haglet, jeg ble kalt hore og andre ting og det vanlige fra min familie var ordene: Det er ikke så farlig med Wenche.

Jeg skulle liksom tåle alt, i mine foreldres øyne, var jeg ikke et menneske. Jeg var bare en ting som var god å slå på og å slenge dritt til. Jeg var jo en søppelsekk som ikke hadde noe verdi.

Opplevelsene fra denne tiden har faktisk ødelagt livet mitt, uten at jeg vil være bitter. Jeg har bare fått nok nå.

Rosendal har jeg ikke noe forhold til lengre. Rettere sagt: Jeg har en avsky for stedet og menneskene der. De elsker å sladre om andre og det er en trynefaktor som er ganske sterk. Det er grunnen til at jeg aldri er der lengre enn toppen 2 timer. Mer klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke fliringen av folk når de spør med hva jeg gjør på nå og blir fortalt hvor dum jeg er.

Jeg har rett og slett fått nok nå og orker ikke mer styr.