Endelig er bestemmelsen tatt

Omsider er bestemmelsen tatt. Jeg føler en stor lettelse da jeg nå har kommet frem til dette. Jeg er lei av å hele tiden ringe og få negative tilbakemeldinger om at jeg ikke bryr meg, om at vedkommende føler seg som en byrde for oss.

Det er spesielt dette med julen som var dråpen som fikk begeret til å renne over. Denne personen har bestemt seg for at Nei, hun skal ikke feire jul i år fordi hun er en byrde for oss.

En byrde? Her har vi tilbudt oss til å komme inn for å pynte og hjelpe henne med å få alt klart til jul og vi har bare blitt møtt med irritasjon når vi har tilbydt oss dette. Vi er to stykker som har spurt henne om hun har lyst til å komme til oss og feire julen sammen, men vi får et kraftig NEI, det vil hun ikke.

HVA SKAL VI GJØRE DA????

Når hun ikke vil noen ting og hvis vi er så syndige at vi foreslår noe, biter hun hodet av oss. Hun ønsker ikke å ha oss der og sier på samme utpust at vi ikke bryr oss. Er det rart at vi er forvirret?

En ting er hvertfall sikkert. Etter den marerittjulen som var i fjor, orker faktisk hverken jeg eller min kjære å være der i år. Vi vil feire julen i ro og fred hos oss selv. At hun hadde kommet til oss, hadde vært superhyggelig, men stemningen i barndomshjemmet er blitt så dystert og trykkende at vi sliter psykisk når vi skal inn der.

Min kjære og jeg var en tur på Oasen ikveld, for å kjøpe den siste julegaven. Jeg tok meg en tur innpå HM, må alltid innom der når jeg er i Fyllingsdalen, og kikket på noen sokker.

Da begynte det:

Tårene piplet frem og litt etter litt startet en voldsom foss, med hiksting og skjelving. Jeg løp som en gal innpå prøverommet til butikken og satt der og lot tårene strømme. Jeg var helt matt etterpå og følte at nå hadde det klikket helt. Det var et eller annet som brast noe skikkelig i meg og egentlig var det vel et lite sammenbrudd jeg fikk.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å gjøre noe ganske alvorlig:

Jeg melder meg utfra min egen familie. Jeg orker ikke mer. Jeg kan skrive en melding til en av brødrene mine, uten at de gidder å svare fordi "Wenche, er jo ikke noe å bry seg om" "Det er jo ikke så farlig med henne".

Jeg kommer ikke til å ringe lengre, eller ta kontakt på andre måter. Er det noe familien min ønsker får de ringe og spørre. Ikke anta at jeg ikke vil gjøre de en tjeneste uten å spørre meg.

Heretter skal livet mitt bli så mye bedre.