Bunnen er nådd...

Det er ikke bra å blogge om private ting, men av og til må man bare få ut fortvilelsen sin og håpe at noen der ute rekker frem en hånd.

Det har skjedd endel dårlige ting i det siste og jeg føler at nå klarer jeg snart ikke mer. Det er ingenting i ekteskapet eller forholdet mellom min mann og meg. Det er fantastisk bra. Det som har gått innpå meg, er det som har skjedd vedr. et annet familiemedlem.

For vel 14 dager siden havnet denne personen på sykehus igjen etter en blodpropp i hjernen. Jeg må ærlig innrømme at dette ikke kom som et sjokk, da vedkommende også hadde et slag for vel ett år siden. Det som er vondt nå, er at vedkommende er blitt så og si immobil og har gitt opp livet.

H*n ligger i sengen hele tiden og det er veldig trist, siden h*n er fullt i stand til å bevege seg, dog veldig forsiktig.

Det som er så fortvilende her, er at vedkommende påstår at vi ikke bryr oss om vedkommende, men hvordan kan vi bry oss når denne personen ikke ønsker å motta hjelp fra oss og glefser når vi forsøker å komme med råd som kanskje kunne lettet hverdagen hans/hennes. Vi gruer oss til å besøke vedkommende pga negativiteten/klagingen på hvor ille vedkommende har det. Det er mange som har hatt slag og blitt sengeliggende med en så stor hjerneskade at de ikke kjenner igjen sine nærmeste og etter min mening bør vedkommende "ta seg sammen" på en positiv måte. Siden h*n sliter med depresjon, bør vedkommende kontakte legen sin og få henvisning til psykolog, men nei. Vedkommende har "gitt opp".

Det er blitt slik nå at jeg har begynt å få aversjoner mot hele bygden pga alt dette og jeg får angstanfall bare av å tenke på at jeg må inn dit. For en uke siden, brøt jeg helt sammen og lå på gulvet i krampegråt i en hel time. Mannen min klarte ikke å roe meg ned. Jeg bare gråt og gråt. Jeg vil jo så gjerne hjelpe vedkommende, men jeg er ikke frisk nok til det, noe h*n ikke har noe forståelse for. Jeg klarer ikke å være der inne pga at huset er befengt med soppskader. Det er fuktig og trekkfullt og bihulene tetter seg hver eneste gang og jeg må reise etter et par dager.

Det h*n må gjøre nå, er først å kontakte fastlegen for å høre om han evt. kan kontakte Pleie og Omsorg for å skaffe mer praktisk hjelp, hvis ikke, er jeg redd h*n havner på sykehjem, uansett hvor mye vedkommende protesterer. Huset er veldig kronglete å bevege seg i. da det er trapper både oppover og nedover.

Nå ligger som sagt vedkommende i sengen og døser hele dagen og er ikke interessert i å komme seg ut i det hele tatt, selv om jeg har tilbudt vedkommende å være med ut og/eller på en koselig biltur.

Det at hånden blir slått hver gang en rekker den frem, er uholdbart og jeg orker ikke mer. Jeg må nesten ta en beroligende for hver gang jeg skal ringe og dette er jo ikke bra.

Jeg er bipolar og det skal ingenting til før jeg bikker over til selvskading og ønske om det som verre er. Hadde det ikke vært for mannen min, som støtter meg hele veien, hadde jeg ikke hatt noen å snakke med. Søsknene mine kan jeg ikke snakke med, hvertfall ikke den ene, som mener at det bare er å glemme seg selv og jobbe for at denne pasienten skal få det bra. Jeg er ikke den som kryper for noen og langt mindre for familie.

Jeg er på vei til å melde meg helt utav denne dysfunksjonelle samlingen av mennesker.