Det er litt gøy å ha noe som kan forvirre legene litt. I dag var jeg til øyelegen. Jeg går engang i året fordi jeg har hatt laser- og xenonbehandling på øynene samt at jeg har diabetes. Jeg stod jo i fare for å miste synes på 80-tallet og det var like før. Jeg ble hasteinnlagt og legene gikk igang med intensiv behandling av blødningene på netthinnen.
Mange sier at det ikke er så ille med laserbehandling, Neida, det er ikke det nå, men da var det svært ubehagelig. Hver gang et skudd kom, hoppet jeg i stolen. Det svei og det freste. Jeg kan ikke si at jeg var så særlig fornøyd da jeg satt i stolen. Den verste opplevelsen, eller opplevelsene, var xenonbehandlingen. Herregud, noe så vondt og ubehagelig håper jeg at jeg aldri får oppleve igjen.
Dagen for behandlingen, kom det en pleier inn til meg og ga meg noe å slappe av på. Dessverre var operasjonen forsinket, så jeg fikk litt mer beroligende. Takk og pris visste jeg ikke hva jeg gikk til. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje valgt et liv som blind. Neida, det hadde jeg nok ikke, men vondt det var det.
Jeg var så ruset da jeg ble trillet ned til operasjonssalen at jeg lå og gaulte på julesanger mens jeg ventet på legen. Jeg var i godt humør helt til behandlingen begynte.
Det første de gjorde, var å stikke en sprøyte med en lang og bra tykk nål inn i øyekroken. Både den høyre og venstre øyekroken. Det var så vondt at jeg gråt og ba dem holde opp. Jeg klarte det ikke. Heldigvis nektet de å høre på meg og fortsatte med stikkingen. Da det var ferdig, skulle de feste en streng i øyeeplet mitt, slik at de kunne dra det i den retningen de trengte for å lysbehandle. Det høres vondt ut, men det var det ikke. Jeg ble bare grådig svimmel og kvalm, siden øynene var åpne og de drog øyeeplet i hytt og pine.
Jeg har aldri vært så glad for å være ferdig noen gang. Heldigvis slipper jeg flere slike behandlinger nå, siden de ikke xenonbehandler lengre. Øyelegen jeg var hos i dag forstod godt ubehaget og smertene jeg opplevde. Heldigvis er dette snart 40 år siden, men det er enkelt ting kroppen aldri glemmer.
En gåte
Da får vi komme tilbake til det som har skjedd den siste tiden. I hele vinter har jeg hatt problemer med at jeg ser koboltblått lys når det er mørkt og spesielt når jeg er ute og kjører. Synsfeltet er ikke påvirket, det er bare denne forbaska koboltblå fargen som irriterer meg. Det begynte for noen år tilbake da vi kjørte gjennom Fløyfjellstunnellen. Når vi kjørte i en spesiell retning, dukket det opp koboltblått i taket. Dengang syntes jeg det var morsomt og ble bare glad. Nå, etter at vi flyttet til Alver, har det øket på og det har begynt å irritere meg noe vannvittig. Når min mann kjører, pleier jeg å lukke øynene hver gang vi møter en bil etter mørkets frembrudd. Da klarte jeg å begrense blåfargen, men dette kan jeg ikke gjøre når jeg kjører selv, så nå har jeg sluttet å kjøre etter at det er blitt mørkt.
Jeg snakket med fastlegen, men hadde visste ikke hva det kunne komme av og anbefalte meg å snakke med øyelegen, som heller ikke forstod hva det var. Jeg lurte på om det var de nye linsene som er satt inn i øynene, men det viste seg å være standad uv-linser, så det skulle ikke være de som gjør at jeg ser koboltblått. Jeg regner med at det kanskje er noe i hjernen som kan forårsake denne farge-hallusinasjonen. Jeg er jo en gåte for legene sånn på generell basis.
Jeg skulle egentlig vært død opptil flere ganger og nyrene mine skulle vært kaputt i tillegg til videre netthinneløsning, men ingen av disse tingene har skjedd, så jeg må ha en stor livsvilje.
Den som lever får se.
Tada!