Hva med å spørre?

Det er merkelig med enkelte mennesker. Hvorfor klarer de ikke å spørre, istedet for å gå utifra at andre ikke vil, eller ikke kan. Det bare er slik.

Spesielt er dette merkbart ved høytidsdager. Jeg og min kjære har egentlig bestemt at vi skulle feire julen hjemme hos oss selv i år. Det ble jo en delvis katastrofal julefeiring i fjor, da undertegnede ble skikkelig dårlig pga luften der de oppholdt seg. Hva som var i denne luften, skal jeg ikke gå innpå, men sunn var den hvertfall ikke. Julen ble ganske kaotisk på andre måter også og siden undertegnede er ganske svak på det psykiske planet, har vi altså bestemt oss for å verne om oss selv denne julen.

Idag ble det samtale med en spesiell person, som fikk meg til å knekke helt sammen psykisk. Det var så ille at min bedre halvdel lurte på om vi skulle dra på legevakten fordi konen ristet, skalv, hyperventilerte og krampegråt.

Hva var årsaken til dette? Jo, det var det som ble sagt i denne setningen:

"Jeg vil ikke feire jul og jeg skal ikke kjøpe noen julegaver i år, fordi ingen ønsker å komme hjem for å hjelpe meg".

Den traff undertegnede så hardt i hjertet at hun så vidt klarte å pipe frem et "vi snakkes" på telefonen, før gråten tok henne.

Bilde: www.shutterstock.com

Hvorfor ble dette sagt? Er det for at den personen kritikken ble rettet mot, skal føle seg ekstra liten? Er det for at denne personen skal føle seg som et dårlig mennske, som ikke "vil" hjelpe til? Er det for at det lille av selvtillit denne personen har klart å samle opp, skal bli tråkket på og forsvinne?

Ikke vet jeg, men jeg skulle gjerne ha hjulpet til hvis vedkommende hadde sagt:

"Kunne du tenke deg å komme hjem for å hjelpe meg å lage til en fin jul?"

Klart jeg hadde sagt ja i det tilfellet, selv om jeg ønsket å feire julen hjemme istedet for. Jeg er et menneske og ikke et barn som kan brukes til et søppelspann der det kun er kjeft og mas å få når man forsøker sitt beste.

Jeg er lut lei av å ha det slik. Jeg er lei av å være en person som disse 2 menneskene kan kjefte på og le av, siden jeg er så syndig å tro at jeg har kunnskaper om noe som helst, som hver gang jeg kommer på besøk, får høre hvor ille jeg ser ut når det kommer til negler og klær. Som hver eneste gang jeg kommer på besøk blir spurt om jeg har kjøpt nytt plagg nå igjen. Når vi gir bort noe og får beskjed om at det ikke er bra nok. Det være seg gaver eller andre ting.

I tillegg bli fortalt om hvor overfladisk jeg lever, som ikke har de samme holdningene og meningene som disse to andre har.

Kjære deg:

Vær så snill og respekter

at jeg er et menneske

og ikke noe

en kan gjøre som en vil med.

Jeg har følelser jeg også

og det er vondt å få høre

at 

"det er ikke så farlig med deg".

Jeg orker ikke bli ledd av lengre.

Ps: Noen vil sikkert synes at det er ille det jeg har skrevet, men når man er fortvilet, må en få til å sette ord på dette, så jeg håper at jeg blir tilgitt fordi jeg er så åpen om denne konflikten