Jeg, en gåte for legene

Det er litt gøy å ha noe som kan forvirre legene litt. I dag var jeg til øyelegen. Jeg går engang i året fordi jeg har hatt laser- og xenonbehandling på øynene samt at jeg har diabetes. Jeg stod jo i fare for å miste synes på 80-tallet og det var like før. Jeg ble hasteinnlagt og legene gikk igang med intensiv behandling av blødningene på netthinnen.

Mange sier at det ikke er så ille med laserbehandling, Neida, det er ikke det nå, men da var det svært ubehagelig. Hver gang et skudd kom, hoppet jeg i stolen. Det svei og det freste. Jeg kan ikke si at jeg var så særlig fornøyd da jeg satt i stolen. Den verste opplevelsen, eller opplevelsene, var xenonbehandlingen. Herregud, noe så vondt og ubehagelig håper jeg at jeg aldri får oppleve igjen.

Dagen for behandlingen, kom det en pleier inn til meg og ga meg noe å slappe av på. Dessverre var operasjonen forsinket, så jeg fikk litt mer beroligende. Takk og pris visste jeg ikke hva jeg gikk til. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje valgt et liv som blind. Neida, det hadde jeg nok ikke, men vondt det var det.

Jeg var så ruset da jeg ble trillet ned til operasjonssalen at jeg lå og gaulte på julesanger mens jeg ventet på legen. Jeg var i godt humør helt til behandlingen begynte.

Det første de gjorde, var å stikke en sprøyte med en lang og bra tykk nål inn i øyekroken. Både den høyre og venstre øyekroken. Det var så vondt at jeg gråt og ba dem holde opp. Jeg klarte det ikke. Heldigvis nektet de å høre på meg og fortsatte med stikkingen. Da det var ferdig, skulle de feste en streng i øyeeplet mitt, slik at de kunne dra det i den retningen de trengte for å lysbehandle. Det høres vondt ut, men det var det ikke. Jeg ble bare grådig svimmel og kvalm, siden øynene var åpne og de drog øyeeplet i hytt og pine.

Jeg har aldri vært så glad for å være ferdig noen gang. Heldigvis slipper jeg flere slike behandlinger nå, siden de ikke xenonbehandler lengre. Øyelegen jeg var hos i dag forstod godt ubehaget og smertene jeg opplevde. Heldigvis er dette snart 40 år siden, men det er enkelt ting kroppen aldri glemmer.

En gåte

Da får vi komme tilbake til det som har skjedd den siste tiden. I hele vinter har jeg hatt problemer med at jeg ser koboltblått lys når det er mørkt og spesielt når jeg er ute og kjører. Synsfeltet er ikke påvirket, det er bare denne forbaska koboltblå fargen som irriterer meg. Det begynte for noen år tilbake da vi kjørte gjennom Fløyfjellstunnellen. Når vi kjørte i en spesiell retning, dukket det opp koboltblått i taket. Dengang syntes jeg det var morsomt og ble bare glad. Nå, etter at vi flyttet til Alver, har det øket på og det har begynt å irritere meg noe vannvittig. Når min mann kjører, pleier jeg å lukke øynene hver gang vi møter en bil etter mørkets frembrudd. Da klarte jeg å begrense blåfargen, men dette kan jeg ikke gjøre når jeg kjører selv, så nå har jeg sluttet å kjøre etter at det er blitt mørkt.

Jeg snakket med fastlegen, men hadde visste ikke hva det kunne komme av og anbefalte meg å snakke med øyelegen, som heller ikke forstod hva det var. Jeg lurte på om det var de nye linsene som er satt inn i øynene, men det viste seg å være standad uv-linser, så det skulle ikke være de som gjør at jeg ser koboltblått. Jeg regner med at det kanskje er noe i hjernen som kan forårsake denne farge-hallusinasjonen. Jeg er jo en gåte for legene sånn på generell basis.

Jeg skulle egentlig vært død opptil flere ganger og nyrene mine skulle vært kaputt i tillegg til videre netthinneløsning, men ingen av disse tingene har skjedd, så jeg må ha en stor livsvilje. 

Den som lever får se.

Tada!

Kvinnherad Kommune - SÅ uakseptabelt

Det var ikke akkurat raseri jeg hadde tenkt å komme med i det første innlegget på lenge, men jeg er faktisk så utrolig rasende at jeg nesten knekker mine egne tenner. Tenk å behandle gamle og syke mennesker på denne måten.

Saken er denne:

Taxi-selskapet som har tilhørt stedet hun bor, har nå lagt ned. Det betyr at taxiene er 3 mil unna. Hun har TT-kort, slik at hun kan få drosje til og fra lege og tannlege bl a.

Nå får hun ikke brukt kortet på samme måte som før. Nå må legen skrive erklæring på at hun trenger taxi HVER FORBANNA GANG hun skal til kontroll/behandling. Både tannlege og lege er 3 km unna der hun bor, så å gå dit er vanskelig for henne.

Nå må hun altså betale kr 900,- for å ta drosje og disse må hun søke om å få dekket etter at hun har betalt.

Hjemmehjelpen tilbød seg å hente henne, men det får de ikke lov til og ingen av barna bor i nærheten og kan hjelpe henne, så dette er en veldig vanskelig situasjon.

Penger skal de bruke på det ene og det andre, men å gjøre ting letter for syke eldre, nei det kan de ikke gjøre.

Hva ER det denne kommunen driver med egentlig??? Er ikke eldre mennesker mer verdt enn dette? Sykehjem til millioner blir opprustet der inne og statuer dukker opp i hytt og pine, mens eldre mennesker må klare seg selv.

Jeg blir kvalm

Du kan da ikke gå sånn!

Mange av oss, meg selv inkludert, har endel ekstra ballast som vi gjerne vil ha gjort noe med. Noen klarer det fint og andre sliter litt mer med å få bort denne ekstravekten.

Det som har slått meg de siste årene, er hvor "fit" en skal være, uansett alder. Vi som har levd en stund, har gjerne et mer avslappet og humoristisk holdning til kroppen vår, derfor er det desto rarere å se dette fitness-tyranniet litt fra utsiden.

Yngre mennesker blir sjokkert når de hører om jevnaldrende som ikke trener. "Jamen, du MÅ gå på treningssenter. Du kan ikke se slik ut", har jeg faktisk lest på et forum. "Du MÅ begynne å jogge", "du MÅ begynne å ta protein".

Ungdommen kaller folk som er slanke, men utrente for TYNNFEIT. En kan gjerne være tynn, men en skal for guds skyld ikke har noe ting som tyter utenfor bukselinningen. Da finnes du ikke attraktiv og kan bare gå hjem å legge deg, hvis du ikke skal på treningsstudio da og svette bort noen kroner.

Du er heller ikke attraktiv på kjærlighetsmarkedet hvis du ikke har stramme muskler og null fett på kroppen. Akkurat på den fronten har samfunnet blitt utrolig overfladisk. Du er ikke noe å satse på hvis du ikke har en flott kropp, en god jobb med god inntekt og et godt sted å bo.

Det som er rart er at de samme menneskene klager over at det finnes folk på treningsstudioene som er feite og/eller gamle kjerringer og gubber og dette er selvfølgelig veeeeldig ekkelt. For ikke å snakke om de som GÅR på tredemøllen. Da blir de hysteriske. Tredemøller skal nemlig løpes på. Aller helst skal du ikke begynne å trene når du har passert 30 og du skal heller ikke trene hvis du ikke er fit fra før, men hvordan skal folk som ikke har trent en time i ungdommen og har litt løs hud og fett hengende rundt omkring kunne bli spreke hvis de ikke går på helsestudio? Joda, de kan gå tur og joda, de kan begynne å jogge, men det er ikke så mange som klarer å jogge noe særlig hvis de har noen kilo for mye.

Noen går på helsestudio som et ledd i opptrening etter skade, f eks slag eller ulykke. De trener ikke kondisjon, de trener styrke og balanse og dette er i samråd med fysioterapeut. Jeg synes virkelig at dere unge på treningssenter må vise litt romslighet hvis dere ser et menneske som forsøker å gjøre sitt beste når det kommer til å trene seg opp. De får dårlig samvittighet når dere står der og sukker mens dere himler med øynene.

Vi var vel litt utålmodige mot våre eldre vi også, men karma is a bitch og vi forstår nå hvordan våre besteforeldre hadde det med opprørske tenåringer, som var verdensmestre i alt. Jeg vet at dagens unge kommer til å møte seg selv i "full-fart-døren" med et smell når de har passert 40.

Jeg mener ikke at vi skal la være å trene, men til dere unge: Forsøk å gå litt ute istedet for å løpe på en tredemølle og løfte vekter. Naturen er gratis og det er flust av treningsmuligheter i naturen. Ikke bare løping.

NATUREN ER GRATIS. Kom deg ut og bruk kroppen. Ta gjerne litt styrketrening underveis på turen ved å bruke armhevinger. Ta tak i en solid grein og heis deg opp og ned etter armene.

Finn en stein, som du kan hoppe opp på for å trene styrken i beina.

Når du er ferdig med turen og hvis været og bakken tilsier det, legg deg ned på bakken og pust rolig med magen, ikke bare lungene. Slapp helt av i alle msukler mens du puster. Du kommer garantert til å føle deg bedre og lykkeligere enn i et treningsstudio pluss at du får mer overskudd og livsglede.

10 ting du ikke ønsker å høre mens du ligger på operasjonsbordet

Min mor skal snart opereres på Hagavik. Siden denne operasjonen skal gjøres mens pasienten er våken, har jeg tenkt på alt en kan komme til å høre under operasjonen. Bare for å ha sagt det, det er ingen alvorlig operasjon, det er kun hofteleddet som skal skiftes ut og pasienten får epidual før inngrepet.

Jeg lager denne listen siden min mor ikke leser bloggen min og slipper derfor å bli vettskremt.

Okay. Let's go

10 ting du ikke ønsker å høre på operasjonssalen

1. "Hva i alle dager er det der for noe???"

2. Lege til student: "Kan du fortelle meg hvor milten ligger. Jeg har glemt det?"

3. "Skal jeg begynne å skjære nå?"

4. Mens legen er opptatt med hjertetransplantasjon: "Neiii. Der falt hjertet på gulvet! Jaja, bare plukk det opp igjen og tørk av det så skal vi få det på plass igjen".

5. "Hvilken side var det den skadde nyren ligger på? Den venstre. Er du sikker på det? Jeg mener det er høyre."

6. "STOPP! VEEENT! Du er begynt å sage i feil fot!!!"

7. Til kirurgen: "Hvordan gikk det i lunsjen? Var det hyggelig? Det var det. Jeg traff noen gamle venner og vi tok oss et glass vin til maten, mens vi mimret om gamle dager".

8. Etter operasjonen: "Mona, har du sett skalpellen?"

9. "Hvordan gikk det med Parkinson-utredningen som du var igjennom?" "Joda, det gikk fint får en vel si. Endelig vet jeg grunnen til at jeg skjelver sånn på hendene når jeg opererer". "Hva skal du gjøre videre nå? Du vil vel blir flyttet til en annen avdeling nå da?". "Nei, jeg ønsker å fortsette jobben som hjernekirurg." Taushet blant de andre på operasjonssalen...

10. "Pasienten døde kl 03:57. Vær vennlig og gjør klar for obduksjon om 1 time" "Slapp av, det var bare Siri som snublet i ledningen til ekg-apparatet"

Det er kanskje like greit at man blir lagt i narkose under operasjonene.

Endelig fikk jeg til et blogginnlegg igjen. Jeg har faktisk slitt noe voldsomt med motivasjonen. Det har vært sinnsykt travelt på vinteren og våren. Jeg har hatt en mengde smykkebestillinger som jeg har vært nødt til å få unna og har hatt lite tid til noe annet. Jeg har heller ikke hatt krefter til å engasjere meg i noe som helst. Hva som egentlig har skjedd, har jeg ingen anelse om.

Jeg har også holdt på med å lære meg å strikke genser. Jeg er på god vei til å klare det. Har strikket selve genseren ferdig og holder nå på med ermene. Jeg har brukt veeeldig lang tid på dette og genseren er full i feil, men det får nå så være. Jeg strikker den selv og av alle feilene som jeg gjør, lærer jeg noe nytt. Stolt er jeg likevel.

Oppdatering fra sykehuset

Det har vært mye reising nå i desember. Vi har vært fjerten ganger på Stord og en gang i Rosendal. Det har vært så hektisk at vi ikke har klart å få julestemning i det hele tatt. Hverdagen har på en måte vært altoppslukende og vi har hatt nok med å komme oss igjennom disse dagene. Det blir på en måte som å holde pusten og dykke ned i bølgene. Alt har gått i en rasende fart.

Nå er stressnivået økende for undertegnede. Hun må nå ringe pleie og omsorg i Kvinnherad på mandag for å ordne med en rullestol. Toalettstol og rullator er allerede på plass i Rosendal, men mor ønsker en rullestol, slik at hun kan komme seg til butikken og andre nødvendige ærend. Å gå med rullator på disse brakkmarkene som er en form for veier som går ved siden av huset, er helt umulig. Det er steinete, humpete og gjørmete.

Nåværende status
Mor har kommet seg veldig siden hun fikk slag. Hun klarer å gå uten hjelp, men foretrekker å bruke rullator fordi hun er redd for å falle. Hun klarer å gå på toalettet uten hjelp og alt ser nå lysere ut. Fremdeles har hun problem med lammelse i venstre armen og det er svært vanskelig for henne å bruke denne.

I går var hun ute i gangen og gikk. Det går seint, men det går fremover. Hun skal hjem på permisjon den 22. desember og skal være hjemme til 1. nyttårsdag. Akkurat det er jeg litt skeptisk til fordi hun da går glipp av 3 dager med trening, men det er hennes vilje og den må vi bare følge og gjøre så godt vi kan.

Min mann og jeg reiser også inn til Rosendal den 22. desember. Vi skulle egentlig reise den 21. men vi klarer ikke å bli ferdig med alt som skal gjøres til i morgen. Jeg gruer meg, som vanlig, til å reise inn dit. Jeg liker ikke forandringer og føler meg helt utenfor meg selv når jeg er der inne, men nå er det mor som er viktigst og da må man bare kaste egne problemer på sjøen.

Enda et sykehus
Torsdag dro vi til Haukeland Sykehus for å besøke min svigerinne, som hadde hatt en liten operasjon, men da vi kom dit, sov hun så godt at vi valgte å la henne sove og ba en sykepleier om å bære blomstene, som vi hadde med til henne, inn på nattbordet hennes. Vi hadde ikke lyst til å vekke henne. Folk på sykehus trenger den søvnen og hvilen som de kan få.

Håper hun kommer seg fort og få komme hjem til jul.

Nå får jeg begynne pakkingen, så sees vi om noen dager §:o)

Redd for fremtiden

Her kommer en liten oppdatering fra den siste uken.

På onsdag var det målmøte på sykehuset. Dette kom i stand fordi man vil vite hva man skal jobbe med fremover, slik at mor skal klare seg best mulig. Det er ikke så mye hun klarer enda, men jeg håper fremdeles at hun nesten skal bli selvhjulpen. De har nå planer om å begynne å trene i trappegåing, men hun har enorme problem med å stå og jeg er skeptisk til om hun kommer til å klare det. Hun har veldig lite beinmuskulatur og har null styrke i beina.

Da vi var på besøk i kveld, klarte hun å reise seg og gå inn på badet, uten støtte, men hun fortalte at hun nesten hadde falt på gulvet der inne, selv om hun hadde pleier med seg.

På målmøtet fikk vi vite at hun skal være på sykehuset til den 8. januar. Hun får juleperm og kommer til Rosendal den 22. desember. Da skal både ove, min mann og jeg være der for å ta i mot. Jeg er veldig, veldig redd for hvordan det kommer til å gå i det gamle, tungvinte huset, der ingenting er blitt lagt til rette for en rullestol-bruker. Dørene er for smale. Toalett og bad finnes ikke i nærheten. Kun i øverste og nederste etasje. Dørstokkene vil bli til hinder og det er millioner ting å tenke på.

Min mor forsøker å være tapper, selv om hun ser ganske så pessimistisk på saken. Jeg forsøker å pushe litt ved å fortelle henne at hun må ha små mål å strekke seg etter, men er redd for at jeg maser for mye på henne. Jeg gråt og gråt i bilen hjemover, etter besøket, fordi det er så mye som skal ordnes og fordi jeg er så redd for at mor ikke skal få det bra nok når hun kommer hjem. Prestasjonsangsten til undertegnede er enorm og jeg er livredd for ikke å klare det som kreves av meg fremover. Det er tusen ting som skal falle på plass:

 

1. Ute må det rampe til for å få inn og ut rullestolen

2. Alle dørene må utvides

3. Gangen må utvides, slik at hun kan komme inn på det planlagte badet.

4. Pikerommet mitt skal bygges om til bad

5. Forespørsler skal gjøres til Nav, Husbanken, kommunen og Hjelpemiddelsentralen

6. Toalettstol må komme på plass før hun kommer ut på permisjon

7. Sykeseng skal være på plass i stuen ved utskriving fra sykehuset

8. Hjemmesykepleien skal kontaktes for trygghetsalarm

9. Hun ønsker seg en elektrisk rullestol og i den henseende -

10. Må vi snakke med ene naboen for å få forbedret veien utenfor hagen. Dette er en traktorvei og den må gjøres glattere, slik at en kommer frem med en slik rullestol.

11. Veien bortover langs sjøen må også jevnes ut, slik at hun kan komme frem med rullestol

Dette er bare noen av tingene som må komme i orden. I tillegg har vi søsken forskjellige meninger, spesielt når det gjelder dørstokkene. Noen mener at det kan bygges rampe mens andre mener at de må helt bort. Jeg lener meg til det sistnevnte, spesielt fordi min mor ikke har særlig følelse i venstrearmen og har derfor vanskelig for å rulle over hindringer. Hvis hun skulle bruke rullator, må også disse dørstokkene bort og det må ikke være noen ramper hun kan gli på eller snuble i.

I tillegg skal leiligheten hennes vaskes fra gulv til tak. Hun røykte som en skorstein tidligere, men ved hjelp av røykeplaster og sykepleierne, har hun sluttet med dette og merker derfor røykelukten mye bedre.

Selvsentrert? Ja, kanskje
Jeg beklager hvis jeg høres navlebeskuende ut. Det er jeg kanskje også, men jeg må tenke litt på min egen helse også, selv midt oppi alt dette. Min psykiske tilstand er for tiden ganske dårlig. Jeg veksler mellom å være ganske så normal og gråte i raseri og fortvilelse. Føttene mine er begynt å bli veldig tunge og når jeg står, føles det som om jeg skal falle sammen. Jeg er så redd for å få et sammenbrudd at jeg er begynt å knyte meg skikkelig.

Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare å stille opp nok for min mor. Jeg har mine ting jeg sliter med og har legetimer og andre timer her i Bergen, som jeg må møte opp til. Å reise frem og tilbake mellom Bergen og Rosendal er stressende og spesielt stressende er det for meg som ikke orker så mye. Har jeg vært et par timer i sentrum, er jeg helt gåen og må hvile resten av dagen. Fordi jeg går på Seroquel, Lamictal og Zoloft i en salig blanding, fungerer ikke hodet mitt som det skal. Multi tasking er for meg umulig og tankene går så mye tregere og jeg finner ikke løsninger på problemene. Jeg glemmer veldig mye og skal jeg gjøre mange ting etter hverandre, eller samtidig, er det som å gå på en vegg. Hodet fungerer bare ikke og jeg stopper helt opp og blir passiv.

Av og til skulle jeg ønske jeg ikke hadde vært nødt til å ta denne medisinen. Før jeg begynte med denne, var jeg verdensmester i å klare alt samtidig, men samtidig med dette, slet jeg med store svinginger og kunne skifte mellom overstadig lykke til dypeste fortvilelse og farlig raseri/hat. Det var flere netter på rad der jeg ikke sov og jeg kan ikke si at jeg hadde det bra da heller. Så hva som er verst av medisiner/ikke medisiner, vet jeg faktisk ikke.

Jeg skulle bare ønske at jeg var så sterk og hadde så stor stå-på-vilje at jeg klarte alt, men den tiden er forbi.

Dessverre

Så hoppende fantastisk og litt julepynt

I dag har jeg gode nyheter vedr. mamso. Jeg er så glad at jeg kunne hoppe rundt. Hun snakker SÅ mye bedre. Jeg merker forskjell fra dag til dag. Hun er begynt å gå, dog med hjelp fra pleiere. Hun (må) kler på seg selv og kateteret er fjernet.
Tenk at noe så "lite" kan gjøre en så glad. Jeg satt tidligere i dag og var helt utenfor psykisk. Jeg blir så sliten av at alle tankene kverner rundt i hodet og at man ikke klarer å sortere dem. Det eneste som er litt "skummelt" nå, er at hun kun skal være på sykehuset til den 18. desember, etterpå vet vi ikke hva som skjer. Det er fullt på sykehjemmet i Rosendal og jeg er litt redd for at hun havner på et sykehjem i huttaheiti. Jeg er også redd for at hun skal bli sendt hjem, uten noe tilbud om videre rehabilitering.

Alle vet jo hvordan det er i helsesektoren nu til dags. Gamle, pleietrengende og gjerne senile mennesker blir sendt hjem til ingenting. Det er denne usikkerheten som sliter på meg og gjør at jeg svinger veldig psykisk. Jeg kan være hoppende glad det ene øyeblikket og rasende sint, eller gråtende av fortvilelse det neste øyeblikket. Jeg er jo ikke bipolar for ingenting.

Juleforberedelser
Juleforberedelsene er litt sånn på halv åtte for tiden. Stuen er full i klesvask, som skal legges sammen og på plass. Det flyter med gavepapir, tape, lakk og bånd i tillegg til alle de ferdig-pakkede gavene. Vi rydder litt hele tiden, men det er alltid noe som ligger igjen.
Selvom det er usikkert hvor vi skal feire julen i år, skal vi ha tre og det er ingen jukse-gran. Det MÅ være edelgran for at en skal komme i julestemning. Det er kjøpt en god del julepynt og jeg skal snart igang med å træ perler på snorer. Håper hvertfall at jeg har tid til det...

Husene til venstre skal egentlig ha belysning, men lysene sluttet å virke. Synes de er fine likevel.

Den gamle, slitte duken, har tilhørt min mormor. Tror den kom fra Amerika. Jeg har rett og slett i hjerte til å kaste den, da den er en av barndomsminnene mine.

Denne dekorasjonen består av en hvit girlander, kjøpt på Panduro og julestjerner i fløyel og med klyper, kjøpt på Nytt og Nyttig. Synes det ble litt fint.

Litt pynt på garderobeskapene gjør seg.

Selve pynten er kjøpt på Nille og

satengsløyfene er fra Panduro

Den blide nissen vår

venter på julereet

Den ene av to gomlenisser

De fleste ser vel hva dette er...

Jule-Mariaen har funnet sin plass 

i vinduet

Musikk på pianoet

Så får vi se hva vi får til videre...

1. desember

Så er endelig 1. desember her og førjulstiden er offisielt igang. Her i huset går det i pynting, pynting og enda mer pynting. Problemet er bare at vi har "mistet" en eske med julepynt. Vi kan ikke fatte og begripe hvor den har gjort av seg. Det er ikke en liten eske engang. Det er en flyttekasse. Jaja, julen og førjulstiden skal jo være innhyllet i mystikk, så dette hører vel til.

I går var jeg helt ødelagt. Jeg kollapset totalt og sov nesten hele dagen. Jeg tror dette med mor har gått veldig innpå meg. Ikke bare følelsesmessig, men kroppsmessig også. Jeg er stiv i nakke og skuldre og jeg biter tennene sammen. Det er jo tusen ting å tenke på, når det kommer til praktiske ting.

1. Hvordan skal vi ordne det praktiske når hun får komme hjem? Det finnes ikke bad i hovedetasjen, kun i kjeller og i 2. etasje. Det kan jo hende at hun må ha hjelp 24/7 og hvordan skal vi sy sammen disse tingene, slik at hun får det best mulig.

2. Hvordan skal vi klare evt. tunge løft. Nå er ikke mor så stor, men løfting er løfting. Jeg regner med at kanskje Hjelpemiddelsentralen kan komme med noen løsninger, men en ting er sikkert: Hun skal ikke på noe hjem.

3. Rullestol kan være vanskelig å bruke, da det er en bratt og sandete/steinete oppover-bakke og en gangvei full av steiner den andre veien. Vi kan jo ikke be naboene fikse disse veiene heller. Det er bare en ting vi tenker nå og det er at dette skal vi klare, uansett.

Vi håper nå at hun blir sendt til et skikkelig sted med god rehabilitering og ikke til et sykehjem for dette. Da blir hun bare sittende i en stol hele dagen og vi vil ha vår gode, gamle mamma tilbake.

Det er rart. Verden blir liksom snudd helt på hodet og det eneste man tenker på mens man er våken, er hvordan mor har det. Av og til kommer desperasjonen over en og en har lyst til å slå både never og hodet i veggen fordi EN VIL IKKE AT HUN SKAL HA DET SÅNN!!! Vi vil ha vår gode mor tilbake. Jeg tror det er håpløsheten og maktesløsheten som slår til.

Vi skal besøke henne på lørdag igjen og gleder oss til det. Kanskje har hun kommet seg enda mer siden sist vi så henne. Da vi var hos henne på lørdag som var, snakket hun om at hun hadde så lyst på lefser og det skal hun jammen meg få også.

Dagene frem mot lørdag, skal jeg bruke til å få julepyntingen ferdig.

Bare vi finner den siste esken med julepynt...

Advent og nytt fra sykehuset

Så er advent offisielt igang. Det første lyset er tent og står og blafrer i hallen, foreløpig. Det er et slikt kaos både på kjøkkenet og stuen, med kasser, strykebrett, plastikk, dørstokker, dørkarmer og mine egne ben, som gjør at jeg har en udmerket grunn til å snuble og sparke tærne mine borti alt dette. Egentlig trenger jeg ikke noe å snuble borti, da jeg har mine egne ben, som er supre til dette, Jeg er verdensmester i snubling og spesielt tråkke på mine egne sokker, mens jeg har dem på bena, slik at jeg med en utsøkt eleganse tryner over sofaryggen og med bena da rett opp mot taket.
I går sparket jeg borti et stolbein flere ganger og noe som gjorde at jeg fant ut at jeg faktisk kunne kunsten å jodle på den mest avanserte måten, så nå har den ene tåen min knekt og jeg har tapet sammen to tær slik at den for støtte. Kanskje neste gang jeg smeller tåen borti noe finner jeg ut at jeg kan synge opera. You never know.

Det er en kunst å manøvrere seg mellom alle kassene her i leiligheten, men en lærer etterhvert.

Besøk på sykehuset
I går var Rolf og jeg en liten tur til mor på sykehuset og jeg ble overrasket over at hun så så bra ut. Lammelsen hadde sluppet litt, men hun sliter fremdeles med å bevege ene armen, men det ER bevegelse i den og lammelsen har gitt seg. Hun ble heldigvis glad for det vi hadde med. Spesielt lypsylen og våtserviettene falt i smak. Hun har fått så mange blomster at det ser ut som et gartneri hos henne, men hun er veldig glad og rørt over blomstene hun har fått.

Nå har det vært på moten å sende hilsninger fra mobiltelefon. Ja, og så hva? spør du gjerne. Jo, det skal jeg fortelle deg. Det finnes en hjelpegruppe på fb, de det har dukket opp mennesker, som har lyst til å glede sine pårørende med bursdagshilsninger på mobiltelefon, på den måten at de oppgir mobilnr til mottakeren, så kan de som føler for det, sende en hilsen. Jeg kunne tenkt å gjøre dette for min mor, men hun bruker ikke mobil, så det er ikke så lett å få gjort noe med det.

Pynting
Som sagt, så har vi begynt med pyntingen. Spiseborde og hallen er klar. I dag skal jeg fortsette, men jeg kommer til å forsvinne inn til Rosendal om noen dager, for å avløse min bror. Hans skal til kontroll på sykehuset vedr den transplanterte nyren, så da blir jeg hjemme hos min mor for å hjelpe til med kattene. Jeg har mest lyst itl å levere disse til dyrebeskyttelsen for å høre om de kan omplassere dem, men jeg vet det blir høye protest-skrik fra restem av familien, så det blir nok ikke av.

Nå skal snart min yngste bror til Bømlo, så da er det jeg som kommer inn til Rosendal. Har store planer om å vaske hus og tørke støv + pynte, slik at huset er klart hvis mor får feire jul der inne. Ellers er alle sammen hjertelig velkomne til oss, selv om det blir litt vanskelig med overnatting. Vi har jo bare ett soverom, 1 stue og bod, men det går jo an å plassere noen av gjestene i boden (selvsagt med åpen dør), min mor i sengen og min mann og jeg på sofaen i stuen. Vi får se. Det er 1000 ting som skal tenkes gjennom og biter som skal pusles sammen.

Når mor får komme hjem på permanent basis, må jo alt legges til rette, siden toalett og bad er i kjelleren og overetasjen. Det er ikke noe toalett/bad i etasjen hun bor. Enten må det bygges et bad i hovedetasjen, ellers må vi finne en annen løsning. Min yngste bror komme til å avlaste hverandre. Det blir 2 uker i Rosendal og 2 uker hjemme. Ikke tale om at hun skal bo resten av livet sitt på sykehjemmet. Det blir såfall over vårt lik.

Hun virket hvertfall glad da jeg sa at hun skulle feire julen hjemme og så sant det går an, skal alle vi barna feire sammen med henne. Hun har alltid vært svært selvstendig og vi skal gjøre vårt ytterste for å gi henne en fantastisk jul.

Kjære kjære mammaen vår.

Oppdatering - Fylkessykehuset

Endelig fikk jeg snakket med min mor. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte sykehuset i dag. Første gangen ringte jeg for å høre hvordan det gikk med henne, men sykepleieren ville nesten ikke si noe, siden jeg ikke var oppført som nærmeste pårørende. Jeg fikk hvertfall vite at hun har hatt en hjerneblødning og det er lite de kan gjøre for at hun skal få førligheten tilbake. De er nå begynt med opptreningen og jeg håper i det minste at hun kan få taleevnen tilbake.

Det var både godt og vondt å snakke med min mor. Hun slet virkelig med å snakke. Ordene og stemmen hennes var helt ok i hodet, men det var nå de skulle ut det var vanskelig. Heldigvis er hun den gode "gamle" mammaen enda. Jeg fikk streng beskjed av henne og si til min bror at han måtte huske å hente ned posten, slik at den ikke ble våt. Det lovet jeg dyrt og hellig og har nå meldt det inn til den aktuelle broren.

Da jeg la på røret, gråt jeg. Jeg ikke bare gråt; jeg hulket! Jeg tenkte på mor slik som hun alltid har vært og minnene og raseriet kom strømmende over meg som en elv og jeg hulket enda mer. Jeg klarte faktisk ikke å stoppe å gråte da jeg ringte legen min for å få noen beroligende. Jeg har maaange igjen på det forrige brettet, men det er godt å ha et forråd. En vet jo aldri.

Jeg skriver at jeg var rasende og det er og var jeg - pga urettferdighet. Min mor fortjener ikke dette. Hun har alltid vært en sterk og ikke minst sta dame som skulle og ville klare alt selv og at hun ikke kan det lengre, gjør meg så rasende at jeg ikke har ord. Jeg vil at hun skal være slik hun alltid har vært, men nei. Det er ting en aldri får tilbake og det er for sent å angre når dramatiske ting har skjedd.

Fremdeles suser verden der ute avgårde i en rasende fart og ingen vet om at ens egen verden ligner på en kurv med løse tråder som er floket inn i hverandre og en ikke vet hvilken tråd en skal ta tak i for å begynne å nøste opp. Som min yngste bror sa; vi får bare begynne å dra i en tråd og se hvor vi havner.
Det jeg sitter og grubler på nå og som gjør meg enda mer rasende, er at jeg skulle vært der. Jeg hadde planer om å dra å besøke henne, men så var det så mye som kom i veien; huset skulle gjøres klar til advent, smykker skulle sendes ut og legetimer og kiropraktortimer skulle vært unnagjort. Derfor har jeg et raseri mot meg selv, som i min egoisme bare tenkte på meg og mitt. Dette klarer jeg bare ikke tilgi meg selv for og har lyst til å dundre knyttnevene hardt gjennom veggen. Håpløsheten er virkelig stor nå og en befinner seg i et vakuum, der en forsøker å få mest mulig informasjon utav pleiere, som er litt motivillige til å gi ut opplysninger, selv til oss søsken som ikke er oppført som pårørende. Det er som å dra en tømmerstokk gjennom et stort vann av sirup.

Jaja, nå er det bestemt at vi skal dra og besøke henne på lørdag og skal ta med en goodie bag bestående av tannkrem, tannkost, kam, deodorant, håndkrem, hårspray, kulepenn, kryssordblad, tøfler, tjukke sokker og en fleecjakke + Stomperud og Vangsgutane, som hun er så glad i å lese.

Håper at dette blir noe som hun kan bruke. Vi har kjøpt piggdekk. Etter skrekkturen til Rosendal på speilglatt føre i fjor, velger vi nå å bytte ut de nye vinterdekken med piggdekk og er good to go.

Oppdatering kommer

Vonde nyheter...

For noen få timer siden ringte telefonen og det viste seg å være fra min mor, trodde jeg. Det var det ikke. Det var min yngste bror som ringte med dårlige nyheter.

Min mor har hatt et slag og havnet på sykehus. Hun har lammelser i ene siden og kan derfor ikke stå. Jeg er så glad for at min bror kom en tur innom. Mor fikk slag i 10-tiden i dag, tror jeg at det var og hadde ligget helt til min bror kom hjem nå i ettermiddag/kveld. Hun bor alene sammen med 2 katter. Min bror var på vei til å besøke henne. Han bor i en annen kommune og det er litt "avansert" reise for å komme inn til Rosendal for han. Han fortalte at han hadde ringt og ringt, uten å få kontakt og ante derfor ugler i mosen. Da han kom inn døren, lå min mor på gulvet. Hun var nettopp sendt med ambulansen da min bror ringte.

Nå sitter man her med en merkelig uvirkelighetsfølelse. Tanker, engstelse og andre følelser raser rundt i både kropp og hode og verden har plutselig blitt så fjern. Ting går på en måte i sakte film og helt absurde tanker dytter seg frem. Tanker som "hva med julen da?", "hvordan skal hun klare seg når hun kommer hjem? Hun som er så altfor stolt og vil klare seg selv?", "hva med juletreet, som skal pyntes?", "Må vi feire julen i Rosendal nå?"

Et slikt sjokk gjør at disse uvesentlige tankene bare velter frem og du føler deg ganske så egoistisk, uten at du er der. Det blir på en måte kortslutning i hjernen. "Gu' jeg må gå igang med å pynte til advent allerede i morgen!"

Slike tanker irriterer meg fordi jeg vil ikke tenke disse tankene, men en er ikke alltid herre over det som foregår i hodet i slike situasjoner.

Det viktigste nå, er at mor skal bli frisk og vi skal gjøre det som står i vår makt til at hun blir det også. Julen blir feiret i Rosendal og vi håper at mor kan bli så frisk at hun får komme hjem, hvertfall til den høytiden. Dette er det viktigste.

En annen viktig ting, er at vi må fortsette hverdagen, selv om vi fikk denne sjokkbeskjeden. En hverdag kan ofte hjelpe deg med å skifte fokus og det kan gi deg ekstra krefter til å stille opp for de som trenger en nå.

Rett etter vi fikk denne beskjeden, dro vi på Oasen. Det vil si at vi var på vei ut døren da min bror ringte. Jeg satte meg jo rett ned og glodde ut i luften pga sjokket, men etter en liten stund, fant jeg ut at ingenting blir bedre av å sitte og glo i veggen. Derfor dro vi på Oasen istedet. Det hjalp litt. En fikk skiftet fokus, selv om tankene kvernet rundt mor hele tiden. Det som var merkeligst, var å være vitne til at folk lo og koste seg mens en egens tilværelse var i hulter-til-bulter. Din verden gikk sakte, mens verden rundt deg raste forbi i en voldsom fart.

Nå venter vi på oppdatering av tilstanden hennes. Hun skulle på MR i kveld og vi håper at mesteparten av hjernen er intakt. Min eldste bror er på sykehuset og får informasjon, mens vi drar på besøk til helgen. Nå trenger hun ro og fred. Det kan bli for mye hvis alle kommer i løpet av noen dager. Derfor velger vi å vente.

Dagene fremover skal jeg bruke til å jobbe litt i huset og få julepynten på plass. Etter at vi har besøkt mor, kommer vi til å ta noen dager i Rosendal for å lage til jul der også. Så får vi ta det derfra.

Håper at dere vil sende henne gode tanker og bønner. Det kommer hun til å bli glad for <3

The Devil is Gone

Neida, jeg er ikke blitt kristen på mine gamle dager, men jeg har klart å bli kvitt den indre djevelen som har herjet i kroppen min siden sommerferien. Den har vært tilbakevendende og har besøkt meg 8 ganger siden sommerferien og nå er den altså borte for godt, eller ihvertfall til neste sommerferie, forhåpentligvis.

Jeg gikk til innkjøp av tranebærsaft. Denne er usukret og et udmerket hjelpemiddel i kampen mot uvi'en. Jeg har tatt et stort glass om morgenen og et stort glass om kvelden hver eneste dag i 14 dager og jeg kommer til å holde på med denne saften en stund til. Den er veldig dyr, 90 kroner koster det for en liten flaske, men jeg ser på den som medisin og medisin er jo dyrt. Selvsagt tar jeg også antibiotikaen også, men litt saft har vel aldri skadet noen.

Nei til juice
Mange tror at de skal drikke tranebær-juice, men det er helt feil. Tranebærjuicen som man kjøper på butikken er full i sukker 18g pr ml eller var det dl? Jeg er ikke helt sikker, men masse sukker er det allikevel.
Legen min fortalte også at man ikke burde drikke altfor mye under antibiotika-kuren, da medisinen blir skylt ut og mister virkningen. Det har jeg holdt meg til og det har virket bra. Jeg har heller drukket mye etter jeg var ferdig med kuren, for å skylle ut evt. bakterier.

Jaja, nok uvi for denne gang.

Øredobber på gang
Jeg er igang med å lage noen "demo-øredobber". Slike øredobber lager jeg som prøve for å se om kvaliteten er god nok til at jeg kan legge dem ut for salg. Det ene paret jeg holder på med, består av 38 swarovski-krystaller og henger som glitrende drueklaser i ørene. Jeg kommer til å bestille en god del swarovski-krystaller i diverse farger fremover og jeg håper at jeg klarer å få ut et par røde øredobber, som passer til jul.

Bilder? Nei, det må dere vente litt med, jeg skal først gjøre dem ferdige og så må fotostudioet opp og gå, før dere får se resultatet.

Velkommen tilbake, elskede

Kjære kjære venn. På en måte har jeg savnet deg og disse siste 14 dagene har vært utrolig ensomme mens du har vært bortreist.

Endelig er du tilbake i livet mitt og sammen skal vi oppleve både gleder og sorger. Det blir en tøff tid fremover og jeg har nok å slite med. Derfor er det så godt at du er her nå og gir meg krefter til å kjempe videre.

Du og jeg har reist mye sammen. Husker du ferien i fjor? Pga deg opplevde jeg det som skulle bli den feriens høydepunkt, da jeg satt og så på en liten gutt, som hadde fått for seg at han skulle løpe etter storebroren sin, uten at han kunne gå. Han var for liten til akkurat det. Den lille gutten var så blid at munnen nesten gikk fra øre til øre og jeg smiler enda når dette minne skyller over meg. Hadde ikke det vært for deg, hadde jeg aldri fått oppleve dette.

Din kjærlighet har ført meg rundt mange plasser og alle plassene som vi har vært på, har blitt lagret i et spesielt rom i hodet mitt og jeg henter frem minnene når hverdagen blir for tung. Dine forsiktige berørelser har gjort at det har begynt å kile i fingertuppene mine og hjertet har banket fortere og kilingen har forsterket seg i ryggraden min.

Nå er ikke du min ektemann, dessverre. Jeg er en monogam person og holder meg til en mann, men da er det jo bra at du hører til den kvinnelige delen og du forstår meg og har en varm varm virkning på kroppen min.

Det er en annen kvinne i livet mitt, som forsøker å ødelegge forholdet vårt, men vår kjærlighet har stått sterkt og kommer til å være for resten av livet.

I sommer hadde vi det fantastisk sammen. Vi var noen ekstra dager på hotell, uten at familien min visste om det og jeg må virkelig si at vi levde livet der. Vi forlot ikke sengen på flere dager, unntatt for å gå på badet og dusje.

Jeg må slutte av nå og håper at du står ved min side fremdeles. Elskede, elskede antibiotikaen min. Sammen skal vi få tatt knekken på den andre kvinnen, ved navn Klebsiella