Nære relasjoner som avlyser julen

Ja, hvordan skal en forholde seg til dette? Vedkommende fortalte meg dette i går og det stikker litt i hjertet mitt da jeg fikk høre det.

Det er jo klart at h*n må få lov til å bestemme dette selv, men jeg vet også at h*n sliter psykisk pga sykdom og at vedkommende ikke orker så mye lengre. H*n ønsker ikke å ha juletre, julemat, gaver eller pynt. Jeg kjenner dette mennesket ganske godt og vet innerst inne at vedkommende har det vondt og egentlig ikke ønsker å stenge ute julen, men når h*n sier dette, må man jo ta ønsket på alvor.

Av grunner som jeg ikke skal komme innpå her, skal ikke vi feire julen med vedkommende i år. Vi spurte om h*n ville komme til oss i julen, men det ville h*n ikke. Vi skal feire hos oss selv.

Jeg sa jo til denne personen at h*n måtte gjøre som h*n ville, men da sa vedkommende at kanskje h*n skulle feire allikevel. Det er dette som gjør meg så lei meg. Hvordan skal jeg tolke og ikke minst takle dette? Jeg ønsker jo å respektere vedkommendes ønske, men samtidig vet jeg, av egen erfaring, at en ting er å si det, men en annen ting er å ønske det. Jeg er så og si bomsikker på at vedkommende kommer til å sitte og være lei seg på julaften, men ifjor ble jeg sett så dugelig nedpå og følte meg så mindre verdt at heler kroppen min stritter imot å feire jul sammen med dem.

H*n har 3 stykker til som jeg håper vil lage til en fin jul og feire den sammen med vedkommende. Vi kommer til å kjøpe julegaver til vedkommende og håper virkelig at h*n ikke ønsker å avlyse julen fordi h*n har det vondt med seg selv <3

Det var den julen

Denne julen lar jeg gå i glemmeboken. Vi kan vel karakterisere denne julen som Nativitatis Horribilis. Jeg har aldri vært med på en verre jul. Nå er jeg heldigvis hjemme igjen og er ganske så sjokkert over det som har skjedd.

Det har bare vært kjefting, uansett hvor mye jeg har forsøkt å hjelpe. Alt jeg gjør er galt og jeg må veie hvert ord på gullskål før jeg kan slippe et eneste ord utav munnen fordi alt blir tolket i verste mening. Dette har slitt på meg i mange år, da jeg må gå på tåspissene til enhver tid og er jeg så syndig å sette grenser, får jeg høre at jeg er sur.

I går fikk jeg en skikkelig tirade da jeg forsøkte å gå igjennom dosetten hennes med medisiner og det endte opp med at hun skrek og kjeftet. Jeg sa klart i fra at hvis hun skulle regne med hjelp fra meg, måtte hun slutte med det der, ellers kunne jeg ikke være der. Da ble det en eksplosjon uten sidestykke. Jeg tuslet stilt og rolig opp på soverommet og holdet meg der da jeg var redd for videre smelling. I dag da jeg kom ned og sa blidt god morgen, fikk jeg fortalt at jeg fremdeles var sur, noe som ikke hang på greip. Hun trodde nok at jeg var det siden jeg var i 2. etasje hele tiden. Jeg holdt på med pakking og påkledning/sminking. Da var jeg sur, fikk jeg vite.

Jeg vurdete å allikevel bli til over nyttår, men all den kjeftingen, utfrysingen og å bli fortalt at jeg enten var det ene eller det andre og i tillegg bli kritisert for hvordan jeg ser ut (neglene mine var grusomt stygge, fikk jeg vite hver eneste dag), klarte jeg ikke mer.

Jeg er fremdeles ikke sur, bare skrekkelig lei meg. Jeg er ikke frisk selv, siden jeg sliter med bipolaritet og ikke orker så mye, siden hodet ikke henger med og jeg har mine egne fysiske skavanker. Jeg sa i fra på forhånd at jeg ikke klarer så mye, men det ser ikke ut til at det ble godtatt.

Jeg har gjort mitt beste og når det ikke blir godtatt, må det få konsekvenser. Jeg er voksen og har mitt eget liv å ta var på. Slik er det.

Take it or leave it

Neste trinn

I går var vi på besøk hos mor igjen. Hun blir bedre for hver dag som går og i dag er hun på vei til å bli sitt gamle jeg igjen, da hun kjeftet datteren huden full, fordi at hun var så syndig at hun kom med en kommentar om at det bare burde være en av oss søsken tilstede på det kommende møtet på sykehuset på torsdag. Det eneste jeg sa, var at hun ikke måtte gi beskjed til de andre, da de kan misforstå og ta fri fra jobb for å dra på et møte der det er nok med en person. Jaja, jeg er vant til å bli kjeftet huden full, så dette går over, selv om jeg mest har lyst til å gi opp, da jeg føler at ingenting blir godt nok og jeg sliter nok psykisk. Jeg er hverken sterk i kroppen, eller hodet for den saks skyld. Lol....

Jeg er dårlig på multi tasking og kommer til å ta med meg notisbok og kulepenn på møtet. Dette møtet kommer i stand fordi man skal se på mulighetene for hva som kan gjøres hjemme hos min mor for at hun skal ha det bra og komme seg greit rundt. Da vi var på sykehuset i går, snakket vi endel med kontaktsykepleieren og nå blir det altså møte på torsdag. Det blir tidlig opp det, siden vi må rekke en tidlig ferge for å være sikker på at vi rekker møtet. Det blir nå en ny erfaring for undertegnede som er et iherdig b-menneske.

Julegavene
Nå er alle julegavene i boks, etter endel bytting underveis. De er nå pakket og ligger klare til å bli fraktet til mottakerne. Hvem som får hva, får man vente med å se. Jeg er hvertfall glad for at de er klare. Vi som handlet julegaver i oktober/november fordi vi ville slappe av i desember. Slik ble det ikke. Heller tvert imot, men slike uventede ting kan en ikke gjøre noe med.

Julaften
Vi vet fremdeles ikke hvor vi skal være på julaften. Det kommer an på hvor mor skal være. Det er fullt på sykehjemmene i kommunen der hun bor og alt er uvisst. Saken er rett og slett at hun ikke KAN sendes hjem til seg selv. Ingenting kommer til å bli iorden til den tid. Ingen dostol, ikke noe sted hun kan vaske seg, eller vaske håret, ingen steder der hun kan ligge trygt og ingen av oss er kapable til å bære henne opp og ned trapper.

Hun kan like gjerne havne på sykehjem på Varaldsøy eller Halsnøy. Da har vi ingen mulighet til å hente henne hjem på julaften, da jeg regner med at fergene er innstilte den kvelden. Vi kan heller ikke besøke henne julaften formiddag av samme grunn og det er utrolig trist å tenke på. Er hun på Rosendaltunet, er hun bare noen hundre meter hjemmefra og hvis det er opphold, går det fint å trille henne den lille strekningen.

Vi håper så inderlig at vi får feire jul sammen med henne.

Påkjenningen
Det er stygt av meg å innrømme dette og sikkert svært så egoistisk av meg også, men alt dette er begynt å bli en påkjenning. Alt er så uvisst og en gjør det en kan praktisk, men så er det det følelsesmessige oppi alt dette og det er dette som sliter mest på en. En vil så gjerne, men en strekker ikke til. Hverken psykisk eller fysisk. I går kveld brøt jeg sammen IGJEN. Jeg hulket og hikstet som en liten unge og hva var det som var grunnen, jo min egoistiske tanke og angst mot å flytte inn til Rosendal. JEG VIL BARE IKKE FLYTTE DIT. Hodet og kroppen stritter så imot å flytte inn der at jeg sa til min mann i går, at jeg heller ville dø enn å være nødt til å bosette meg der inne hvor alt er tungvint og langt fra byen, som jeg er så avhengig av.

Jeg er avhengig av å ha en oppegående legevakt tilgjengelig, jeg vil ha en oppegående lege og jeg vil ha alle fasciliteter, som f eks gode cafeer, konserter, teater og shoppingmuligheter og det får en ikke mulighet til på en slik liten plass, så jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå at jeg må bosette meg der inne.

ALDRI I MITT

VANVITTIGE LIV!

Throwback Saturday - Barndommens Jul

I dag har jeg valgt å kjøre en throwback.

Dette innlegget ble postet ifjor og jeg håper nye 

lesere vil like det.

I år blir det advent for alle penga. Jeg har kjøpt hele 3 adventskalendere. 2 med sjokolade og 1 med smykker. Jeg har ikke gledet mer sånn til advent siden jeg var barn, da vi hadde pakke-kalendere, som vi kjøpte i butikken. Inni disse kalenderne var det små figurer i plastikk. Sjokoladekalendere eksisterte ikke.

Det var et stort samtaleemne på skolen, der vi viste frem til de andre hva vi hadde fått i kalenderen. Det fineste jeg kunne få, var en plastikk-ring. som alltid var et eller annet sted i kalenderen. Mor hadde ingen problem med å få oss ungene opp om morgenen i desember. Vi var ikke før kommet utav sengen, før vi kastet oss over kalenderene for å se hva for noe spennende vi fikk i dag.

Det var utrolig koselig å traske avgårde til skolen i desember. Butikkene var fulle av juleutstillinger og øynene våre ble store og våte når vi så alle de vakre kulene, glitteret, nissene, ja alt som hadde med julen å gjøre. Det var ikke alltid så lett å rive seg løs og traske videre.


Mat
I november var det kakebaking og da var jo vi ungene ivrige deltakere. En av oss var så ivrig, at han havnet oppå bordet da han skulle kjevle. Kakemenn var vår favoritt. De andre julekakene var så vanskelige å lage at der måtte mor overta. Hele huset duftet av kakebakst. Vi pleide å bake smultringer, ingefærnøtter, krumkaker, kakemenn og sirupsnipper. Jeg husker fremdeles hviningen fra kjevlene, der vi jobbet i vei med stor konsentrasjon.

Det var også spennende å være oppe hos mormor og morfar. Tidligere på høsten, laget alltid mormor sylteflesk og syltelabber. De var ubeskrivelig gode. Vi brukte sylteflesk og -labber til middag, sammen med eddik og nykokte poteter.

Mens hun laget sylteflesk stinket det i hele huset. Ikke fordi det var dårlig, men tilberedningen av sylteflesket resulterte i en ganske spesiell lukt, men i dag skulle jeg gjort mye for å kjenne denne lukten på ny og sitte på krakken i kjøkkenet til mormor og bivåne det avanserte sylteflesk-arbeidet.

Jeg angrer sånn på at jeg ikke spurte om å få oppskriften. Slik er det alltid. En vet ikke hva man har, før man har mistet det.

Julepynt
Selvsagt ble det laget julepynt i heimen. Det var en utrolig aktivitet hver gang vi gikk i gang med dette prosjektet. Glanspapir fløt alle veier. Lim, saks og tape forsvant hele tiden og førte til stor frustrasjon blant oss barn. Brødrene mine var jo veldig flinke til å flette kurver, mens jeg holdt meg til kremmerhus og lenker. Det var stort da vi kunne pynte treet med hjemmelaget pynt og vi syntes treet ble pener og penere for hvert år.

Julegaver
Å handle julegaver var kjempegøy. Når det gjaldt meg, elsket jeg å handle julegavene etter at det var mørkt. Da var julestemningen høy hos undertegnede. Jeg hadde en spesiell "juleveske", som jeg hadde sydd selv og der havnet gavene etterhvert som jeg betalte. Jeg vet ikke hvor denne vesken er nå. Jeg vil tro den ligger et eller annet sted på loftet. Jeg skulle gjerne funnet den og kjent på julestemningen fårn forna tider.

Jeg husker at jeg elsket å pakke inn julegaver da jeg var liten. Jeg pakket inn en mengde ting, ikke bare julegavene som jeg hadde kjøpt, men også fyrstikkesker, leker, kosedyr m.m. Julegavene pakket jeg opp og inn igen og jeg må vel si at jeg er blitt ganske så flink til å pakke inn gaver etter disse tidlige praksisårene.

Det store spenningsmomentet var julegavene fra familien i Kalvåg. Det var nesten en liten julekveld hver gang disse kom. Det var alltid 2 store kasser med MASSE spennende ting i. Hjemmelagde lefser, gombe og pinnekjøtt var noe av innholdet og det ble mottatt med stor julbel.

Julegavene var nesten mer spennende enn de vi kjøpte til hverandre. Vi hadde ingen anelse om hva som kunne være i dem, selv om vi klemte og klemte. Noen av gavene var myke.

De inneholdt strikkete sokker og skjerf. Jeg husker at jeg fikk et brunt og gult , strikket skjerf samt et heklet trekantsjal som min kusine hadde laget. De brukte jeg mye og jeg tror faktisk at de ligger i et skap i Rosendal enda. Hun hadde også laget en garn-nisse til meg. Da var hun nok ganske liten. Den hang vi på juletreet og jeg passet godt på hvert eneste år å henge den på treet. Denne garn-nissen har min mor enda og jeg vil tro at den blir hengt på treet fremdeles.

Lillejulaften
Den dagen var det travelt. Det første jeg gjorde, var å ta turen opp på Gartneriet for å kjøpe julegleder og julestjerner. Det var ikke lite jeg dro med meg hjem. Mor skulle ha flere og det skulle min mormor også. Jeg hadde sykkelen med meg, så jeg slapp å slite meg ihjel.

Denne dagen hadde jeg nesten ikke tid til å spise. Det gikk i ett med gjøremålene. Alle møblene skulle ha møbelpuss, sølv skulle pusses, kobber og messing skulle pusses, det skulle henges opp pynt både på juletreet, stuen og gangen.

Mens "Kvelden før Kvelden" stod og surret i bakgrunnen, jobbet vi på både min mor, min yngste bror og meg selv. Stakkars papen forsøkte å følge med på tv-programmet, men jeg tror han ga opp til slutt av all aktivitene som foregikk rundt han. Det ble mye latter og moro mens vi holdt på å pynte og det var vanskelig å ikke bråke når folk hadde gått og lagt seg. Vi holdt på å pynte og sjaue til klokken var nærmere 3 på natten. Da måtte hvertfall undertegnede erklære fallitt og finne sengen.

Før hun la seg, tok hun og bar opp gavene som skulle under treet til mormor og morfar. Da gjaldt det å være stille. Moffeliten hadde jo en liten forestilling om at besteforeldrene ville bli glade og overrasket når de så gavene under treet. Hun følte seg rett og slett som en julenisse der hun snek seg opp trappene.

Det var fantastisk deilig å legge seg i en seng der et var lagt på rent. Alle ungene ble badet lillejulaften og fikk på oss rent nattøy. Jeg kan garantere at hele gjengen sov som steiner natt til julaften.

Julaften

Om morgenen stod vi tidlig opp, trass i at vi var sent i seng kvelden før. Tidlig opp skulle vi. Gjerne i 8-tiden. Vi listet oss inn i stuen, der det var mørkt. Det var bare lysene på juletreet som var tent. Vi fant oss julebrød med setersmør og satte oss i sofaen for å lese i årets julehefter. Mor kjøpte alltid inn en bunke med disse heftene, men vi fikk ikke lov til å kikke i dem før julaften.

Det var veldig stille i stuen, der vi satt og leste i dyp konsentrasjon. Det var mørkt utenfor vinduene og det ga oss skikkelig julestemning. Litt senere begynte juleprogrammene på tv'en og noe av dette MÅTTE vi bare ha med oss. For min del var det Snekker Andersen og Julenissen som var det store i tillegg til Donald Duck og vennene hans. Ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva som foregikk på tv'en.

Jeg gikk alltid i kirken på julaften da jeg var ung. Det store spørsmålet var alltid om jeg klarte å holde meg våken. Fordi det ble så sent kvelden før, slet jeg virkelig med å holde meg våken mens presten prekte. Jeg husker at jeg måtte bøye hodet bakover, se i taket mens jeg holdt øynene åpne med fingrene, slik at jeg ikke sovnet. Tror presten lurte litt på hva en i kirkelyden egentlig holdt på med.

Da gudstjenesten var over og vi var kommet ut i frisk luft, var det utrolig stemningsfullt. Det var ofte frost og lyden av kirkeklokkene sammen med denne luften gjorde at jeg ble så høytidsstemt at jeg nesten begynte å gråte.

For oss barna gikk tiden utrolig sent. Vi tenkte  bare på julegavene, som lå i en stor haug under treet og vi gikk rundt dette treet og bare så og så. Vi hadde så lyst til å åpne bare èn liten presang, men nei, det kom ikke på tale. Vi måtte fint vente. Jeg tuslet inn på rommet mitt, der jeg fortsatte å lese i juleheftene mens jeg hadde julemusikk på kassett-spilleren, men tiden gikk ikke fortere av den grunn.

Omsider, etter at julemiddagslukten hadde terrorisert nesene og sultfølelsen vår, ble det tid for middag. Vi hadde alltid pinnekjøtt og hver eneste gang smakte det perfekt. Vi har alltid hatt den tradisjonen at etter pakkene var åpnet og freden hadde senket seg, var det på tide å tusle ned i kjelleren for å hente seg litt kaldt pinnekjøtt, kalde poteter, kald kålrotstappe og surkål som vi knasket på i stuen.

Da klokken var rundt 23, bar det i seng. Vi var mette og trette og sovnet nesten før vi hadde lagt hodet på puten.

Så hoppende fantastisk og litt julepynt

I dag har jeg gode nyheter vedr. mamso. Jeg er så glad at jeg kunne hoppe rundt. Hun snakker SÅ mye bedre. Jeg merker forskjell fra dag til dag. Hun er begynt å gå, dog med hjelp fra pleiere. Hun (må) kler på seg selv og kateteret er fjernet.
Tenk at noe så "lite" kan gjøre en så glad. Jeg satt tidligere i dag og var helt utenfor psykisk. Jeg blir så sliten av at alle tankene kverner rundt i hodet og at man ikke klarer å sortere dem. Det eneste som er litt "skummelt" nå, er at hun kun skal være på sykehuset til den 18. desember, etterpå vet vi ikke hva som skjer. Det er fullt på sykehjemmet i Rosendal og jeg er litt redd for at hun havner på et sykehjem i huttaheiti. Jeg er også redd for at hun skal bli sendt hjem, uten noe tilbud om videre rehabilitering.

Alle vet jo hvordan det er i helsesektoren nu til dags. Gamle, pleietrengende og gjerne senile mennesker blir sendt hjem til ingenting. Det er denne usikkerheten som sliter på meg og gjør at jeg svinger veldig psykisk. Jeg kan være hoppende glad det ene øyeblikket og rasende sint, eller gråtende av fortvilelse det neste øyeblikket. Jeg er jo ikke bipolar for ingenting.

Juleforberedelser
Juleforberedelsene er litt sånn på halv åtte for tiden. Stuen er full i klesvask, som skal legges sammen og på plass. Det flyter med gavepapir, tape, lakk og bånd i tillegg til alle de ferdig-pakkede gavene. Vi rydder litt hele tiden, men det er alltid noe som ligger igjen.
Selvom det er usikkert hvor vi skal feire julen i år, skal vi ha tre og det er ingen jukse-gran. Det MÅ være edelgran for at en skal komme i julestemning. Det er kjøpt en god del julepynt og jeg skal snart igang med å træ perler på snorer. Håper hvertfall at jeg har tid til det...

Husene til venstre skal egentlig ha belysning, men lysene sluttet å virke. Synes de er fine likevel.

Den gamle, slitte duken, har tilhørt min mormor. Tror den kom fra Amerika. Jeg har rett og slett i hjerte til å kaste den, da den er en av barndomsminnene mine.

Denne dekorasjonen består av en hvit girlander, kjøpt på Panduro og julestjerner i fløyel og med klyper, kjøpt på Nytt og Nyttig. Synes det ble litt fint.

Litt pynt på garderobeskapene gjør seg.

Selve pynten er kjøpt på Nille og

satengsløyfene er fra Panduro

Den blide nissen vår

venter på julereet

Den ene av to gomlenisser

De fleste ser vel hva dette er...

Jule-Mariaen har funnet sin plass 

i vinduet

Musikk på pianoet

Så får vi se hva vi får til videre...

Advent og nytt fra sykehuset

Så er advent offisielt igang. Det første lyset er tent og står og blafrer i hallen, foreløpig. Det er et slikt kaos både på kjøkkenet og stuen, med kasser, strykebrett, plastikk, dørstokker, dørkarmer og mine egne ben, som gjør at jeg har en udmerket grunn til å snuble og sparke tærne mine borti alt dette. Egentlig trenger jeg ikke noe å snuble borti, da jeg har mine egne ben, som er supre til dette, Jeg er verdensmester i snubling og spesielt tråkke på mine egne sokker, mens jeg har dem på bena, slik at jeg med en utsøkt eleganse tryner over sofaryggen og med bena da rett opp mot taket.
I går sparket jeg borti et stolbein flere ganger og noe som gjorde at jeg fant ut at jeg faktisk kunne kunsten å jodle på den mest avanserte måten, så nå har den ene tåen min knekt og jeg har tapet sammen to tær slik at den for støtte. Kanskje neste gang jeg smeller tåen borti noe finner jeg ut at jeg kan synge opera. You never know.

Det er en kunst å manøvrere seg mellom alle kassene her i leiligheten, men en lærer etterhvert.

Besøk på sykehuset
I går var Rolf og jeg en liten tur til mor på sykehuset og jeg ble overrasket over at hun så så bra ut. Lammelsen hadde sluppet litt, men hun sliter fremdeles med å bevege ene armen, men det ER bevegelse i den og lammelsen har gitt seg. Hun ble heldigvis glad for det vi hadde med. Spesielt lypsylen og våtserviettene falt i smak. Hun har fått så mange blomster at det ser ut som et gartneri hos henne, men hun er veldig glad og rørt over blomstene hun har fått.

Nå har det vært på moten å sende hilsninger fra mobiltelefon. Ja, og så hva? spør du gjerne. Jo, det skal jeg fortelle deg. Det finnes en hjelpegruppe på fb, de det har dukket opp mennesker, som har lyst til å glede sine pårørende med bursdagshilsninger på mobiltelefon, på den måten at de oppgir mobilnr til mottakeren, så kan de som føler for det, sende en hilsen. Jeg kunne tenkt å gjøre dette for min mor, men hun bruker ikke mobil, så det er ikke så lett å få gjort noe med det.

Pynting
Som sagt, så har vi begynt med pyntingen. Spiseborde og hallen er klar. I dag skal jeg fortsette, men jeg kommer til å forsvinne inn til Rosendal om noen dager, for å avløse min bror. Hans skal til kontroll på sykehuset vedr den transplanterte nyren, så da blir jeg hjemme hos min mor for å hjelpe til med kattene. Jeg har mest lyst itl å levere disse til dyrebeskyttelsen for å høre om de kan omplassere dem, men jeg vet det blir høye protest-skrik fra restem av familien, så det blir nok ikke av.

Nå skal snart min yngste bror til Bømlo, så da er det jeg som kommer inn til Rosendal. Har store planer om å vaske hus og tørke støv + pynte, slik at huset er klart hvis mor får feire jul der inne. Ellers er alle sammen hjertelig velkomne til oss, selv om det blir litt vanskelig med overnatting. Vi har jo bare ett soverom, 1 stue og bod, men det går jo an å plassere noen av gjestene i boden (selvsagt med åpen dør), min mor i sengen og min mann og jeg på sofaen i stuen. Vi får se. Det er 1000 ting som skal tenkes gjennom og biter som skal pusles sammen.

Når mor får komme hjem på permanent basis, må jo alt legges til rette, siden toalett og bad er i kjelleren og overetasjen. Det er ikke noe toalett/bad i etasjen hun bor. Enten må det bygges et bad i hovedetasjen, ellers må vi finne en annen løsning. Min yngste bror komme til å avlaste hverandre. Det blir 2 uker i Rosendal og 2 uker hjemme. Ikke tale om at hun skal bo resten av livet sitt på sykehjemmet. Det blir såfall over vårt lik.

Hun virket hvertfall glad da jeg sa at hun skulle feire julen hjemme og så sant det går an, skal alle vi barna feire sammen med henne. Hun har alltid vært svært selvstendig og vi skal gjøre vårt ytterste for å gi henne en fantastisk jul.

Kjære kjære mammaen vår.

Throwback Monday: Julestemning

Nå på søndag starter adventstiden og derfor har jeg valgt å hente frem et innlegg med julestemning fra i fjor.

Håper dere vil kose dere med dette:

Mille Cherubini in Coro

Leise rieselt the schnee

Lys til Nattsvart Jord

Julekveld i skogen

O Joyfull Children

Fröhliche Weinacht Über All

The Greatest Gift of All

Abide with Me

Juletrepynt NÅ?????

Ja, hvorfor ikke? Julepynt kan man jo lage hele året.

Visste du at du kan lage julepynt av absolutt alt mulig, spesielt smykkedeler? Det er bare å ta seg en tur på Panduro Hobby eller andre hobbybutikker. Ebay og Etsy har veldig mye fint som kan brukes til dette formålet.

Selv lager jeg mye med perler og i år blir det perlekjeder til juletreet. Jeg har gått til innkjøp av 8 - 10mm klare glassperler og hvite perlemors-perler. Disse skal tres innpå gøtt, eller fiskesnøre, som det også heter. Da vil ikke snoren vise noe særlig.

Jeg skal komme tilbake med en skikkelig tutorial på dette litt senere på høsten.

Egne smykker
Har du tenkt på at du kan bruke dine egne smykker på juletreet? Armbånd, halskjeder og ørepynt gjør seg kjempegodt. Ørepynt som har kroker er jo laget for å henge på treet. Bare husk å plukke vekk alle sammen før du kaster treet.

Du kan jo også lage egen pynt til juletreet ved å bruke ørekroker og feste anheng eller perler på disse.

1 000 hvite glassperler som skal bli
til girlander

Glitrende glassperler klare
til å brukes

Adjø til julen - Hvertfall nesten

Da er julen over hos Moffelitens Verden. Layoten på bloggen er gått over til vintermodus. Nå synes jeg det er litt godt, selv om julen ikke er over før 6. januar, som er 13. dag jul.

Meg på julaften
usminket og en smule tenksom

Den Rare Følelsen
Julaften forårsaket en rar og utrolig trist følelse. Dagen begynte bra med juleprogram på tv, steken ble satt i ovnen kl 11 og jeg hadde gode intensjoner for dagen.

Den intensjonen forsvant ganske fort da jeg oppdaget at jeg ikke hadde tid eller krefter til å ta på meg finkjolen og legge makeup. Jeg hadde faktisk ikke tid i det hele tatt. Å gå med vanlige klær på julekvelden, gjorde meg utrolig nedfor og klarte derfor å fylle hodet med vonde tanker.

Jeg savnet sånn en familie. Ikke min egen, men å ha egne barn og barnebarn som kunne komme på besøk til oss og spise god mat og åpne julepresanger. Jeg har dessverre ikke klart å skaffe meg dette og disse triste tankene ble sterkere og sterkere til tårene mine rant. Denne følelsen hadde jeg også 1. og 2. juledag. Nå er vi tilbake til hverdagen heldigvis og savnet har minket.

Vi fikk mange fine julegaver. Bilder av disse vil komme en av de nærmeste dagene. Jeg bare ikke hatt tid til å redigere bildene.

Ingen Nyttårsfeiring
I morgen er det nyttårsaften, men det blir ingen feiring på oss. Ikke fordi vi er deprimert eller lei oss. Vi orker rett og slett ikke både jul- og nyttårsfest. Det blir for mye feiring. Jeg kommer til å bli sjeleglad når vi har kommet til 5. januar og ferdig med alle helgene. Det har jo vært enormt mange helger denne julen/nyttår og en kan bli mett av det også.

Litt avslappende julelesning...

Den Vesle Bygda som Glømte at det Var Jul
Alf Prøysen

Høgt oppi åsen lå ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store og noen var små. Noen var flinke og noen var late og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller, så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt èn tin, var de helt like alle sammen.

Dom var så fæle til å glømme og da glømte dom de merkeligste ting, alle på èn gang. En gang glømte dom å ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n, så alle hadde gått barbeint og da det ble høst, glømte dom å ta på seg sko.

- Du verdens rike så kaldt det er nå da, sa de til hverandre.
- Ja, je skjønner itte åssen det det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå, sa dom.
- Det blir verst når snøen kjæm, sa dom.

Og da snøen kom, gikk dom barbeint ute og sa:
- Å, nå må det være mange kuldegrader, og slik gikk dom og fraus.

Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om åffer han skodde hesten og da skjønte kjerringene at dom hadde glømt å ta på seg sko.

Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk åffer dom fraus på beina og så tok dom på seg sko æille sammen.

En annen gang hadde dom glømt å spise. Dom gikk flere dager uten mat og til slutt ble dom sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n, men han kunne itte komme, for han hadde også glømt å spise, så han var like sjok som dom andre.


En dag doktor'n  var på beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen og da skjønte doktor'n å det var dom hadde glømt. Og så sto han opp og spiste og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at dom bare hadde glømt å spise. Så sto æille sammen opp og spiste og så vart dom friske igjen

Men verst var det den gongen dom glømte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner og ingen hadde funnet juletre og i butikkvindaugene var det itte så mye som ei julenissemaske engong. Skoleungene sto på skoleplassen og sang "Kom mai du skjønne milde" og det fantes itte små mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lite stue, æiller øverst i bygde, like ved skaubrynet, fikk eil lite jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år og ellers så brukte hu å hoppe og dæinse og lege og ha det morosamt, men nå gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på dom små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa den vesle jenta til seg sjøl.
- Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke å det er.

Så gikk jinta inn i stua og fann ei saks og litt gråpapir.
- Det er noe med ei saks også, tenkte jenta.
- Men jeg kan ikke huske å det er.

Så gikk jenta på låven og der fikk hun se et kornbæind som far hennes hadde hengt høgt under en takbjæilke få musa itte skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbæindet også, tenkte jenta, så sto hu der og så seg omkring og så fikk hu sjå den lange stanga som de brukte å ha juleneket på og da skjønte jenta at det snart var jul.

- Å, det jo lille julaften, det er jo lille julaften! ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men dom var itte inne.
- Å, åssen skal je få sagt fra til alle i hele bygda at det er lillejulaften? sa jenta.
Hu prøvde å ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den, men det greide hu itte, men så skjønte hu hva hu skulle gjøre. Flaggstanga! Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!

Og det greide hu og så fort veslejenta hadde gjort det, fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøren raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de anre meisene, som satt og halvsov innimellom greinene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp julenek!
- Vi blir med, vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
- Hvor skal dere hen, hvor skal dere hen? ropte spurvene, som satt på telefontrådene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp juleneket, sa meisene
- Vi blir med, vi blir med! sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene, så alle telefondamene fikk dotter i ørene og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.

Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle og da så de juleneket i flaggstanga.

Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glemt at det snart var jul. Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, noen hengte opp reine gardiner og noen gikk ut i skauen og fant juletre og noen pakket inn gavene dom hadde gjømt unna før dom begynte å glømme og noen hengte opp julestjerner i vinduene.

Til slutt klatret alle sammen i hele bygda opp i kjempediger balje, som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul og så badet dom alle på en gong.

Og akkurat de dom var ferdige og hadde fått på seg reine klær og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet en rød sløyfe i håret på henne.

Akkurat da ringte kirkeklokkene og så var det jul.