Klart til Dagen

Så er huset klart til feiring. Flaggene og bjerken er plassert og bånd klippet til. Det ble fint med RødtHvittBlått på den grå duken. Da har jeg altså lært noe nytt. En trenger ikke hvitt duk for å pynte til den søttendes.

Selv om vi ikke feirer dagen noe særlig annet enn med god mat og litt pynt, er det jo kjekt å ha det litt fint. Vi skal ikke pynte oss i morgen heller. Dvs at jeg skal ha hvit bukse, hvit genser og flaggsmykkene på meg (måtte lage et sett til meg selv også).

Jeg husker da jeg var barn, hvor vi gledet oss til å gå i tog. 17. mai og julaften var de viktigste dagene når man var liten. Dagen før begynte det å kitle i magen og vi kunne nesten ikke vente. Mamso hentet ned bunaden og dressene og søljene mine ble renset etter alle kunstens regler. Bjerkekvister ble hentet inn og det hjemmelagde fenalåret ble hentet frem og skåret opp.

Moffeliten 1 år og 7 md gammel øver seg på flaggvifting

Litt lyssky.
Det var kjedelig å bli tatt bilder av...

SÅ utolmodig...
Ansiktet til gutten er sladdet da han ikke vil ha bilder på nettet.

Jeg syntes det var så utrolig fint ute, med bjerkeløv som så vidt var sprunget ut, løvtann, som sto som små soler på bakkene (har alltid vært glad i denne blomsten).

Vi ungene var utrolig utålmodige fordi foreldrene våre brukte så lang tiiiid! Vi ville løpe avgårde kl 8 om morgenen, men folketoget begynte ikke før kl 9. Klokken gikk bare ikke fort nok.

Endelig ble foreldrene omsider klare og vi toget bortover. 4 unger av disse 1 i barnevogn. På den tiden syntes det tøffeste i verden var korpsmusikk, tro det eller ei. Nå hater jeg det. Jeg ville alltid lengst frem i toget fordi jeg likte å høre på musikken, men de voksne hadde jo all verdens tid der de ruslet avgårde langt bak i rekken. Toget gikk opp til kirken, der det var gudstjeneste og tale ved bautaen etterpå. Så gikk toget til gamlehjemmet der det var musikk og taler for de gamle. Etterpå gikk toget ned til sentrum, men vi "hoppet av" da toget passerte huset vårt. Da var det nemlig på tide med en pause. Det var middagstid og middagshvil mens vi ungene marsjerte rundt huset med hjemmesnekrede, store "flagg" laget av staur og med et stort håndkle på toppen som flagg.

Da klokken var ca 14, var det å stille opp på Skålakaien for å gå i prosesjon til Hestasletto, der det var leker, underholdning, musikk og enda flere taler. Vi ungene gomlet is og pølser og koste oss skikkelig. Da denne festen var over, var det kino for oss ungene i samfunnshuset. Der viste de tegnefilmer og vi koste oss nesten glugg ihjel.

Gjett om det var mange som hadde vondt for å gå pga gangsperr, gnagsår og vannblemmer dagen etterpå. Vi sovnet hvertfall ganske fort da det var leggetid og vi gledet oss allerede til julaften.

Ha en fin feiring alle sammen og husk PLASTER...

Ha en fin 17. mai alle sammen

Gammel krukke som man brukte å ha spekesild i før i tiden.
Jeg arvet 2 slike av min mormor

Folkehøyskolen "Legenden" om Moffeliten

Jeg har vært en del inne på et spesielt forum den siste tiden. Hvilket forum det dreier seg om, har ingenting å si, men jeg fikk vite der at det hadde gått en "historie" om meg fra kullet jeg gikk i til neste kull. Nå vet jeg ikke om det er meg historien handlet om, men det er nærliggende å tro det siden det var en bruker som kommenterte dette innlegget mitt og lurte på om denne historien skjedde på en "øy på vestlandet". Noe den nettopp gjorde.




Jeg gikk på folkehøyskole på denne øyen fra 1979-1980. Jeg koste meg veldig dette året, selv om jeg måtte ha vært Norges mest sjenerte person som hadde null selvtillit og holdt meg for meg selv for det meste. Selv om alle var hyggelige, var jeg veldig nervøs av meg og det var mye som virket skremmende på meg selv om det ikke var skremmene i det hele tatt. Det var ingen som var slemme med meg, men jeg syntes allikevel ting var veldig skremmende og jeg var derfor ikke med på så mange aktiviteter.

Ung og dum...

Siden jeg er født med hypothyreose, sluttet jeg å vokse en gang på barneskolen. Jeg var knøttliten og så altfor ung ut i forhold til mine medelever på folkehøyskolen. Dette gjorde også at jeg trakk meg mye inn i meg selv på den tiden.

Jeg hadde et par stykker som jeg holdt meg sammen med mens jeg gikk her, vi har dessverre mistet kontakten nå. Hvorfor det har skjedd, vet jeg ikke, men det er vel slik livet er. Vi holdt kontakten en stund etter skolen, men den forsvant relativt fort.

Tilbake til denne "legenden", eller "historien". Hvis det stemmer det jeg fikk vite, at denne historien gikk fra mitt kull til neste kull og at det var på denne øyen det skjedde, må det jo være meg det dreier seg om. Jeg kan ikke skjønne noe annet.


Jaja, here it comes:

Jeg hadde alltid en innebygget panikk om å forsove meg. Jeg var også den første som alltid møtte opp til frokost siden jeg hadde satt insulin på forhånd og var nødt til å spise nesten med en gang. Etter at jeg var ferdig med undervisningen denne dagen, gikk jeg på rommet mitt for å sove litt etter middagen og jeg sov. Jeg hoppet nesten i taket da vekkerklokken ringte og så til min skrekk at klokken var rundt 0730/0800. I panikk hoppet jeg i klærne. Tok skolebøkene mine med meg ned for å spise frokost (det var pliktig oppmøte til frokosten). Trofast sto jeg utenfor matsalen og ventet på at døren skulle åpnes, men ingenting skjedde. "I alle dager da", tenkte jeg. "Klokken min må være feil, frokosten er nok over", konkluderte Moffeliten og tuslet så opp i klasserommet og satte seg ved pulten sin for å vente på dagens undervisning, men det var ingen der! En smule forvirret begynt hun å lure, men utrolig nok gikk det ikke opp for henne hva det var som hadde skjedd før Husmor dukket opp og spurte meg hva i all verden jeg gjorde der.

"Jeg venter på at undervisningen skal begynne", svarte jeg. "Det er jo ingen undervisning nå", svarte Husmor og så forundret på meg. "Klokken er jo 8 på kvelden!".
Hjelpes så flau jeg ble. Jeg lusket meg ut og smøg meg inn på rommet mitt og håpet at ingen hadde lagt merke til det. Da jeg løp ut av rommet mitt for å rekke "frokosten", så jeg at de jeg bodde sammen med satt og så på tv, men det gikk likevel ikke noe lys opp for meg da jeg løp avgårde for å rekke forkosten og undervisningen.

Nå hadde altså denne historien levd videre til neste års kull. Litt morsomt det, selv om jeg i mitt innerste indre fremdeles er like flau som en kylling som ikke vil ut av egget...

Her har Moffeliten nettopp lært å hekle.
På den tiden hadde hun hekletøyet med seg over alt

Forstår ikke at vi overlevde dette...

Hvordan vi ovelevde '60 og 70-tallet er egentlig en gåte. Vi råsyklet uten hjelm, ofte med et yngre søsken på bagasje-brettet. Vi veltet i hytt og pine. Vi klatret i trær og hoppet ned fra veldig høye grener. Vi slo hull i hodet, knærne og andre kroppsdeler og forstuet eller brakk en eller annen kroppsdel i hytt og pine.

Der hvor jeg trådte mine barnesko, lå vi ofte på kaiene og fisket, uten tanke på redningsvest. Det hadde vi nemlig ikke og vi var ofte nede ved stranden og klatret rundt på steiner (vi bodde ca 100 m fra sjøen).

Spebarn drakk ofte melken sin fra plastkopper, som ikke kunne velte og jeg regner med at det var bly i bunnen (eller kanskje det var andre ting som var i bunnen, jeg vet ikke).

Her er en video for oss som ikke skjønte at vi overlevde denne perioden.

Minner fra en tid som er forbi

Alle som vokste opp på 60- og 70-tallet har gode minner fra leker og mat som ikke finnes lengre. Jeg skulle gjerne ønsket at enkelte av tingen kom tilbake i sin opprinnelige form.

Her følger et lite utvalg av mine favoritt-ting.
Hvilke ting ville du hatt tilbake hvis du kunne velge?

Hvem husker ikke denne. Du kunne få kjøpt plater med bilder som du satte nedi og de viste bildene i 3D.

Denne hadde tall i hulter-til-bulter og det var om å gjøre å få tallene i rekkefølge. Klarte aldri det jeg...

Klikke-klakker. Disse gir meg minner om smerter på fingrene. Disse skulle du holde i midten av tråden og slå de mot hverandre. Du kunne gjøre ulike øvelser og når de traff fingrene dine, var det ikke godt.

Disse finnes visst i handelen enda.

Denne lille tassen hadde en plate under som du trykket på, da rørte den på seg. Denne var kjempemorsom.

Og ikke minst TJORVEN. Dette var en av mine favoritt-leker da jeg var barn og jeg hadde utrolig mange, fine klær til henne. Hun hadde sågar sin egen bærebag, som hun lå i da vi var ute og reiste.

Disse husker vel de fleste av oss. Alle jentene gikk jo rundt og duftet av disse.

Denne var også utrolig god. Jeg brukte den helt frem til jeg fikk en allergisk reaksjon. Holdt på å klø meg ihjel på hodet.

Skulle så gjerne hatt denne tilbake da den duftet utrolig godt, men helst uten det som forårsaket allergien.

Og LOXENE. Denne shampoen ble flittig brukt på 60-tallet og et stykke utover 70-tallet. Hverfall i vår familie. Jeg husker at da jeg var liten, brukte min mor hele tiden denn når hun skulle vaske håret på oss barn.

Brusmaskin skulle nesten alle ha. Vi hadde en sånn og for å si det på en pen måte, smakte denne brusen GRUSEFULLT.

Vi brukte den ikke så lenge før den havnet i bosset...

Mange gode drops. Jeg husker spesielt TATO, DOC og konfektdrops. Det var mine favoritter.

De to små sjokoladene, Riegel og Hasla husker jeg var kjempegode. Jeg brukte faktisk disse i en slankekur. Hver dag spiste jeg en sånn til kaffien.

CanCan vet jeg ikke når forsvant. Denne var også utrolig god. Mye bedre enn Twist. Jeg tror denne fantes på 80-tallet.

Og BRAVO. Denne fantes som melkesjokolade og med hasselnøtter. Begge to var mine store favoritter på 80-tallet. Jeg vet ikke hvor mye jeg spiste av disse, men det var en god del.















Jeg hadde også en nydelig dukkevogn og en stor dukke, som jeg elsket. Min mormor strikket en mengde klær til den. Dessverre kom jeg til å gi bort dukken og dukkevognen til en "venninne", som jeg forøvrig ikke er på talefot med og jeg angrer som en hund på at jeg ga vekk disse lekene.

Så en liten advarsel er på sin plass:

Vurdere du å gi bort ting som du hadde som barn. Vent med å gjøre det. Du kan risikere å angre på det, selv om det er fristende akkurat der og da.