Viser innlegg med etiketten Facebook. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Facebook. Vis alle innlegg

søndag 2. mars 2014

Det er lov å prøve seg...


Hihi. Jeg gikk igjennom meldingsboksen min på facebook og fant "Andre"-meldingsboksen. Der lå det mye rart. Alt fra utskjelling til flirtemeldinger. Jaja, det er lov å prøve seg. Jeg skjønner meg ikke på disse folka. Tror de virkelig av når vi damene får slike meldinger der en type sier at "Å du er så vakker", "Jeg skulle ønske du ville komme og besøke meg", "Trist å se at du bor i et annet land fordi jeg har så lyst til å bli kjent/kjæreste med deg", at vi kaster oss på første fly og reiser til frieren?

Jeg sitter å kniser når jeg leser slike meldinger. Ikke fordi jeg blir begeistret, forelsket eller liker meldingen. Det er rett og slett fordi at disse mannfolkene ikke ser selv hvor patetiske de er. Det er typer som mest sannsynlig sender samme meldingen til flere kvinner og derfor håper at de får et napp.

Det er rart at når de er inne på profilen min, ikke gidder å ta en titt på venstre siden. Der står det tydelig "MARRIED". De tror visst at når jeg får en slik melding, kaster mer rundt og krever skilsmisse og etterpå hiver meg på første fly til et eller annet sted som de oppgir å bo på.
Det kan de bare glemme. Jeg er HAPPILY MARRIED og det kommer jeg til å fortsette med til jeg dør.

Dessverre gikk det ikke an å klikke på disse meldingene for å lese hele. Det er de for gamle til, men her er hvertfall noen.

Les og le...







No, it's your fucking children...
Noen som kan gjette hvilken kjent idrettsutøver som skjeller meg ut her?

På den siste meldinger husker jeg at jeg fikke beskjed om å gå hen og dø da h*n mente jeg så syk og stygg ut på profilbildet. Jeg ristet oppgitt på hodet og følte nesten synd på vedkommende. Dessverre har jeg blokkert denne personen og alle ved samme navn. Det hadde vært svært interessant å fått sett hva mer vedkommende kunne lire av seg av fonærmelser...

Noen av disse over her, er nok bare om andre ting enn patetiske forsøk på flørt, men jeg tok dem med likevel.



mandag 16. desember 2013

Hjertestans avverget!!!

Himmel og hav! Jeg har nettopp holdt på å dø på meg av skrekk!!! Jeg forsøkte å logge meg inn på Facebook-kontoen min og fikk beskjed om at den var midlertidig suspendert pga mistenkelig aktivitet.

Jeg skjønner ingenting. Ettersom jeg vet, har jeg ikke hatt noen "mistenkelig aktivitet" på kontoen min. Hva dette er, aner jeg ikke. Det kan kanskje ha vært et lite virus for da jeg skulle gå inn via sikkerhetsjekken, fikk jeg opp disse 3 valgene:

* Svar på sikkerhetsspørsmål
* Tast inn de 6 første tallene i ditt kredittkortnr (!)
* Identifiser vennene dine

Pga spørsmål nr 2, lurte jeg på om jeg har vært dirigert videre til en side som utgjør seg for å være Facebook. Jeg synes også det var rart at jeg skulle identifisere alle 800 vennene som jeg har inne på denne siden.

Jaja, jeg er inne igjen, og krysser alt som kan krysses for at det skal gå bra.




mandag 4. november 2013

Ny FB-side

Da har jeg åpnet en ny side på Facebook. Fra tidligere har jeg Moffelitens Verden og nå har altså Smykkeskrine blitt lagt til i samlingen.

https://www.facebook.com/pages/Smykkeskrinet/209329805915433?fref=ts


Dette er en side for oss som liker å lage smykker og denne siden er laget for at smykkelagere skal kunne legge ut bilder av smykkene som de har laget samt og gi/få kritikk. Jeg gleder meg utrolig til å se hva folk har laget og det skal bli spennende å se om det blir noe aktivitet på siden.

Nå kjenner jeg ikke så veldig mange smykkelagere, men håper at mange liker siden likevel.


Smykkeklubb?
Jeg går fremdeles og leker med tanke om å starte opp en smykkeklubb her i Bergen. Problemet er at jeg kjenner jo ingen! Og jeg kjenner selvsagt absolutt ingen som driver med smykkelaging her i Bergen.

Jeg har gått lenge og lekt med ideen og skulle så gjerne få det til. Det hadde vært så gøy å inspirere og hjelpe hverandre. Det finnes jo strikkekafeer så hvorfor ikke en smykkeklubb.

Hvis noen kjenner noen som bor i Bergens-distriktet og som driver med smykkelaging, kan dere jo kanskje tipse dem om dette...



søndag 25. august 2013

På vei bort fra Facebook

Jeg er begynt å sjalte ut Facebook. Jeg har ikke tid eller lyst til å holde på med Facebook lengre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Har hatt det travelt før, men har vært veldig aktiv der inne. Nå er jeg rett og slett lei.

Jeg kommer ikke til å slette kontoen foreløpig, men kommer til å være der ganske lite, så får jeg se om jeg deaktiverer kontoen eller fortsetter.

Time vill shåv...


torsdag 30. mai 2013

Misunnelse

Så er enda et vennskap over. Denne personen har i lengre tid, jeg vil ikke si mobbet, plaget meg noe saftig med kritiske kommentarer på fb. Uansett hva jeg har skrevet og delt, har denne personen kommet med stikk til meg. Jeg fikk til og med høre/lest at min mann og jeg lever et overfladisk liv. Spesielt meg, mente vedkommende. Hva vet denne personen om det?! Jeg handler kanskje litt dyrere saker enn enkelte andre, men jeg setter pris på kvalitet og stil. Jeg er ikke av dem som hiver på meg det første og billigste jeg kommer over og jeg steller neglene og hendene mine èn gang i måneden i tillegg til frisør og forming av øyebryn annenhver måned. Det er det faktisk ingen som har noe med. Det er mine penger og min business. Jeg lever ikke et overfladisk liv selv om jeg setter pris på disse tingene.

Det virker ofte som om folk som lever på den foten vi gjør, gjerne kan få pepper i trynet. Vi har ingen følelser og ser ned på folk som har dårlig råd. I tillegg bryr vi oss hvertfall ikke om folk som er fattige.

Dette er et noe av det jeg har fått høre. Hvordan kan noen bestemme for oss hva vi skal mene og føle. Jeg synes dette minner stygt om jantelov. Vi bryr oss om andre vi også. Jeg tror ikke livssituasjon endre personligheten til folk. Kanskje noen, men de er i fåtall. Jeg er sikker på at de som kritiserer oss for måten vi lever på, helst ville levet slik selv hvis de hadde mulighet.

Vi er ikke rike, men prioriterer pengene på litt andre måter. Vi har ikke råd til å sitte med 2 hus som er belånt over pipa. Vi har heller ikke råd til å dra til fjerne himmelstrøk flere ganger i året. Vi bruker pengene på "kokongen" vår og tar oss 3 ukers hotellferie istedet.

Men det er vel galt det også...


onsdag 24. april 2013

Færre venner på Facebook

Ja, det minker på vennene mine i takt med de forferdelige dyrebildene som de legger ut. Hva er det som plager folk??? Er de så korka i hodet at de ikke skjønner at de bildene de legger ut for å "ta" de som begår slike unevnelige overgrep er like gale som de bildene overgriperne legger ut? Jeg er sikker på at de sitter og klapper i hendene jo flere som deler bildene - uansett hva målet er.

Ville de samme folkene lagt ut bilder der voksne forgriper seg seksuelt på barn, bare for å ta overgriperne??? De som deler alle de forferdelige dyremishandlings-bildene begår de samme overgrepene som dem de forsøker å stoppe.

Folk som deler slike bilder MÅ jo ha noen fjortis-tendenser og tenker i kun svart/hvitt. Det er like forferdelig for oss andre å se slike bilder UANSETT hva målet er.

Husk at MÅLET HELLIGER IKKE MIDLENE.

Jeg nekter å være venn med noen som deler voldelige bilder. De blir resolutt rapportert til FB og fjernet fra min venneliste.

Det er på tide de begynner å tenke litt utenfor boksen...

Hvorfor synes dere det er greit å vise
vennene deres hvor slemme noen mennesker
er med oss? Vær så snill og hjelp oss istedet...

fredag 8. mars 2013

Noe å legge seg på minnet...

Denne dukket opp på FB fra en venn og jeg synes dette var så godt skrevet at jeg gjengir det her på bloggen.

Being Green

Checking out at the store, the young cashier suggested to the older woman that she should bring her own grocery because plastic bags weren't good for the environment.

The woman apologiezed and explained "We didn't have this green thing back in my earlier days".

The young clerk responded "That's our problem today. Your generation did not care enough to save our environment for future generations."

She was right. Our generation didn't have the green thing in it's days.

Back then we returned milk bottles, soda bottles and beer botles to the store. The store sent them back to the plant to be washed, steriliezed and refilled, so it could use the same bottles over and over, so they really were recycled, but we didn't have the green thing back in our day.


Grocery stores bagged our in brown paper bags that we reused for numerous things. Most memorable things beside houshold garbage bags, was the use of brown paper bags as book covers for our schoolbooks. This was to ensure that public properties (the books provided for our use by the school) was not defaced by our scribblings. Then we were able to personalize  our books on the brown paper bags.

But to bad, we didn't do the green thing back then.

We walked up stairs because we didn't have an escalator in every store and office building. We walked to the crocery store and didn't climb into at 300 horsepower machine every time we had to go two blocks.

But she was right. We didn't have the green thing in our days.

Back then. we washed the baby's diapers because we didn't have the throwaway kind. We dried clothes on a line, not in an energy gobbling machine burning up 220 volts. Wind and solar power really did dry our clothes bacl in our early days.
Kids got hand-me-down clothes from their brothers and sisters, not always brand new clothing.


Back then we had one tv or one radio in the house, not a tv in every room. The tv had a small screen the size of a handkerchief, not the screen the size of the state Montana. In the kitchen we blend and stirred by the hand because we didn't have electric machines to do everything for us.

When we packaged a fragile item to send in the mail, we used wadded up old newspapers. Not styrofoam or plastic bubble wrap. 

Back then we didn't fire up an enginge and burned gasolin just to cut the lawn. We used a push mower that ran on human power. We exercised by working so we didn't need to go to a health club to run on treadmills that operate on electricity.

But she's right. We didn't have the green thing back then.

We drank from a fountain when we were thirsty instead of using a cup or a plastic bottle every time we had a drink of water. We refilled writing pens with ink instead of buying a new pen and we replaced the razor blades in a razor instead of throwing away the whole razor just because the blade got dull.

But we didn't hav the green thing back then.

Back then, the people took the streetcar or a bus and kids rode their bikes to school or walked instead of turning their moms into a 24-hour taxu service. We hade one electrical outlet in a room, not an entire bank of sockets to power a dozen appliances. And we didn't need a computerized gadget to receive a signal beamed 23 000 miles out in space in order to find the nearest burger joint.

But isn't it sad that the current generation laments how wasteful we were just because we didn't have the green thing back then?

Please forward this to another selfish old person who needs a lesson in conservation from a smart-as young person.

We didn't like beeing old in the first place, so it doesn't take much to piss us of.










onsdag 19. oktober 2011

Vakker historie

En av vennene mine delte denne nydelige historien på Facebook. Jeg anbefaler deg å lese denne. Den gir rom til ettertanke:
by: Mike X Zuniga
In a relationship, married or not… You should read this.
Marriage
“When I got ...home that night as my wife served dinner, I held her hand and said, I’ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.

Suddenly I didn’t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking. I want a divorce. I raised the topic calmly. She didn’t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?

I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn’t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn’t love her anymore. I just pitied her!

With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.

The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn’t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.

In the morning she presented her divorce conditions: she didn’t want anything from me, but needed a month’s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month’s time and she didn’t want to disrupt him with our broken marriage.

This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month’s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.

I told Jane about my wife’s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.

My wife and I hadn’t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don’t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.

On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn’t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.

On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn’t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.

She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.

Suddenly it hit me… she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.

Our son came in at the moment and said, Dad, it’s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.

But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn’t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office…. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind…I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.

She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won’t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn’t value the details of our lives, not because we didn’t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I’ll carry you out every morning until death do us apart.

That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed - dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.— At least, in the eyes of our son—- I’m a loving husband….

The small details of your lives are what really matter in a relationship. It is not the mansion, the car, property, the money in the bank. These create an environment conducive for happiness but cannot give happiness in themselves. So find time to be your spouse’s friend and do those little things for each other that build intimacy. Do have a real happy marriage!

If you don’t share this, nothing will happen to you.

If you do, you just might save a marriage. Many of life’s failures are people who did not realize how close they were to success when they gave up.”
 
Vær med og støtt kampen mot kreft.