fredag 16. september 2016

Mitt introverte jeg


Hvor mange av dere lesere sliter med at dere er introverte?

Noe rart har skjedd med meg de siste 12 årene. Jeg er blitt mer og mer introvert med tiden. Kommer jeg i situasjoner der en må være flink i small-talk, låser det seg fullstendig. Egentlig klarer jeg ikke å snakke med folk i det hele tatt og jeg unngår som regel situasjoner der jeg er nødt til å forholde meg til andre. Ikke fordi jeg er overlegen eller sur. Det er fordi hele situasjonen kan bli ganske klein og da bruker jeg å ta letteste veien rundt.

Etter at jeg fikk diagnosen bipolar 2, har det virkelig gått i vranglås. Det er ikke mulig at jeg kan få tungen på glid og fungere normalt sammen med andre. Før jeg begynte på medisinene som skulle roe meg ned, de virker fantastisk og jeg er mye mer stabil nå, overkjørte jeg de fleste med skravlingen min og jeg skulle overta i alle typer situasjoner. Det var så gale i perioder, at folk ikke kunne gå fordi jeg hadde så mye å snakke om. Nå er det helt omvendt.

Jeg vet egentlig ikke hva som er verst og best. Jeg har det kjempebra på medisinene, men jeg skulle så gjerne fungert normalt også. Jeg er livredd for å treffe folk jeg egentlig ikke kjenner. Selv om jeg kjenner dem, er det svært vanskelig om ikke umulig å omgåes dem for i tillegg til b2, sliter jeg også med kraftig sosial angst. Hvor ofte har jeg ikke fått høre at jeg er sur og overlegen?

Saken er den at dette ikke stemmer. Jeg er ikke sur og jeg er ikke overlegen. Jeg er sjenert. Jeg skulle ønske at folk møtte oss med litt forståelse, men på hvilken måte de skulle møte oss på, aner jeg ikke. På den ene siden ønsker du ikke kontakt, mens på den andre siden, kommer det et stumt og ensomt skrik om at vi ønsker at noen snakker med oss.

Mitt sosiale liv foregår i diverse forum samt Facebook. Da kan jeg sitte foran skjermen og være trygg og selvsikker. Jeg har ingen omgangskrets i det virkelige livet. Selv om jeg så gjerne, så gjerne skulle hatt en venninne som jeg kunne prate med, shoppe med og gå på kafé med, vet jeg at dette aldri kommer til å skje.

Jeg har tenkt på å lage smykkeklubber og fargeleggingsklubber, men det blir med tanken. Jeg kjenner et lite stikk inni meg når jeg ser venninner som sitter på kafé og ler og koser seg og der sitter jeg ved et bord og føler at jeg ikke er på noens nivå. Selvtilliten er bånn og alle disse 3 sakene; introvert, sosial angst og dårlig selvbilde, er ganske mye å takle for et lite menneske.

Jeg husker spesielt en episode på Øyeavdelingen. Jeg var innlagt fordi jeg skulle ha xenon-behandling pga netthinneløsning. Jeg kom utfra rommet som jeg lå på og da jeg passerte, hørte jeg "hun der er skikkelig overlegen og sur". Klumpen i halsen vokste og jeg følte meg som et verdiløst menneske, men så hører jeg en annen pasient svare "hun finnes ikke overlegen. Hun er sjenert". Jeg kunne klemt sønder og sammen denne snille damen. Hun kjente meg fra før og visste at jeg ikke var så "sur" som jeg ga inntrykk av.

Problem med gjennkjenning
Et av de andre problemene som jeg har, er at jeg sliter litt med å kjenne igjen folk. Folk kan gå forbi meg på gaten og jeg kjenner dem. Jeg ser direktet på dem, men en eller annen kobling svikter i hjernen og jeg klarer ikke å "kjenne" dem. Dette kan resultere i at når de sier hei til meg, har de kommet 100 meter lengre bort før jeg kan pipe frem et lite "hei" og det hører de jo selvsagt ikke.

Jeg vet ikke hva det kommer av. Kanskje jeg har en eller annen form for "slark" i hjernen, eller kanskje det er øynene mine som ikke kobler seg sammen med hjernen.

Jeg har gått forbi tidligere klassekamerater, naboer fra både her og der, kolleger og diverse andre og tar de ikke i armen min eller stanser rett foran meg og presenterer seg, går jeg bare videre i mine distre tanker.

Tidlig skade
Fra jeg var liten jente, har jeg fått høre at "det er ikke så farlig med Moffeliten". Jeg skulle heller ikke tro at jeg visste noe eller kunne noe. Slike ting havner som en tung sten i magen på et barn og hvis ikke dette blir rettet opp i, vil denne stenen følge med barnet og fortsette når h*n blir voksen.

Jeg gikk ikke på gymnas, da jeg ikke følte at jeg var flink nok. Jeg ble ikke med på skoleturer da jeg følte at jeg ikke var en av gjengen. Dvs. jeg var med på noen, men gikk for meg selv. Jeg følte meg annerledes enn barn og ungdommer på min egen alder. Jeg hadde en erfaring som største delen av oss mennesker ikke har, håper jeg. Dette har gjort at jeg ikke fungerer sosialt lengre.

Allikevel har jeg beholdt mitt djevelske humør og ler veldig mye i hverdagen, takket være min mann som jeg traff i dag for 10 år siden.

Disse 10 årene har vært fylt med krampelatter, merkelige kumspring og andre latterlige ting. Han har også klart å snu endel av selvtilliten min, slik at jeg nå klarer å ta imot konstruktiv kritikk uten å gå i kjelleren.

Tusen takk
for de fantastiske 
10 årene vi har hatt sammen.


Elsker deg

Ingen kommentarer: