Hønen og egget

Alle som flytter, har vel opplevd problemet med hønen og egget. "Hvis vi flytter det, må vi flytte det andre, men det første må vi ha, men vi kan ikke flytte det andre uten at vi flytter det første".

Vi har nå flyttet ca 50 kasser til Skurtveit, så det har minket. Problemet er at det er mange ting som har dukket opp og som skulle vært oppi noen av disse kassene. Det kommer til å bli endel diverse-kasser fremover. Nå skal snart spisebordet skrotes og da blir det slutt på bruk av pc på noen uker. Heldigvis er alt av regninger betalt. Jeg har en laptop, som står på stuebordet, men den er ikke oppdatert på Norton, så jeg får feilmeldinger hele tiden. Dessuten er skjermen gåen. Den har sprukket, så det er ikke så gildt å bruke denne, siden den er litt tungrodd.

Sliten og trøtt
Jeg er veldig sliten og trøtt for tiden. Jeg har en eller annen form for anemi, som legene ikke blir klok på og jeg skal nå henvises til hematologen på Haukeland. Det siste året har besøkene på HS øket jevnt og trutt. Jeg har vært på plastiskkirugisk, hjerteavdeling og indremedisinsk avdeling. Jeg har vært hos nefrolog og skal nå til hematolog. Jeg lurer på hva det neste blir.

Jeg har jo alltid sett på HS som et trygt hjem. Grunnen til dette, er at jeg var mye på barneklinikken som barn og hadde verdens beste dager der, trass i stikking og samlebåndsdusjing. Jeg likte meg så mye bedre på barneklinikken enn hjemme. Jeg følte at de så meg og respekterte meningene mine. Jeg fikk også mange gode venner, som jeg brevvekslet med gjennom hele oppveksten. Det var dessverre ikke så trygt hjemme som jeg hadde ønsket og jeg fikk endel mobbekommentarer fra både søsken og foreldre. Derfor ble jeg utrolig glad hver gang jeg fikk beskjed av professor Aarskog om at jeg måtte legges inn fordi blodsukker/sukker i urinen var for høyt.

Som voksen har jeg også hatt gode opplevelser på HS. Det føles utrolig trygt og jeg var jo til behandling både for diabetes og spiseforstyrrlese da jeg var ung.

Når det gjelder anemien, har jeg ingen indre blødninger i fordøyelsessystemet, så det er ikke derfor jeg har anemi. Det neste som antagelig blir, er benmargsprøve, så får jeg håpe at alt er bra inntil dess.

Ha en fin arbeidskveld alle sammen.

En form for sorg

Nå er vi bare noen få dager fra innflytting i vårt nye hus på Skurtveit. Det er med en enorm sorg vi drar fra den elskede leiligheten vår her i Fana. Det har vært et hjem fullt med kjærlighet, latter, gråt, hjerterom og fred. Utsikten er det jeg kommer til å savne mest her.

Vi håper virkelig at vi kan komme tilbake til dette stedet engang i fremtiden. Det betyr så mye for oss. Følelsen av rotløshet har satt spor nå. I dag forsvant sofaene våre og det eneste vi har å sitte på, er hagemøblene, som har blitt hentet inn i stuen. Det neste som forsvinner nå, er sengen. Den må plukkes fra hverandre og fraktes til Skurtveit, så da blir det å ligge på madrasser rett på gulvet.

Det er rart med flytting. En pakker og pakker, men huset blir aldri helt tomt, helt til det nesten ikke er noe igjen. Stuen ser ut som om lynet har slått ned i tillegg til en tyfon og tornado. Det har dukket opp en mengde ting, som vi hadde glemt at vi savnet. Hårbøyler, medisiner, penger. Det neste er at det kommer til å dukke opp en nabo under et av bordene i leiligheten.

Det som bekymrer meg nå, er gardinoppheng i det nye huset. Vi har veldig lyst på romantiske blondegardiner, men da må vi ha noen fine gardinstenger, som ikke er altfor tykke, da vi ikke vil at de skal dominere de smale vinduene. Det er også en mengde møbler som skal kjøpes inn:

Skjenker
Vitrineskap
Arbeidsbord til kjøkkenet
Strandmon lenestoler til lesekroken oppe.
Kommoder

Egentlig skulle mellomgangen i 2. brukes som kontor, men nå viser det seg at vi klarer ikke å få det massive skrivebordet opp trappen, så nå blir det kontor i mellomgangen mellom stuen og kjøkkenet, så får lesekroken være oppe.

Vi har også 2 gjesteværelser, som skal gjøres klare til å motta besøk. Mens vi venter på gjester, vil det ene gjesterommet bli brukt som walk-in-closet. Heldigvis har jeg minket enormt på klesmengden min,  da jeg har kastet 90% av alle klærne mine. Jeg bruker ikke t-skjorter, eller sommertopper og jeg bruker kun  langermete gensere i myk bomull, eller merino-ull. Andre stoffer gjør vondt på huden min. Denne smerten har økt på de siste årene. Grovstrikkete gensere er det helt slutt på å bruke.

Jaja, nå har jeg hatt lang nok pause, så nå får jeg fortsette å jobbe.

Stønn...

Når nerver og stress tar overhånd

Mange av oss opplever stress i større eller mindre grad. Noen er flinke til å takle dette, mens andre går det helt rundt for. Jeg hører til i den siste kategorien. Jeg takler bare ikke stress og å gjøre en mengde ting samtidig.

Før var jeg veldig flink til å takle dette, da jeg var klar i hodet og klarte å sortere tankene ganske effektivt. Problemene begynte i 2004, da jeg begynte på medisiner mot bipolaritet. Plutselig var jeg lammet i hjernen og ingenting hang sammen lengre. Jeg klarte ikke å sortere tankene lengre og alt som var stressende, endte opp i kaos i hjernen og jeg satte meg alltid rett ned når slike ting skjedde.

Det har ikke blitt enklere med årene. Skal jeg tenke en mengde tanker samtidig og få de ut i livet, klikker jeg og jeg klikker spesielt hvis andre kommer med innspill når jeg har dette tankekjøret. Det blir rett og slett for mye.

Meditasjon 
Meditasjon og pusting hjelper gjerne litt, hvis jeg klarer å komme i den riktige stemningen. Da bruker jeg forskjellige teknikker og det er som regel lyder.

Den beste avslappingen får jeg ved å høre på gregoriansk musikk eller gallican chanting. Den musikken går langt inn i musklene på deg og hvis du tenner et stearinlys og legger deg på sofaen, slapper hele kroppen av.

En annen type musikk, som virker avslappende, er overtone-sang, eller mongolsk strupesang, som det heter på godt norsk. Kroppen slapper så godt av og en får kontroll over pusten, siden en ligger og konsentrerer seg om å få en god pusteteknikk.

I tillegg benytter jeg meg av ASMR. Det er lyder som gir en kiling opp og ned ryggsøylen. Det ligger en mengde slike videoer på Youtube, så det er bare å søke det opp.

Uken som kommer nå, vil bli utrolig travel. Vi må leie en større mercedes for å få fraktet alt og det blir flere turer frem og tilbake hver dag. Det er jo et godt stykke å kjøre fra her hvor vi bor og ut på Skurtveit. Det tar nesten en time hver vei.

Nye møbler
I går var vi en tur på Ikea for å kikke på møbler. Det er ganske mye som skal til i et hus;
skap, kommoder, skjenk, klestativ, bord og ikke minst ny sofa. Ektorpen som vi har nå, har sagt takk for seg etter 15 år og det er på tide med nytt. Vi har vurdert Strandmon, da vi synes denne serien er så fin, men jeg tror vi havner på Ektorp igjen, av den enkle grunn at trekkene kan byttes ut, men jeg håper allikevel å få sneket til meg en Strandmon lenestol.

Det vil også komme litt nytt på kjøkkenet, men hva det er, får dere vente å se.

Hvor blir tiden av?

Det lurer jammen jeg på. Den ene dagen går fortere enn den andre og du føler at du ikke får gjort noen ting.

Akkurat i dag har vi leitet høyt og lavt etter passende blondegardiner til huset. Siden det er over hundre år gammelt og har noen originale vegger på innsiden, ønsker vi noe som står i stil med dette. Både seng, sofa, kommoder, nattbord blir byttet ut for å finne noe som er mer passende og som ikke skriker nymoderne. Hva vi kjøper og hvor vi kjøper det, får tiden vise. Vi har også vært og sett på noen uteplanter, som vi skal putte i store potter, slik at vi kan flytte de rundt omkring ettersom det passer oss.

Det er rart at vi nå skal flytte bort fra byen. Det er et stort skritt å ta for oss bymennesker, men vi håper at vi kan komme tilbake til Fana etter endel år. Jeg som har vært fast gjest på legevakten i sentrum, skal nå gå til legevakten på bygden. Det blir mye mer kjøring på smale, smale veier blant høye trær, men det får vi tåle.

Angsten for det ukjente sitter ganske godt i meg. Hadde jeg ikke hatt mannen min, hadde jeg aldri våget å gjøre dette. Kanskje det blir lettere for oss å leve på landet, eller kanskje det blir vanskeligere for oss å leve på landet. Det får tiden vise.

Et julemenneske

Dere som har lest bloggene mine, vet hvor stort julemenneske jeg er. De siste dagene har jeg gått rundt og pyntet huset til jul på mentalt nivå. Jeg vet nesten nøyaktig hvor jeg skal sette hva og at vi skal ha et ekstra juletre i hallen, sier seg selv.

Et slikt hus trenger gammeldags julepynt og ikke moderne plastikkgreier fra Kina. Når det nærmer seg advent og jul, må Moffe til å lage julebukker og diverse pynt av strå. Det skal bli spennende å se om jeg er så fingernem som jeg liker å tro.

Goodbye Bergen!

Så har det skjedd. Vi har solgt leiligheten og fått et nytt hjem. Dere aner ikke hvor deilig det kjennes at man endelig skal få flytte på landet og bort fra byen.

Stedet vi flytter til, er et paradis, bokstavelig talt. Det er et flott gammelt hus i en nydelig, gammel hage og med strand og sjø rett nedenfor. Vi kan ikke få det bedre enn dette.

Jeg har jo alltid sagt at jeg aldri vil flytte fra Bergen, siden jeg er et bymenneske, men ett eller annet rart har skjedd med meg og jeg forstår det ikke selv.

Dessverre kan jeg ikke si så mye enda, men pakkingen er igang og skroteprosessen er også i gang. Vi har enormt mye duppeditter som vi må kvitte oss med. Vi har ikke lyst til å selge, siden vi ikke har tid til å sende duppeditter rundt omkring, så disse kommer til å bli kjørt til brukthallen på Espehaugen, så kan de som finner nytte i disse, ta dem.
Jeg vet at vi hadde tjent endel penger på salg av disse, siden det både er sofa og spisebord samt klær og andre ting, men når skal vi få tid til å pakke saker og sende dem, når vi nå er omringet av flyttekasse på alle bauger og kanter? Jeg tror vi har satt ny rekord i antall flyttekasser. Jeg fatter ikke at det går an å ha så mye av allting.

Skrotingen har gått fint, men det er egentlig flere ting som skal skrotes, men det får vi gjøre når vi har flyttet inn i huset.

Vi var på visning på søndag og før vi gikk utav bilen, kjente vi at dette stedet hadde navnet vårt på seg. Vi følte at vi hørte til dette stedet og vi følte oss så velkomne som bare det. Spelsauene som gikk på beite ved siden av oss, var nok litt skeptiske til slike byfolk, men jeg tror at vi kommer til å bli gode venner ettersom tiden går.


Mitt sommerparadis
Jeg legger ikke ut noen bilder fra stedet enda, siden vi ikke har flyttet inn enda, men jeg kan si det slik at det minner meg enormt om sommerparadiset Kalvåg da jeg var liten. Iblandet litt Saltkråkan.

Dette er et sted man kan senke skuldrene og endelig få pustet godt med magen (som skal bort, etter at jeg har lagt litt på meg gjennom det siste året).


Nå får jeg fortsette å pakke, så får jeg skrive mer siden.