lørdag 14. desember 2019

Den beste og verste måneden i året

Desember er en merkelig følelsesmessig måned på god og vondt. Jeg elsker denne måneden og gleder meg som et barn hele året til jeg kan pynte til advent og da er hele huset fylt med glad julepynt og farger. Undertegnede er superglad og går rundt og synger på julesanger av full hals, men så skjer det.

Hun får nervesammenbrudd. Hva grunnen er, er svært komplisert. For det første føler hun at hun svikter alle rundt seg, det er altfor mye som skal rekkes over og da begynner hyperventileringen og hun går i gulvet med et brak. Vi skulle jo til vår svigerinne og barn med julegaver i dag. Det er en tradisjon som vi gleder oss til hver eneste desember, men noen dager før vi skulle reise, måtte vi faktisk avlyse. Jeg klarte ikke å komme meg opp av sengen og lå bare og gråt og gråt.

Jeg skal være ærlig å si at det er en spesiell ting som gjør følelsene så såre og det er når jeg ser samholdet som andre familier har. De holder sammen og støtter hverandre på godt og vondt og jeg skulle så gjerne hatt en slik familie jeg også, men det har jeg gitt opp å få oppleve.

Jeg ble sett ned på av familien min gjennom hele livet. Jeg ble latterliggjort og fikk hele tiden beskjed om at jeg ikke skal tro at jeg er noe, eller kan noe. Min mann sa det så fint at det er noe veldig dystert over familien vår og det har han rett i. Det har aldri vært særlig latter i familien, siden ingenting skulle spøkes med. Det stemmer virkelig. Opp gjennom barndommen min var det endel straff på det psykiske plan, som at jeg ble låst inne på rommet, ikke ble snakket til på flere dager, fikk lusinger bare fordi. Heldigvis hadde jeg besteforeldrene mine i samme huset og det var så godt at jeg kunne komme opp til dem og gråte ut og fortelle hva som hadde skjedd.

På julaften når jeg tenker på alle de glade familiene som er glade for å se hverandre og når alle juleprogrammene går på julaftens formiddag, kommer sorgen over en tapt barndom kastet over meg og jeg kjemper med gråten, men heldigvis klarer jeg å få frem et smil. Jeg vil jo ikke falle helt sammen i sort heller, da barndommen min egentlig er en tilbakelagt tid.

Det jeg har savnet aller mest, har vært en søster. Å være eneste jenten i søskenflokken min, har ikke vært særlig morsomt.

I dag skal jeg fortsette å ta det med ro og se om jeg kan komme meg på fote igjen.

Ha en fin adventshelg alle sammen 💓💓💓💓💓💓