Juleforberedelser så langt

Jeg skal ikke klage. Forberedelsene går fremover. Nederste etasje er vasket alle veier og negler og hår har blitt fikset hos undertegnede og husbonden. Dvs. han har jo ikke fikset neglene da, det er det bare fruen som har gjort.

Det som står igjen nå, er å få inn og opp juletreet. Det skjer den 21. desember, andre etasje skal gjøres klar, hjortesteken skal taes ut og tines, for så å bli gnidd inn med salt og pepper den 22.

Vi ligger etter skjema, som vanlig. Denne desemberen var jo den måneden vi skulle senke skuldrene og ikke ta det så nøye. HAH! Det trodde vi det, men dengang ei. Det har vært så travelt at vi ikke vet hvor vi skal snu ryggen. Moffe har jo hatt nervesammenbrudd ca 2 ganger i uken og det har gjort at førjulsbesøket til svigerinnen har gått i vasken. Jeg klarte bare ikke mer og at vi måtte melde avbud, resulterte i et nytt angstanfall. Dette besøket er noe vi gleder oss til hele året. Resultatet blir at husbonden skal se om han kan ta seg en tur for i det minste å levere julegavene.

FORBASKA BAKING

Moffe fikk jo den "glimrende" ideen at hun skulle bake til jul. Hun hadde jo kjøpt seg ny kjøkkenmaskin i sommer og det er jo klart at den må brukes, så hun gikk igang med liv og lyst og laget ingefærnøtter, kneppkaker, pepperkaker og vaniljekaker så melspruten stod rundt veggene. Problemet var at hun doblet deigen på hver av disse kakene, optimistisk som hun er. Enden på visen var at hun stod nesten døgnet rundt i 4 - 5 dager og bakte, med det resultat at hun falt sammen i krampegråt dagen etter den siste seansen.

Til neste år kommer jeg til å bake i midten av november og pynte huset 2 uker før første advent, for ikke å havne på lukket avdeling på Sandviken Sykehus.

TRIST BESKJED

Det er ikke alt en kan forberede dessverre. Vi skulle ha noen naboer på førjulsmiddag, men så ringte de og fortalte oss at moren til ene naboen var død. Det alltid trist, men ekstra trist når det er så nærme jul. Livet er alltid så skjørt. Vi føler oss sterke og har masse livskraft, men plutselig er du ikke der lengre. Det blir akkurat som noe du har skrevet i sand og bare visker over og vipps så er det borte. Heldigvis holder familien og vennene minnene ved like.

Vi vet at vi skal miste foreldrene våre engang i fremtiden og vi er forberedt på det, for slik er det å leve. Allikevel kommer det som et sjokk. Dette er mennesker som har vært der hele tiden mens du selv har levd og når de dør, blir du ofte helt nummen og hodet kobler ut samtidig som det er fullt kaos med følelser og ting som skal gjøres.

Noen er veldig flinke til å fokusere på begravelsen og er ofte svært opptatt med dette. Reaksjonen kommer ofte når du har kommet hjem fra begravelsen og setter deg ned. Da kommer tårene og det skal de gjøre. Du skal gråte ut sorgen, som jeg pleier å si og det er ikke farlig. Gråt er aldri farlig. Å vise at en har det vondt og trenger støtte, er heller aldri farlig. Å ha et virvar av følelser der du gråter, blir sint og ler om hverandre, er heller ikke farlig.

Det som skjer når du får en slik reaksjon etter et dødsfall, er fordi du har hatt en overdose av adrenalin og denne må utav kroppen, så gi det tid. Gi deg og andre lov til å sørge og forsøk å forstå den andres sorg og reaksjonsmønster. Først da kan du hjelpe en person i sorg.

Vær det beste mennesket 

som du kan være

nå i førjulstiden