lørdag 21. desember 2019

Huheiiii hvor det går....



Nå er det like før julefreden har senket seg, sånn ca. hvertfall.

Denne adventen har vært av den heseblæsende typen med en nevrotisk Moffe og en lumbago-kroket ektemann. Nå skal ræven senkes i sofaen og beina skal i horisontal stilling også.

Huset er ferdig julepyntet, nå er det bare selve midtpunktet med julen, juletreet som skal på plass. Dvs vi har allerede 3 pyntede juletrær i huset. Vi har ett oppe, ett i stuen og ett i hagestuen. Nå gleder vi oss til å få opp det store treet. Det tar et par dager å pynte det, så det er derfor vi henter det inn i morgen.

Jeg gleder meg SÅ til å vise dere julehjemmet vårt. I år har vi kjøpt mye julepynt og mer blir det neste år. Når treet er ferdig pyntet, skal dere få bli med på en live-tur rundt i huset. Det tror jeg kan bli koselig.

Så var det dette med stresset da...
Hva ER det med oss voksne og spesielt damer i adventstiden. Vi løper rundt og multitasker fra første søndag i advent til kvelden julaften. En skulle tro at de vonde selv stod klar til å ta de som ikke blir ferdige til jul. Vi sier til oss selv, hver eneste advent, at vi skal starte tidligere neste år, men hvorfor gjør vi ikke det da??? Det er som om alt som har med jul å gjøre plutselig bare er der, uten at vi ha tenkt på hva vi lovet oss selv året før.

Vel, i år har jeg vært litt flink. Jeg startet med å julepynte huset søndagen før første søndag og det har gått etter planen. Jeg ble ferdig til planlagt tid. Det jeg ikke hadde planlagt, var som jeg skrev i forrige innlegg, at jeg skulle bake. Den bakingen stjal 10 dager av desember, som jeg skulle bruke til å kose meg i. Vi skulle en tur til Bergen sentrum, for å se på "julepynten", vi skulle kose oss med god mat, men dagen har bare forsvunnet i løse luften. Når forsøker å tenke til bake og spørre meg selv om hva jeg har gjort disse dagene, aner jeg ikke. Jeg må ha hatt en julepsykose.

Jeg sier ofte at jeg slutter å puste i slutten på november og begynner å puste igjen 2. januar. I slutten på januar holder man seg for nesen og stuper nedi julepynt og andre ting.

Jeg ble stoppet av en yoga-prest (hva nå det er for en skrullete tittel) i Bergen sentrum for noen dager siden. Han ville invitere meg til en "avstressende yogatime". Så jeg virkelig ut som en person som kunne gjøre yoga??? Han fikk grei beskjed fra en små-ilter Moffeliten at hun ikke hadde tid til å stresse ned nå før jul.

Zombiene er løse
Er det noe som er risikofylt for tiden, er det å bevege seg i byen. Den er full av zombier som hverken ser hvor de er eller hører hvor de er. De går rett på, uten tanke på å vike et par centimeter til venstre eller høyre. I tillegg til bare å ture frem, har de selvsagt nesen godt plantet nedi mobilen, så de skremmer både bilister og gående. At ikke flere av disse zombiene er blitt påkjørt, er for meg en gåte.

Et godt råd er å stoppe opp når du skal lese og sende en melding eller skrive noe annet på duppeditten din, slik at vi andre kommer oss hjem med helsen sånn noenlunde i behold.

Ingen jul uten
At en viss person gjør det vedkommende kan for å ødelegge gleden ved advent og jul. "Jeg bryr meg ikke", er det vanlige svaret jeg får når jeg forteller hva vi holder på med og forberedelsene til jul. "Jeg bryr meg ikke om noenting lengre", er et annet kjent utsagn. Jeg kan gå i dagevis og grue meg til å ringe fordi jeg vet hva som kommer og jeg har pleid å bli ganske ødelagt psykisk av disse samtalene, så i går tok jeg meg en sobril før jeg ringte og selvsagt kom de setningene som jeg har hørt så mange ganger de siste årene. Det var like før jeg begynte å le, fordi dette er så typisk vedkommende.

Husker for noen år tilbake, la jeg faktisk på røret mens vi snakket sammen. Det ble for mye for meg. 2 måneder senere ringte vedkommende for å spørre med sint stemme hvorfor jeg slengte på røret (det hastet visst å si dette til meg lenge etter jul). For det første så går det ikke an å slenge på røret med en mobil. For det andre sa jeg at "nå må jeg gå, juletreet er her. Vi får snakkes siden". Dette har vedkommende gått og grublet på i 2 HELE måneder.

Hvis ikke h*n bryr seg om noe og ikke om oss, bryr ikke vi oss heller med vedkommende. Vi har fått nok av negativiteten til vedkommende, så inntil denne personen klarer å snakke med oss i telefonen og ikke si at h*n ikke bryr seg med noe, får det være denne personens tur til å ringe. Jeg orker ikke mer negativitet.

Så det så.