Hei DU! Ja, nettopp DU ja

Hva er det som gjør at du føler deg viktigere enn alle andre? At du er såpass viktig at du krever å få reise bort i påsken, gå på byen osv fordi du har RETT til det. La meg fortelle deg en ting. Slik som situasjonen er nå, har du ikke RETT til annet enn å handle mat, medisiner og få medisinsk hjelp.

Har du absolutt INGEN som helst forståelse og respekt for andre mennesker?

Nei, JEG er ikke syk, JEG vet at jeg ikke har corona, JEG vet at jeg ikke kan smitte noen, JEG mener at gamle folk og andre i risikogruppe bare kan dø. Vi har jo ikke bruk for dem i samfunnet. De er jo bare en belastning.

Jeg fatter og begriper ikke hvor onde noen av dere er. Dere kan ikke ha mye igjen på kontoen når det gjelder intelligens og medfølelse. Det er meg, meg, meg over hele linja. Evnen til medmenneskelighet er som blåst bort.

I dag gikk en kreftsyk kvinne ut i avisen og ba om at folk må begynne å ta hensyn til andre og spesielt til de som er syke. Det gjør vondt langt inn i sjelen å lese slike ting. Samfunnet er blitt ondt og ondere kommer det til å bli hvis dere ikke klarer å ta dere sammen og forstå alvoret når det gjelder corona-viruset. Etter helgens utskeielser av hodeløse mennesker, kommer det til å smelle med mange nye tilfeller om sånn ca 14 dager.

Jeg gleder meg til å se dere bli nødt til å bite i dere ordene når dere blir sperret inne med covid-19. Vi som  holder oss i karantene, frivillig av hensyn både til oss selv og andre, kommer til å strø om oss med det velkjente uttrykket.

"Hva var det jeg sa?"

Dere er kjekke og tøffe nå, men bare vent. Dere har ikke tenkt på at kanskje barna deres blir syke også og i verste fall kommer til å dø. Dere tror dere er så usårbare fordi "ingenting kan jeg skje MEG eller mine kjære".

Jeg har så lyst til å ta dere kjekkaser i nakken og filleriste dem som den tispen jeg er.

Jeg gleder meg til fortsettelsen hvis ikke dere snart forsøker å få liv i de stakkars små hjernecellene deres.

Egosentriske mennesker.

Sitter på en grein...

Det er interessant å følge med på diverse diskusjonsforum i disse tider. Innimellom de gode trådene finnes det tråder der du lurer på om folk har stått bakerst i køen når vett og medmenneskelighet har blitt utdelt.
Spesielt på Kvinneguiden har dette blitt tydelig og i det nye forumet Koronavirus, får du rystende underholdning, noe som får hverdagen innendørs både til å engasjere, le, gråte, eller alt samtidig. Det er den ene merkelige tråden etter den andre.

Det er en god del tråder om "kan jeg det og kan jeg det". En skulle ikke tro at disse folka har lest en eneste avis de siste ukene. Når de spør om barn kan leke sammen selv om de er i karantene, er man redd for at siste rest av vett har forlatt kroppen. Andre tråder kan f eks handle om festing, trening, husmødre som holder på å bli gale av å være sammen med familien, mens de oppfordrer til opprør mot reglene som er satt i gang for å beskytte oss alle sammen.  Det er utrolig mye jammen, jammen, JAMMEN! som blir postet. Spesielt setningen "jammen jeg er jo frisk og det er alle mine venner også", dukker opp som paddehatter.

Disse menneskene forstår rett og slett ikke viktigheten av en karantene. De eier ikke evnen til å forstå at det som nå gjøres, er for å beskytte oss alle sammen. Jeg går faktisk bare og venter på et avisoppslag der det står at "XX på 19 år døde av corona". Alle vet jo det at det bare er Edna på 89 år som dør av denne sykdommen og det gjør jo ingenting. Hun skal dø allikevel og når det gjelder de som er i risikogruppen, gjør det ingenting om de stryker med samtidig. Vi har jo ikke bruk for dem må vite.

Jeg hadde aldri, i mitt enkle hode, trodd at nordmenn hadde et slikt menneskesyn. Det er utrolig skremmende å være vitne til. Endel har man lyst til å ta i skjortekragen og filleriste for å se om det kanskje, KANSKJE kan dryppe litt vett inn i hodet på dem.

Leke familie
Da vi var små, var det veldig gøy å leke mor, far og barn. Da var storesøster mamma, en av brødrene mine var pappa og lillebror var barn. Det var kjempegøy. Av og til hadde vi en hund også. Den var det den mellomste broren min som var. Jeg husker han var veldig flink å bjeffe og knurre.

Denne leken la vi jo av oss da vi var blitt store, men nå har jeg inntrykk av at en god del damer/kvinner/jenter, eller hva jeg skal kalle dem, fortsatt leker denne leken etter at de har blitt voksne.

De holder på å gå på veggene når de er i karantene sammen med familien og er helt desperate etter å komme seg bort fra den. Jeg klarer ikke å forstå hvordan en kan få barn når det en heller vil, er å være på jobben borte fra mann og barn. Jeg har sett endel tråder av dette slaget på kg og det er en hoderystende opplevelse å være vitne til dette. Jeg trodde jo at det var en positiv ting å endelig få være sammen med familien sin. En ser jo ikke den så veldig ofte når man er opptatt av å jobbe og trene.

Barn er ansvar, ja, men det må jo være mange gleder med dem også. Det er jo barna som gjør at vi er her på jorden, men nå har jeg inntrykk av at noen av mødrene ønsker dem dit pepperen gror sammen med samboer/ektefelle.

Vet ikke helt jeg...
Kvinneguiden er et forum som jeg har vært inn og utav flere ganger. Jeg har ikke anelse om hvor mange ganger jeg har slettet meg for så å lage ny bruker. Jeg har en pause nå fordi jeg rett og slett ikke orker å diskutere med mennesker som ikke lar seg diskutere med. Jeg nøyer meg med å lese, riste på hodet og lattermild skrive innlegg her på bloggen.

Kanskje jeg kommer inn som en rakett igjen på forumet. Jeg får se.

Time vil sjov

Det er lov å tenke

Nå er det like før jeg går på veggene her. Ikke fordi jeg er i karantene og ikke fordi det har blitt trangt i heimen. Grunnen til at jeg holder på å bli sprø, er disse hønsene og hanene med hønsenetting-hjerne.

Hva er det disse menneskene ikke klarer å forstå i disse corona-tider??? Er de virkelig så blåst i hodet at de ikke forstår og godtar at situasjonen er som den er nå og alle må være med å dra lasset? Neida, det er meg, meg, meg hele veien. Hva ER det for en generasjon dagens besteforeldre har oppdratt? Resultatet av oppdragelsen vises virkelig nå.

Hvor lenge må jeg ha hjemmekontor???? Jeg blir syk av å jobbe hjemmefra. Jeg klarer ikke ha ungene rundt meg hele tiden. Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal aktivisere dem. Det er jo ikke MIN oppgave å oppdra dem og dessuten har barnet mitt diverse diagnoser, noe som gjør at jeg MÅ sende det til barnehagen for at det skal ha det bra og få den oppfølgingen det trenger.
Ja, det er ditt barn og som forelder må du da klare å lese deg litt opp på tingene og klare å hjelpe barnet ditt når det har behov for det.

Dagens foreldre er blitt helt hjelpeløse når det gjelder å ta seg av egne barn. De er blitt fremmede for barna og har ingen anelse om hva de skal gjøre for dem. Jeg fatter det ikke. Før i tiden fikk vi beskjed om å finne noe å leke med, enten innendørs, eller utendørs og vi klarte oss supert. Fantasien fikk vi brukt til de grader. Nå er det "mamma, mamma, hva skal jeg gjøre? Jeg kjeeeedeeeer meg!".

Det er jo klart at en må sette av tid til hjemmekontor og leksearbeid, men ellers finnes det jo mye en kan finne på. Sett dere i bilen og kjør til nærmeste skau og ha det gøy der, så lenge dere ikke er i nærheten av andre mennesker. Plukk med dere kongler, greiner, mose og steiner som dere kan lage ting av. Kjøp leire og samle dere rundt et bord for å lage gøyale ting. Bak pepperkaker, hvis dere har ingrediensene i hus. Lag trolldeig. Det er så mye dere kan finne på og som ikke trenger å innebære aktivisering. Det er også lov å kjede seg og det er også lov å si det.

Egoismen lenge leve

Det er skremmende å se den stigende egoismen blant folk. Hva er det som har skjedd med oss nordmenn siden 2. verdenskrig? Under krigen hadde vi et samhold og en hjelpsomhet blant menneskene, men dette er blåst langt vekk akkurat nå. Dette skremmer meg mer en corona-viruset. Folk blåser en lang marsj i om de smitter andre. De som er syke, uføre og gamle har vi ikke bruk for lengre og det er bare bra at de dør ut, er den gjengse oppfatningen blant dagens unge og foreldrene deres.

Hvem var det som stod på barrikadene og slåss for et fritt Norge under krigen? Jo, det var dagens eldre. De mistet ofte både ektefelle og barn, men det var aldri meg, meg, meg. Disse mener enkelt ikke har rett til å leve lengre. Heller ikke skal uføre og andre med kroniske lidelser få leve. De er bare en vorte på samfunnets rumpe. Ja, kanskje de er det, men de har allikevel rett på hjelp, forståelse og menneskeverd. Ingen blir syk og/eller gammel fordi de synes det er gøy. Det er slik livet er og når man nå engang lever på denne kloden, har man rett til å bli forstått, elsket og respektert.

Jeg er faktisk veldig nedfor for tiden pga dette. Jeg tenker mye på disse svake gruppene og tar dem med i aftensbønnen min hver eneste dag. Jeg ber også om at de skal få møte forståelse og kjærlighet og at disse selvgode menneskene som ikke har noe filter, skal få endret oppfatningen sin om disse sårbare menneskene.

Disse ofrene møter motbør hele tiden og det er de som har kreftene til å slåss og overhøre stygge slengbemerkninger. Det jeg skulle ønske, var at det kom inn et fag i den norske skolen, nemlig faget Mellommenneskelig Forståelse og Aksept. For slik som vi nordmenn har blitt nå, er en skam for Norge.

For Dagene er Onde

Er det noen som tror eller har trodd at vi nordmenn er et omtenksomt og kjærlig dugnadsfolk? Vel, glem det.

I disse coronatider har jeg ikke sett verre egoisme og hamstring enn det nordmenn nå gjør. Hvor har det blitt av solidariteten og hjelpsomheten? Pisssst borte. Nå er det meg, meg, meg og meg som gjelder. Det hamstres over en lav sko og folk slåss nærmest om varene.

Jeg har alltid trodd at nordmenn var flinke til å ta vare på hverandre og hjelpe hverandre i krisetider, men neida.

Jeg er dypt sjokkert over hvordan mennesker i dette landet turer frem for tiden. Folk som sitter i karantene, har kanskje ikke mat og andre artikler som de trenger. Er det noen som tenker på dette og tar en telefon til disse med tilbud om å handle for dem? Neida, en kan jeg ikke gjøre dette, for tenk om en blir syk??? Ja, en blir sikkert veldig syk av å snakke i telefonen og handle noen varer som en ved avtale kan sette ute på trappen. Jeg vet med meg selv at hadde jeg hatt en nabo eller flere, som satt i karantene, hadde jeg jammen meg tatt en telefon til vedkommende og spurt om han/hun trenger hjelp til handling. Det er ikke rart folk bryter karantenen når de er nødt til å dra på butikken eter mat.

Hadde vi friske kunne hjulpet disse med slike enkle ting, hadde vi unngått at mange blir smittet unødvendig, hvis en kan kalle det for unødvendig smitte.

De som ikke har råd.
Har dere som hamstrer mat og hygieneartikler over en lav sko, noen gang tenkt på at det ikke er alle som kan hamstre? At dere tar maten fra mennesker som ikke har inntekt til å hamstre og kjøper det de trenger når de trenger det? Nei. Atter engang er det meg-syndromet som gjelder. Hvorfor tenke på andre når det er lettere å tenke på seg selv? Jeg var i butikken igår, på jakt etter middagsmat nå til helgen og kom over en dame med 4 stappfulle handlekurver. Unnskyldningen hennes var at "hun hamstret ikke. Hun hadde bare stor familie".
Ja, sikkert. Jeg tviler sterkt på sannheten i den uttalelsen der. Hadde folk bare handlet slik at de hadde hatt nok til 4 ukers karantene, men hvem trenger 40 dorullpakker til 4 uker? Ingen, absolutt ingen, så sant du ikke har dritaræv, som vi så fint sier.

Nå er det flere personer som ikke får handlet det de trenger pga glupske ego-nordmenn.

Medisinmangel
Det er ille at det er vanskelig å få tak i dagligvarer, men det verste er jo at vi kan slippe opp for enkelte livsviktige medisiner slik som f eks insulin. Hvem i alle dager er det som hamstrer insulin??? Den har jo ikke så særlig lang holdbarhet. Får ikke vi diabetikere tak i insulin, dør vi.
Det som er rart, er at apotekene leverer ut unødvendige mengder med dette medikamentet og dette går utover noen diabetikere, som må på rundtur for å få tak i denne. Jeg fryser på ryggen når jeg tenker på hvilke konsekvenser dette kommer til å ha. Dette er jo bare starten og vi kan ende opp med at vi ikke får tak i noe som helst.

Her har jo apotekene en jobb å gjøre. Ingen trenger 10 pakker med insulin. Begrens utleveringen til det absolutt nødvendige.

Skal jeg?
Så har vi disse, unnskyld, nekene som lurer på om de allikevel kan reise på hytten, til syden, går på fester og diverse andre ting, SELV om myndighetene har gått ut og advart mot dette. Hvorfor klarer ikke folk å tenke selv? Blir det frarådet, så blir det frarådet. Det betyr ikke at du kan drite i din egen og andres helse og gjøre akkurat som det passer deg. Er virkelig vi nordmenn så forbasket tanketomme? Dere holder dere hjemme. Å ikke kunne reise på ferie, er ingen krise, ABSOLUTT ingen forbaska krise. Det som er viktigst nå, er HELSEN DIN OG DE SOM ER RUNDT DEG! Enten det er familiemedlemmer, bekjente, eller fremmede.

Istedet for å ta frem egoismen, hadde det vært innmari fint at vi heller kunne tenkt på disse som ikke er så heldige som oss selv. De gamle på sykehjemmet, de som er i risikogruppen med diverse sykdommer, de som er ensomme og syke og som ikke har noen til å hjelpe seg.

Gå sammen om å hjelpe hverandre. Du blir ikke smittett av å handle for en nabo i karantene, du blir heller ikke smittet ved at du tar en telefon til noen som ikke kan komme seg ut pga andre sykdommer og skader.

Finn frem omtanken som du sikkert har et sted og vis deg som et medmenneske. Det vil vi alle tjene på.

Med sorg i hjertet

 

13. dag jul er en trist dag her i huset. Da skal all julepynten pakkes ned og settes bort til neste advent. For et julemenneske som jeg er, gjør jeg dette med sorg i hjertet. Her i huset har vi hatt en fantastisk advent og julefeiring. Vi har virkelig kost oss, selv om undertegnede har hatt nervøse sammenbrudd sånn ca 2. ganger i uken i adventstiden.

Jeg blir alltid litt tenksom når jeg rydder bort julen. Da tenker jeg på alt som kommer til å skje i det nye året og håper at jeg får oppleve neste jul også. Å ha diabetes i snart 50 år setter sitt preg på kroppen enten en vil eller ikke. Blodårene mine er tynne som papir og nyrene er ikke slik som de burde være. Jeg er egentlig veldig glad hver morgen jeg kan våkne opp.

Jeg merker ikke noe til helseplagene mine. På den måten er jeg heldig. Jeg er også svært heldig at jeg har en fantastisk fastlege som er genuint interessert i pasientene sine og gjør det han kan for dem. Han er en person en virkelig kan snakke med om bekymringene sine og en får skikkelige svar tilbake.

Jeg blir fulgt opp på nyrepoliklinikken på Haukeland Sykehus, så jeg har en tett og god oppfølging av helsepersonell. Jeg håper at nyrene mine vil holde ut i mange år til.

Barnslige følelser

Jeg vet at jeg er utrolig barnslig. Jeg finner glede i de minste tingene og de største. Jeg har en barnslig glede når det gjelder jul. Ja, jeg går faktisk og gleder meg et helt år til neste jul. Gjennom året går jeg på loppis, spesielt i Sverige, for å finne julepynt og juletrepynt. Etter min mening kan masse forskjellig brukes som pynt på juletreet. Sølvtøy, smykker, armånd og lange øredobber er supert på juletreet og gjør det fint og originalt. Remser med stoffroser gir juletreet det lille ekstra. Her er det bare fantasien som setter grenser.

Samtidig som det er trist å kaste ut julen, føles det litt bra også. Det er tegn på at vi går mot lysere tider og det er jo bra for alle. Vi trenger lyset.

Her vi bor nå, får vi ikke solen inn i huset. Vi ligger litt i feil retning, men det er jo fint å se solen komme nærmere og nærmere stuen.

Åpent hus?
Ja, kanskje til neste jul. Vi har hatt litt besøk av folk som har lyst til å se "julehuset" vårt. Kanskje vi skulle hatt åpent hus neste desember? Jeg koser meg når vi får besøk enten vi kjenner dem eller ikke. Elsker å lage det koselig for folk med kaffe/kakao og julekaker. Jeg liker at folk skal være glade når de går fra huset.

Da har jeg vel fått sagt det jeg ville og må kaste meg over julepynten igjen.

Ha en fin uke alle sammen.

Huheiiii hvor det går....

Nå er det like før julefreden har senket seg, sånn ca. hvertfall.

Denne adventen har vært av den heseblæsende typen med en nevrotisk Moffe og en lumbago-kroket ektemann. Nå skal ræven senkes i sofaen og beina skal i horisontal stilling også.

Huset er ferdig julepyntet, nå er det bare selve midtpunktet med julen, juletreet som skal på plass. Dvs vi har allerede 3 pyntede juletrær i huset. Vi har ett oppe, ett i stuen og ett i hagestuen. Nå gleder vi oss til å få opp det store treet. Det tar et par dager å pynte det, så det er derfor vi henter det inn i morgen.

Jeg gleder meg SÅ til å vise dere julehjemmet vårt. I år har vi kjøpt mye julepynt og mer blir det neste år. Når treet er ferdig pyntet, skal dere få bli med på en live-tur rundt i huset. Det tror jeg kan bli koselig.

Så var det dette med stresset da...
Hva ER det med oss voksne og spesielt damer i adventstiden. Vi løper rundt og multitasker fra første søndag i advent til kvelden julaften. En skulle tro at de vonde selv stod klar til å ta de som ikke blir ferdige til jul. Vi sier til oss selv, hver eneste advent, at vi skal starte tidligere neste år, men hvorfor gjør vi ikke det da??? Det er som om alt som har med jul å gjøre plutselig bare er der, uten at vi ha tenkt på hva vi lovet oss selv året før.

Vel, i år har jeg vært litt flink. Jeg startet med å julepynte huset søndagen før første søndag og det har gått etter planen. Jeg ble ferdig til planlagt tid. Det jeg ikke hadde planlagt, var som jeg skrev i forrige innlegg, at jeg skulle bake. Den bakingen stjal 10 dager av desember, som jeg skulle bruke til å kose meg i. Vi skulle en tur til Bergen sentrum, for å se på "julepynten", vi skulle kose oss med god mat, men dagen har bare forsvunnet i løse luften. Når forsøker å tenke til bake og spørre meg selv om hva jeg har gjort disse dagene, aner jeg ikke. Jeg må ha hatt en julepsykose.

Jeg sier ofte at jeg slutter å puste i slutten på november og begynner å puste igjen 2. januar. I slutten på januar holder man seg for nesen og stuper nedi julepynt og andre ting.

Jeg ble stoppet av en yoga-prest (hva nå det er for en skrullete tittel) i Bergen sentrum for noen dager siden. Han ville invitere meg til en "avstressende yogatime". Så jeg virkelig ut som en person som kunne gjøre yoga??? Han fikk grei beskjed fra en små-ilter Moffeliten at hun ikke hadde tid til å stresse ned nå før jul.

Zombiene er løse
Er det noe som er risikofylt for tiden, er det å bevege seg i byen. Den er full av zombier som hverken ser hvor de er eller hører hvor de er. De går rett på, uten tanke på å vike et par centimeter til venstre eller høyre. I tillegg til bare å ture frem, har de selvsagt nesen godt plantet nedi mobilen, så de skremmer både bilister og gående. At ikke flere av disse zombiene er blitt påkjørt, er for meg en gåte.

Et godt råd er å stoppe opp når du skal lese og sende en melding eller skrive noe annet på duppeditten din, slik at vi andre kommer oss hjem med helsen sånn noenlunde i behold.

Ingen jul uten

At en viss person gjør det vedkommende kan for å ødelegge gleden ved advent og jul. "Jeg bryr meg ikke", er det vanlige svaret jeg får når jeg forteller hva vi holder på med og forberedelsene til jul. "Jeg bryr meg ikke om noenting lengre", er et annet kjent utsagn. Jeg kan gå i dagevis og grue meg til å ringe fordi jeg vet hva som kommer og jeg har pleid å bli ganske ødelagt psykisk av disse samtalene, så i går tok jeg meg en sobril før jeg ringte og selvsagt kom de setningene som jeg har hørt så mange ganger de siste årene. Det var like før jeg begynte å le, fordi dette er så typisk vedkommende.

Husker for noen år tilbake, la jeg faktisk på røret mens vi snakket sammen. Det ble for mye for meg. 2 måneder senere ringte vedkommende for å spørre med sint stemme hvorfor jeg slengte på røret (det hastet visst å si dette til meg lenge etter jul). For det første så går det ikke an å slenge på røret med en mobil. For det andre sa jeg at "nå må jeg gå, juletreet er her. Vi får snakkes siden". Dette har vedkommende gått og grublet på i 2 HELE måneder.

Hvis ikke h*n bryr seg om noe og ikke om oss, bryr ikke vi oss heller med vedkommende. Vi har fått nok av negativiteten til vedkommende, så inntil denne personen klarer å snakke med oss i telefonen og ikke si at h*n ikke bryr seg med noe, får det være denne personens tur til å ringe. Jeg orker ikke mer negativitet.

Så det så.

Juleforberedelser så langt

Jeg skal ikke klage. Forberedelsene går fremover. Nederste etasje er vasket alle veier og negler og hår har blitt fikset hos undertegnede og husbonden. Dvs. han har jo ikke fikset neglene da, det er det bare fruen som har gjort.

Det som står igjen nå, er å få inn og opp juletreet. Det skjer den 21. desember, andre etasje skal gjøres klar, hjortesteken skal taes ut og tines, for så å bli gnidd inn med salt og pepper den 22.

Vi ligger etter skjema, som vanlig. Denne desemberen var jo den måneden vi skulle senke skuldrene og ikke ta det så nøye. HAH! Det trodde vi det, men dengang ei. Det har vært så travelt at vi ikke vet hvor vi skal snu ryggen. Moffe har jo hatt nervesammenbrudd ca 2 ganger i uken og det har gjort at førjulsbesøket til svigerinnen har gått i vasken. Jeg klarte bare ikke mer og at vi måtte melde avbud, resulterte i et nytt angstanfall. Dette besøket er noe vi gleder oss til hele året. Resultatet blir at husbonden skal se om han kan ta seg en tur for i det minste å levere julegavene.

FORBASKA BAKING

Moffe fikk jo den "glimrende" ideen at hun skulle bake til jul. Hun hadde jo kjøpt seg ny kjøkkenmaskin i sommer og det er jo klart at den må brukes, så hun gikk igang med liv og lyst og laget ingefærnøtter, kneppkaker, pepperkaker og vaniljekaker så melspruten stod rundt veggene. Problemet var at hun doblet deigen på hver av disse kakene, optimistisk som hun er. Enden på visen var at hun stod nesten døgnet rundt i 4 - 5 dager og bakte, med det resultat at hun falt sammen i krampegråt dagen etter den siste seansen.

Til neste år kommer jeg til å bake i midten av november og pynte huset 2 uker før første advent, for ikke å havne på lukket avdeling på Sandviken Sykehus.

TRIST BESKJED

Det er ikke alt en kan forberede dessverre. Vi skulle ha noen naboer på førjulsmiddag, men så ringte de og fortalte oss at moren til ene naboen var død. Det alltid trist, men ekstra trist når det er så nærme jul. Livet er alltid så skjørt. Vi føler oss sterke og har masse livskraft, men plutselig er du ikke der lengre. Det blir akkurat som noe du har skrevet i sand og bare visker over og vipps så er det borte. Heldigvis holder familien og vennene minnene ved like.

Vi vet at vi skal miste foreldrene våre engang i fremtiden og vi er forberedt på det, for slik er det å leve. Allikevel kommer det som et sjokk. Dette er mennesker som har vært der hele tiden mens du selv har levd og når de dør, blir du ofte helt nummen og hodet kobler ut samtidig som det er fullt kaos med følelser og ting som skal gjøres.

Noen er veldig flinke til å fokusere på begravelsen og er ofte svært opptatt med dette. Reaksjonen kommer ofte når du har kommet hjem fra begravelsen og setter deg ned. Da kommer tårene og det skal de gjøre. Du skal gråte ut sorgen, som jeg pleier å si og det er ikke farlig. Gråt er aldri farlig. Å vise at en har det vondt og trenger støtte, er heller aldri farlig. Å ha et virvar av følelser der du gråter, blir sint og ler om hverandre, er heller ikke farlig.

Det som skjer når du får en slik reaksjon etter et dødsfall, er fordi du har hatt en overdose av adrenalin og denne må utav kroppen, så gi det tid. Gi deg og andre lov til å sørge og forsøk å forstå den andres sorg og reaksjonsmønster. Først da kan du hjelpe en person i sorg.

Vær det beste mennesket 

som du kan være

nå i førjulstiden

Den beste og verste måneden i året

Desember er en merkelig følelsesmessig måned på god og vondt. Jeg elsker denne måneden og gleder meg som et barn hele året til jeg kan pynte til advent og da er hele huset fylt med glad julepynt og farger. Undertegnede er superglad og går rundt og synger på julesanger av full hals, men så skjer det.

Hun får nervesammenbrudd. Hva grunnen er, er svært komplisert. For det første føler hun at hun svikter alle rundt seg, det er altfor mye som skal rekkes over og da begynner hyperventileringen og hun går i gulvet med et brak. Vi skulle jo til vår svigerinne og barn med julegaver i dag. Det er en tradisjon som vi gleder oss til hver eneste desember, men noen dager før vi skulle reise, måtte vi faktisk avlyse. Jeg klarte ikke å komme meg opp av sengen og lå bare og gråt og gråt.

Jeg skal være ærlig å si at det er en spesiell ting som gjør følelsene så såre og det er når jeg ser samholdet som andre familier har. De holder sammen og støtter hverandre på godt og vondt og jeg skulle så gjerne hatt en slik familie jeg også, men det har jeg gitt opp å få oppleve.

Jeg ble sett ned på av familien min gjennom hele livet. Jeg ble latterliggjort og fikk hele tiden beskjed om at jeg ikke skal tro at jeg er noe, eller kan noe. Min mann sa det så fint at det er noe veldig dystert over familien vår og det har han rett i. Det har aldri vært særlig latter i familien, siden ingenting skulle spøkes med. Det stemmer virkelig. Opp gjennom barndommen min var det endel straff på det psykiske plan, som at jeg ble låst inne på rommet, ikke ble snakket til på flere dager, fikk lusinger bare fordi. Heldigvis hadde jeg besteforeldrene mine i samme huset og det var så godt at jeg kunne komme opp til dem og gråte ut og fortelle hva som hadde skjedd.

På julaften når jeg tenker på alle de glade familiene som er glade for å se hverandre og når alle juleprogrammene går på julaftens formiddag, kommer sorgen over en tapt barndom kastet over meg og jeg kjemper med gråten, men heldigvis klarer jeg å få frem et smil. Jeg vil jo ikke falle helt sammen i sort heller, da barndommen min egentlig er en tilbakelagt tid.

Det jeg har savnet aller mest, har vært en søster. Å være eneste jenten i søskenflokken min, har ikke vært særlig morsomt.

I dag skal jeg fortsette å ta det med ro og se om jeg kan komme meg på fote igjen.

Ha en fin adventshelg alle sammen 💓💓💓💓💓💓

Endelig i land

Endelig!!! Nå er vi faktisk ferdige med å komme på plass her ute på Skurtveit. FOR en herlig følelse. Alt har falt på plass og vi har fått fyr i ovnen, etter endel forsøk og feiling.

Det har vært en lang "reise". Hele 4 måneder har det tatt for å komme på plass. Alle ting har fått sin faste plass. Det eneste som ikke er helt ferdig enda, er faktisk vindusvasken, men det er bare en glede å holde på med. Jeg elsker å vaske. Det å kunne se at ting forbedrer seg og blir rent, er en svært tilfredsstillende følelse. Nå gjenstår litt baking i neste uke, siden vi skal invitere folk på kaffe.

En blir jo egentlig aldri ferdig i et hus. Det er støvtørking og vasking ukentlig. Ikke fordi vi er så skitne av oss, men rett og slett fordi jeg er en pirk, som mener at alt skal være strøkent til enhver tid og det er kun meg som kan og skal gjøre dette arbeidet, siden jeg må ha full kontroll og det er jo en kjent sak at vi damer, spesielt vi som er litt oppi årene, må gjøre dette selv fordi det skal være perfekt.

Snart jul

Nå er det ikke mange ukene igjen før undertegnede skal få ektemannen til å hente opp eskene med julepynt fra kjelleren. Det er ikke en liten jobb akkurat. Jeg tror det er 6 - 7 store flyttekasser med julepynt som skal opp og imellom alle gjøremålene, har jeg satt meg ned med penn og papir for å planlegge hva som skal hvor. Jeg må ærlig innrømme at jeg går Gjertrud Sand en høy gang når det gjelder julepynting. Vi har jo endel ting som passet perfekt til leiligheten vi bodde i, men som vi ikke aner hvor vi skal gjøre av i huset vi har flyttet til, men vi finner nok en løsning.

Fotografering
Nå er det klart for fotografering av huset innvendig. Det skal bli kjempegøy å gå i gang og jeg må lade begge kameraene. Jeg regner med at jeg kommer til å bruke noen dager på denne fotograferingen + redigering av bildene. Disse bildene vil komme på den andre bloggen www.glafo.blogspot.com
Så dere får droppe innom bloggen sånn dann og vann fremover.

Når Kenwood overgår seg selv.

Jeg har nettopp tatt i bruk min eksellente Kenwood Chef XL Titanium som jeg kjøpte i sommer. Jada, jeg vet at det har gått sånn ca 4 måneder fra jeg kjøpte den til jeg tok den i bruk. For det første har vi akkurat fått opp kjøkkenøyen i huset og jeg valgte å vente med å få maskinen på plass til dess.

For det andre har jeg litt angst mot slike store duppeditter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid vært litt redd for å ta i bruk nye ting. Kanskje det er alderen som gjør seg gjeldende, eller kanskje det er det at jeg har en tendens til å ødelegge nye ting fordi jeg ALDRI leser bruksanvisningen før det er for sent.

Vel, jeg har jo lært og har nå sittet og myst meg igjennom alle bruksanvisningene til delene til denne maskinen og det er ikke få. Da jeg skulle studere bruksanvisingen til "venderen", som jeg har valgt å kalle det, måtte jeg lese teksten flere ganger. Jeg visste ikke om jeg skulle sprute ut i latter eller falle sammen i krampegråt over den fantastisk flotte beskrivelsen av fremgangsmåten i bruksanvisningen.

Les og nyt...

"Å bruke vendeverktøy.
1. Med kjøkkenmaskinen slått av, setter folding verktøyet og lavere mikseren hodet.Kontroller posisjonen av folding vendeverktøy i skålen.
Ideelt folding vendeverktøy skal være nesten berører bunnen av bolle.
2. Hvis avstanden må være justeres, heve mikser hodet og Verktøyet demonteres."

Ja, hva skal man si til dette? Vel er norsk rettskriving på vei ut, når det gjelder hvordan folk og spesielt unge, ordlegger seg. Det er jo mer engelsk i det norske språket enn det er norske ord for tiden.

Jeg kan ikke tro annet enn at her har Google Oversetter vært sterkt inne i bildet.

For noen år tilbake, forsøkte jeg å oversette et blogginnlegg som jeg skrev, til engelsk. Vi lo så vi grein da vi så resultatet:

May 17 and trains
Then the house is ready for celebration. The flags and the birch are placed and ribbon cut. It was fine with Red and White Blue on the gray cloth. Then I learned something new. You do not need a white cloth to decorate the sweetheart.



Although we do not celebrate the day with anything other than good food and some decorations, it is good to have a little fun. We're not going to dress up tomorrow either. That is, I should wear white pants, white sweater and flag jewelery on me (had to make a set for myself too).

I remember when I was a kid, where we were looking forward to go by train. May 17 and Christmas Eve were the most important days when you were a kid. The day before, it started tickling in our stomach and we could hardly wait. Mamso brought down the bunad and my suits and coats were cleaned according to all the rules of art. Birch twigs were retrieved and the homemade phenal year was retrieved and cut up.

I thought it was so beautiful, with birch leaves that had just sprung out, deciduous, that stood like little suns on the slopes (have always been fond of this flower).



We kids were incredibly impatient because our parents spent so long! We wanted to leave at 8 in the morning, but the train didn't start until 9 o'clock. The clock just didn't go fast enough.



Finally, the parents finally got ready and we took the train over. 4 kids of these 1 in stroller. At that time the toughest thing in the world seemed to be band music, believe it or not. Now I hate it. I always wanted to be at the front of the train because I liked to listen to the music, but the adults had all the time in the world where they were leaving far behind in the ranks. The train went up to the church, where there was worship and speech by the boat afterwards. Then the train went to the old home where there was music and speeches for the old people. Afterwards the train went down to the center, but we "jumped off" as the train passed our house. Then it was time for a break. It was noon and dinner while we kids marched around the house with home-carved, large "flags" made of staur and with a large towel on top like flags.



When it was about 14, it was time to line up at Skålakaien to go in procession to Hestasletto, where there were toys, entertainment, music and even more speeches. We kids grilled ice cream and sausages and really enjoyed ourselves. When this party was over, there was cinema for us the kids in the community center. There they showed cartoons and we almost killed ourselves to death.



Guess if many people were hurting to walk due to walking barriers, rubbing wounds and water problems the next day. At least we fell asleep quite quickly when it was bedtime and we were already looking forward to Christmas Eve.



Have a nice celebration everyone and remember PLASTER ...



Have a nice May 17 everyone