tirsdag 19. januar 2016

Utrykning!


Ansiktsuttrykket til Moffeliten
etter telefonsamtalen
Så må man rykke ut og komme seg inn til denne bygden igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gruer meg som en kalv som skal på slakteriet. Jeg virkelig haaaater det stedet.

Nå har min yngste bror, som har bodd hos mor for å hjelpe henne, havnet på sykehus og det er nå jeg som må steppe inn som vikar. Dette gruer jeg meg til også. Man må tåle veldig mye hakking og kjefting fordi man ikke gjør tingene "ordentlig". Jeg er ikke frisk. Hverken i kroppen eller hodet. Det var derfor jeg måtte avbryte juleferien og komme tilbake til Bergen. Jeg maktet ikke mer, men det virker som om enkelte ikke forstår at psykisk sykdom kan være like ille som fysisk sykdom. Opp gjennom årene har jeg alltid fått høre at "det er ikke så farlig med deg". Det betyr at min helse og mine følelser ikke er så viktige at de blir tatt hensyn til.

Jeg har spurt om hun ikke vil ha hjemmehjelp, men det vil hun IKKE og da faller arbeidet på min bror og meg og ingen av oss er som sagt friske. Selv tåler jeg veldig lite psykisk stress før jeg bikker over til mani og selvskading. Når man blir så frustrert at man nesten sprekker, er det "godt" å ty til dette, selv om en ikke bare skader seg selv, men også omgivelsene. Da snakker jeg om psykisk.

Før jeg ble diagnostisert som bipolar 2, finnes en god del bevis for min frustrasjon. I Rosendal sparket jeg hull i døren min på soveværelset. Jeg klippet over x antall ledninger (selvsagt ikke når de stod i veggen da. Lol) og jeg laget også hull i veggen da jeg bodde i Fyllingsdalen.

Nå går jeg på medisiner, men kan fort bikke over i fortvilelse når jeg føler at jeg ikke gjør noe riktig i andre sine øyne og fra fortvilelse til raseri er det en svært kort vei. For å ha det på det rene. Jeg har aldri skadet eller hatt tanker om å skade mennesker eller dyr, hvis det er noen som fryktet dette, men jeg kan bli så rasende at jeg besvimer.

Nå må jeg altså inn til dette igjen og jeg sitter nå med tårer i øynene og hyperventilerer mens jeg skriver.

JEG KLARER BARE IKKE DETTE. JEG ER IKKE FRISK NOK OG IKKE PSYKISK STERK NOK!!!!!

Da jeg snakket med henne i går, presterte hun å si at jeg måtte kvitte meg med neglene hvis jeg skulle hjelpe til å dusje henne. Jeg ristet oppgitt på hodet etterpå, da jeg innså at hun fortsatt ser på meg som et lite barn. Jeg satt heldigvis ned foten og sa fra at det er mine negler, på mine hender og som jeg har brukte mine penger på. Hun ble litt paff da.

Jeg kommer hvertfall til å sette noen ganske så klare regler:

1. Jeg gjør ting på min måte

2. Jeg godtar ingen kjefting og skriking

3. Jeg godtar heller ikke kritikk for måten jeg ser ut på

Heldigvis skal jeg til legen på torsdag, så jeg håper at jeg kan få litt pep talk fra han

Ingen kommentarer: