Sammebrudd

 Så da har det skjedd også. Jeg har fått totalt sammenbrudd og klarer ikke å feire jul. Juletreet har blitt kastet ut, julematen har gått i søpla og jeg har grått siden i går kveld. Jeg klarer bare ikke mer. Saken er at det toppet seg i går. Jeg har gått på tå hev hele høsten og da skal det ikke mye til. Jeg forsøkte å ta en overdose med tabletter, men det funket ikke siden jeg sitter her i dag og har null krefter til å gjøre noe. Julepynten er jeg i ferd med å fjerne.

Jeg vil ikke ha flere slike juler og kommer til å avstå julefeiring fremover. Jeg har jo ingen familie å feire med fordi hele min biologiske familie hater hverandre, inkl oss søsken. Familien vår er ekstrem dysfjunksjonell og når jeg ser hvor hyggelig andre familier har det og hvor glade de er i hverandre, føler jeg meg alvorlig utelatt. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik familie, men siden jeg alltid har vært min families mobbeoffer og foreldre som ment de kunne si og gjøre ting mot meg som de ønsket, ønsker jeg ikke å ha noe med min biologiske familie å gjøre.

Julen har alltid vært en tung tid for meg, pga mine foreldres alkoholmisbruk og for ikke å snakke om de seksuelle overgrepene som jeg ble utsatt for fra en i familien. Jeg har alltid vært hakkekyllingen og har vært nødt til å tåle all dritten som jeg fikk slengt i meg som barn og ungdom.

Lusingene haglet, jeg ble kalt hore og andre ting og det vanlige fra min familie var ordene: Det er ikke så farlig med Wenche.

Jeg skulle liksom tåle alt, i mine foreldres øyne, var jeg ikke et menneske. Jeg var bare en ting som var god å slå på og å slenge dritt til. Jeg var jo en søppelsekk som ikke hadde noe verdi.

Opplevelsene fra denne tiden har faktisk ødelagt livet mitt, uten at jeg vil være bitter. Jeg har bare fått nok nå.

Rosendal har jeg ikke noe forhold til lengre. Rettere sagt: Jeg har en avsky for stedet og menneskene der. De elsker å sladre om andre og det er en trynefaktor som er ganske sterk. Det er grunnen til at jeg aldri er der lengre enn toppen 2 timer. Mer klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke fliringen av folk når de spør med hva jeg gjør på nå og blir fortalt hvor dum jeg er.

Jeg har rett og slett fått nok nå og orker ikke mer styr.

A Wife with Down Syndrome and her Autistic Husband (A Real Love Story)

Viktigheten av å snakke med dyrene

 

Pleier du å snakke med dyrene dine?

Ikke? Da har jeg ett tips til deg: Forsøk.

Det er viktig å samtale med dyrene da de lærer av det og forstår mye lettere enn vi tror. Jeg har alltid snakket med dyrene mine og det blir helst babyspråk, men hjelpe meg så mye de forstår og reagerer på det.

Jeg merker det spesielt på et dyr som jeg trodde aldri hadde gått å kommunisere med. 

Kaninen vår Frank. Helt siden han kom i huset har min mann og jeg snakket med han og jeg vil påstå at han har blitt så mye klokere og får mer input (hater engelske ord i norske setninger, men finner ikke det riktige ordet på norsk.

En kanin kan en ikke få til å forstå noe som helst, sier du? Da sier jeg "det tror DU ja, men her skal du se" og folk blir overrasket på en positiv måte.

Vi spør om han har lyst til å gå ut og da går han ut.

Jeg spør om han vil at pappa skal gå ut. Da går han inn i stuen for å hente pappaen.

Vi spør om hvilken av foret han vil ha til mat og da går han bort til den sekken han ønsker mat fra.

Jeg sier til han, "Frank, kan du være så snill og gå på do? Det er lenge siden du har bæsjet" og vet du hva? Etter jeg har sagt dette et par ganger etter hverandre (jeg må ofte gjenta setningen), går han på do og gjør det han skal.

Hans favorittmenneske, min ektemann har vært borte i et par dager og Frank har ikke veket fra min side disse dagene. Han er redd for at mamma også skal forsvinne. I går kom Rolf hjem igjen og når jeg sa til Frank at "nå kommer pappa", satte han seg opp med ørene vendt forover.

Når min mann kom inn, var det første Frank ville å gå ut på terrassen enda så mørkt det var. Han forsøkte å få mamma ut også, men mamma er så forkjølt og det var så kaldt ute at jeg ville han skulle komme inn igjen og det gjorde han.

I dag har han vært superlykkelig. Han har løpt som en gal rundt bordet. Det var først en runde rundt bordet. Et lite nipp på beinet mitt og så løpe som gal rundt bordet igjen og det gjorde han ganske mange ganger før han så lekte lavtflyvende fly over gulvet og løp det forteste han kunne.

En annen ting som og overrasket oss faktisk. Naboen stakk bortom for å hilse på Frank ute i innhegningen. Frank var litt redd siden de var fremmede, men med engang de ga han nammegodt, var de godtatt og vi snakket masse om "mannane" etter at de forsvant.

Dagen etter spurte jeg han hvor "mannane" var hen og han gikk bort på den siden de stod dagen i forveien, reiste seg på to og såg etter dem. Da fant jeg ut hvor klok den lille kroppen egentlig var. Han koblet "mannane" og godteriet bare etter en gangs besøk.

Der ser du hvor viktig det er å snakke med dyr. Til og med en kanin. Jo mer du snakker med dyret ditt, jo mer forstår det.

Prøv det selv

同光十三绝 - 京剧选段 Chinese Opera [Eng Sub]

Franco Fagioli Orfeo "Che faró senza Euridice",C.W.Gluck- Palacio Versai...

Buffy Sainte-Marie: Qu'appelle Valley Saskatchewan

DESPERATE CHEETO - Randy Rainbow Song Parody

Song for Donald - Parody of Song of Roland | Don Caron

ONE GUY - 52 VOICES AND MANY MORE FACES - Stevie Riks

Legger ned Facebook

 

Jeg er i ferd med å stenge kontoen min på FB. Rett og slett pga alle personangrepene og latterliggjøring av folk. Er jeg så uheldig å mene det jeg gjør, hagler det inn med trusler, hat og latterliggjøring. Det har gått så langt nå at pga min psykiske helse, orker jeg ikke mer.

Jeg har tenkt lenge på dette og jeg har kommet til at jeg faktisk må beskytte meg selv først og fremst. Jeg sliter nok for tiden som det er. Jeg er bipolar, har angst, har blitt selvskader og ustabil. Dette er forårsaket av seksuell misbruk da jeg var barn. 

Det er sikkert kun en periode jeg går gjennom og det er mulig jeg må til legen for å få regulert medisinene på medisinene for bipolaritet.

Jeg har gått og båret på den vonde historien min og en gang må det smelle og det har det gjort til gangs. Jeg vet at når tiden er inne vil historien min eksplodere. Jeg har beskyttet vedkommende gjennom hele livet mitt, men nå er ting på vei til overflaten, men det vil ta en tid før jeg går ut med hele historien.

Det er en grense for hvor mye som skal bygge seg opp i en person og for egen helses skyld, er jeg nødt til å åpne meg om dette. Jeg har forsøkt å være sterk, men av og til må et tre bøye seg for stormen. Jeg har nektet å la denne historien ødelegge livet mitt. Jeg vil bruke historien min til å hjelpe andre. Jeg er et sterkt menneske som evner å se ting fra flere sider og har et klart blikk på forskjellige ting og jeg er heller ikke redd for å gå på med krum hals og lar de som er uenige og stygge mot meg, få høre det.

Jeg ser på meg som en kriger som er litt sliten etter krigen, men som allikevel står sterk og det kommer jeg til å gjøre fremover også.

Akkurat nå trenger jeg bare en liten pause.