En ting er rart når det gjelder meg og julen. Jeg har et utrolig ambivalent til den. Jeg gleder meg jo som en unge hele året, men når dagen kommer, er jeg i en merkelig likegyldig tilstand. Her i huset pynter vi oss aldri til jul. Det er lenge siden vi sluttet med det. Til og med de siste årene jeg var hos min mor droppet jeg å pynte meg. Det er jo ingen vits. Det er bare Rolf og meg og vi har det så godt og trygt sammen og da trenger vi ikke å pynte oss.
Det kan være aspergeren i meg som snakker nå, men helt siden jeg var liten jente, har jeg hatet å pynte meg. Jeg hatet å gå i kjoler og skjørt for å tekkes andre når det gjelder hva som passer seg eller ikke.
Når asperger-Moffen overtar så liker hun best å være sammen med ektemaken siden hun er utrolig klønete sosialt og da mener jeg K L Ø N E T E. Jeg forsøker hele tiden å fungere sosialt og klarer det til et visst punkt, men etterpå er jeg helt ødelagt psykisk. Jeg går gjennom alt jeg har sagt og gjort i hodet mitt, livredd for å ha sagt eller opptrådt dumt.
Det som er saken, er at en må strekke seg litt også. Det kan ikke bare være rosa skyer og lyseblå hester og regnbuer. En må tåle å takle vanskelige ting, slik som det sosiale livet. En kommer ikke langt hvis en hele tiden skal rygge fra det som kan oppleves litt ubehagelig. Det beste er å se på det som en sint okse der du må gjøre ditt ytterste for å bekjempe angsten som diverse situasjoner gir deg.
Julen er som sagt rar. Samtidig som jeg er glad for at det kun er meg og Rolf, er jeg trist fordi vi ikke har noen andre som vil feire med oss. Det gir meg tårer i øynene når jeg ser hvor glade andre familier er i hverandre, mens i min familie, finnes det ingen samhold. Kun bebreidelse og hat. Rolf sa det så tydelig:
Det er noe mørkt som svever over familien min.
Jeg har alltid vært utskuddet, siden jeg er jente og å ta hensyn til mine følelser var bare tull fordi "det er jo ikke så viktig med henne". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette gjennom livet, men det er ikke lite. Det kan jeg garantere dere
En annen ting som har preget meg på en negativ måte, er at jeg kommer fra en liten bygd der alle hatet alt og alle. Familien X skulle en ikke snakke med og person Y og Z var bare noen forferdelige mennesker som alle visste alt om selv om de ikke kjente dem. Det var slarv og krangel dag ut og dag inn. Den dagen jeg flyttet derfra, var en stor lettelse for meg. Endelig kunne jeg være voksen og ha mine egne meninger uten å bli ledd av og få beskjed om at jeg ikke var så viktig for noen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.