Nytt og en smule eksklusivt

Ettersom årene har gått, har Moffeliten fått dyrere og dyrere smak. Dessverre, vil nok mange si. Det begynte med neglene og har ballet mer og mer på seg.

Nå sitter jeg med MB E-klasse 2012. Vi håper at med tid og stunder kan bytte ut denne med en bedre og større modell.

Jeg har skaffet meg diverse eksklusive vesker, men den jeg liker best, er Mulberry Bayswater vesken, Prada lommeboken og Mulberry lommeboken. Jeg ønsker meg selvsagt både Prada-veske, Chanel-veske, Hermes-veske osv osv, men det er ofte greit med bare en dyr veske, ellers blir en jo aldri enig med seg selv nå det kommer til hvilken veske en skal bruke den dagen.

Dior solbrillene mine skal snart få nye glass. Jeg trenger solbriller med styrke og siden de originale glassene har fått merker etter at jeg har mistet de x-antall ganger i bakken, trenger de en oppussing

Jeg har nå investert i litt nye ting, bl a Icebug sko. Dette er sko med intergrerte pigger og de er mye mer behagelige å gå med enn de idiotiske broddene, som gjør at du får en feil fotstilling og faller av hele tiden.

Godt grep for oss snublepaver

Disse skoene kjøpte jeg på XXL, så kanskje et lite tips til

dere som glir og ramler nå på vinterstid

Et annet skopar jeg gikk til anskaffelse fra Sportsmann, Var Timberland Premium 6in. Jeg trengte virkelig noen gode sko til vinteren. De gamle jeg hadde, liknet mer og mer på en lekk Noas Ark. Jeg skulle egentlig kjøpte noen GoreTex-støvletter, men falt sånn for disse skoene at jeg lot GoreTexen vente til neste år. 

Jeg har ikke forsøkt disse skoene enda, eneste jeg merket meg at det var utrolig vanskelig å få foten nedi skoen. Til og med skoskjeen som jeg brukte, knakk, men jeg hadde litt tykke sokker på, så jeg regner med at det vil bli litt lettere med tynnere sokker nedi. 

Nå har ikke jeg verdens største føtter da. Jeg ligger mellom str 35 og 36. Disse er sistnevnte størrelse, og jeg føler egentlig at jeg kunne gå opp et nr, siden jeg ikke får plasse til innleggsålene mine der.

Jeg spanderte også på meg et Acne skjerf. Vel er dette begynt å bli harry, men jeg måtte bare ha et og jeg ble positivt overrasket. Det er skikkelig varmt og behagelig. Eneste problemet jeg har, er at jeg forsvinner helt når jeg snurrer dette skjerfet rundt meg. Så og si hele hodet blir dekket og det er bare øynene som stikker frem. Jaja, så lenge jeg holder meg varm, er jeg fornøyd.

Pelskåpen som jeg arvet etter min mormor har hengt ute i regnet i dag, for å se om vi kan få bort den grusomme kjellerlukten. Den har minsket, men lukten er ganske sterk enda. Kåpen er faktisk i ferd med å råtne. Jeg ringte jo rundt til hundre og fjerten renseri, men fikk bare beskjed om at kåpen ikke kunne renses, så nå gjør vi et siste forsøk på å rehabilitere kåpen. Den må jo tåle vann. Mink er jo et vanndyr og da må jo kåpen tåle litt regn også.

Jaja, nå skal jeg til å pakke. Skal en plikt-tur til Rosendal på tirsdag. Håper at det går bedre denne gangen og at jeg slipper å få akutt reparasjon av min mann, som hver gang konen har vært der inne, har vært nødt til å vri henne opp etter alle tårene og frustrasjon og få henne koblet sammen igjen.

Ha en fin helg. Det lille som er igjen av den

Kos dere med denne

Utrykning!

Ansiktsuttrykket til Moffeliten
etter telefonsamtalen

Så må man rykke ut og komme seg inn til denne bygden igjen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gruer meg som en kalv som skal på slakteriet. Jeg virkelig haaaater det stedet.

Nå har min yngste bror, som har bodd hos mor for å hjelpe henne, havnet på sykehus og det er nå jeg som må steppe inn som vikar. Dette gruer jeg meg til også. Man må tåle veldig mye hakking og kjefting fordi man ikke gjør tingene "ordentlig". Jeg er ikke frisk. Hverken i kroppen eller hodet. Det var derfor jeg måtte avbryte juleferien og komme tilbake til Bergen. Jeg maktet ikke mer, men det virker som om enkelte ikke forstår at psykisk sykdom kan være like ille som fysisk sykdom. Opp gjennom årene har jeg alltid fått høre at "det er ikke så farlig med deg". Det betyr at min helse og mine følelser ikke er så viktige at de blir tatt hensyn til.

Jeg har spurt om hun ikke vil ha hjemmehjelp, men det vil hun IKKE og da faller arbeidet på min bror og meg og ingen av oss er som sagt friske. Selv tåler jeg veldig lite psykisk stress før jeg bikker over til mani og selvskading. Når man blir så frustrert at man nesten sprekker, er det "godt" å ty til dette, selv om en ikke bare skader seg selv, men også omgivelsene. Da snakker jeg om psykisk.

Før jeg ble diagnostisert som bipolar 2, finnes en god del bevis for min frustrasjon. I Rosendal sparket jeg hull i døren min på soveværelset. Jeg klippet over x antall ledninger (selvsagt ikke når de stod i veggen da. Lol) og jeg laget også hull i veggen da jeg bodde i Fyllingsdalen.

Nå går jeg på medisiner, men kan fort bikke over i fortvilelse når jeg føler at jeg ikke gjør noe riktig i andre sine øyne og fra fortvilelse til raseri er det en svært kort vei. For å ha det på det rene. Jeg har aldri skadet eller hatt tanker om å skade mennesker eller dyr, hvis det er noen som fryktet dette, men jeg kan bli så rasende at jeg besvimer.

Nå må jeg altså inn til dette igjen og jeg sitter nå med tårer i øynene og hyperventilerer mens jeg skriver.

JEG KLARER BARE IKKE DETTE. JEG ER IKKE FRISK NOK OG IKKE PSYKISK STERK NOK!!!!!

Da jeg snakket med henne i går, presterte hun å si at jeg måtte kvitte meg med neglene hvis jeg skulle hjelpe til å dusje henne. Jeg ristet oppgitt på hodet etterpå, da jeg innså at hun fortsatt ser på meg som et lite barn. Jeg satt heldigvis ned foten og sa fra at det er mine negler, på mine hender og som jeg har brukte mine penger på. Hun ble litt paff da.

Jeg kommer hvertfall til å sette noen ganske så klare regler:

1. Jeg gjør ting på min måte

2. Jeg godtar ingen kjefting og skriking

3. Jeg godtar heller ikke kritikk for måten jeg ser ut på

Heldigvis skal jeg til legen på torsdag, så jeg håper at jeg kan få litt pep talk fra han

Moffeliten anbefaler....

Goddag igjen.
I dag har jeg tenkt å komme med en anbefaling, sånn helt av meg selv. Dette er ikke reklame for bedriften. Jeg driver en reklamefri blogg og dette innlegget er derfor ikke ment som reklame. Jeg har bare funnet et smart produkt, som kan hjelpe oss med tynt hår.

Selv har jeg ekstremt tynt hår. Det er så og si umulig å få håret mitt til å dekke bakhodet, da jeg har ekstremt lite hår akkurat der. Tidligere har jeg brukt parykk for å skjule dette og jeg kommer nok til å begynne med parykk igjen, bare jeg får råd til å kjøpe en skikkelig som ikke er laget av maskiner i Kina.

Vel, tilbake til hårproduktene.

Jeg liker veldig godt produktene til Rapunzel of Sweden. Da jeg stakk innom nettbutikken, hadde de fått inn noen nye produkter til oss med litt tynt hår. Dette er bokser med fiber, som du drysser i håret/hårbunnen, slik at håret skal se tykkere ut. Jeg tenkte "skitt la gå. Dette vil jeg prøve" og som sagt så gjort.

Jeg ble gladelig overrasket. Det virket som en kule og håret mitt ser mye bedre ut. Jeg har fått tilbake den ville hårfrisyren som jeg alltid har savnet. Jeg har kjøpt en lysbrun og en grå, som jeg blander, da jeg har begge disse fargene i håret.

Pulveret drysser jeg i håret for etterpå å bruke fikseringssprayen mens jeg former håret. Etterpå tar jeg en lett dusj med hårspray over, slik at de holder seg.

Her er resultatet:

Nå kan jeg endelig få se litt ordentlig ut på håret. Jeg har i utgangspunktet så stygt hår at jeg klarer å se ille ut 5 minutter etter at jeg har gått utfra frisøren.

Vinterklær - Teaser

I all min kjedsomhet for tiden, har jeg bestemt meg for å gå til innkjøp av 2 ting. Ganske så dyre ting, men hva gjør man ikke når man kjeder seg? Tingene er en god, varm vinterjakke og et ganske så dyrt skjerf, fra et merke som mange bruker nå. Jeg har ikke fått tingene enda, men skal legge ut bilder så snart jeg har fått dem og prøvet dem.

Pelsen som jeg arvet, henger ute til luften dag etter dag etter dag etter...
uten at stanken i den forsvinner. Jeg gir meg ikke så lett. Jeg ringte rundt til noen renseri for å høre om de kanskje kunne rense den, men fikk "dessverre" fra samtlige. En pels har en levetid på 30 år og etter den tid, vil den bli ødelagt av rensing. Jeg er megasur for dette. Dette er en pels til atskillige tusen kroner, som har hengt i en kjeller i 10 år og har trukket til seg den ekle kjellerstanken som er i det huset, men jeg kan jo ikke saksøke vedkommende som hengte den ned der heller. Jeg får heller si det at jeg ikke er blid på vedkommende.

Vel er jeg imot pelsbruk, men dette er en gammel pels fra 1940 eller 1950 og er et arvestykke. Derfor ser jeg ikke noe galt i å ha den i min besittelse, selv om jeg ikke kommer til å bruke den.

Når det kommer til de nylig bestilte plaggene, kommer jeg ikke til å røpe merkene enda. Jeg sier bare at ingen av dem er med pels...

Jeg har også kjøpt noen kjekke produkter til håret, men dette får jeg komme tilbake til når jeg har fått tatt bilde.

Throwback Friday - Hvordan overleve vinteren

Nå er vi på vei inn i den virkelige vinteren. 1. nyttårsdag smalt det til med nydelig og ikke minst iiiiskaldt vær. Det har vært litt av en desember og jul. Jeg har nå fått en ganske kraftig reaksjon etter alt som har hendt og jeg sliter enormt psykisk for øyeblikket. Derfor har jeg ikke energi til å komme med nye innlegg.

Jeg har ingen krefter og alt som jeg skal gjøre, renner ut i intet. Jaja, litt har det nå blitt gjort. Vi har fått ut juletreet og det er ikke dårlig bare det. Siden den 6. januar har jeg holdt på med å pakke ned julepynt. Vi har 2 fulle flyttekasser og nå er vi igang med å fylle opp den tredje også. Vi klarer jo ikke å la være å kjøpe julepynt, selv om vi har mer enn nok.

Apropos julepynt. Jeg fikk en hyggelig beskjed i innboksen min om at jeg har vunnet en liten Haslenisse fra Julehuset i Bergen. Jeg var med på en liten førjulskonkurranse på fb-siden deres og ble kjempeglad da jeg fikk vite at jeg hadde vunnet.

Denne lille karen finner snart
veiern til postkassen vår

Jaja, nok jul for denne gang.

Siden jeg ikke har tanker i hodet om hva jeg skal blogge om, har jeg valgt å kjøre en throwback friday. Denne gangen innholder den tips om hvordan du kan overleve vinteren. Håper dere finner noen tips her.

Hvordan overleve vinteren

1. Det aller viktigste: Kom deg ut i solen så ofte du kan. Kroppen din trenger D-vitaminer. 

Ta deg gjerne en tur ut i lunsjen og gå en bitteliten tur. Litt er alltid bedre enn ingenting.

2. Bruk klær med farger. 

Det finnes ikke noe så trist som å ta på seg brune, grå eller svarte klær om vinteren. Kjøpe gjerne en fin vinterjakke i rødt eller gult.

3. Må du allikevel ta på deg disse mørke fargene, er det fint å ha litt sommersmykker til. Til svart er jo dette veldig fint. Bruk gjerne smykker med blomstermotiv.

4. Kos deg! Dette er så viktig. Etter at du har vært ute, eller bare sitter inne, er det godt med litt god drikke. Jeg tenker da på kakao, som du kan "sprite" opp med pisket krem og sjokoladedryss eller kaneldryss på toppen av kremen.

5. Ta frem bilder fra forrige sommer og lag gjerne et sommeralbum som du kan se i når regnet pisker og snøen ramler ned fra himmelen.

6. Finn deg en hobby. Lag gjerne scrappealbum med utvalgte bilder, Maler du, er det jo fint å ta frem et fint bilde du har for å få dette på et lerret. En trenger ikke alltid stå ute og male.

7. Se noen sommerfilmer. Selv er jeg svært glad i norske filmer og de typiske sommerfilmene for meg, er Skjær i Sjøen, Hurra for Andersen og Bedre Enn Sitt Rykte.

8. Hent frem hjemmesider til diverse hagesentre og planlegg sommerens hage. Ta gjerne frem en skisseblogg og tegn hagen med de aktuelle blomstene som du ønsker deg.

9. Tell ned dagene og lag deg et mål. Dette gjør jeg og jeg vil si det funker veldig bra. Jeg har mål hver 10. dag. Nå teller jeg f eks ned til 50 dager. Tenk også på at hver dag som går nå på vinteren, er en dag nærmere våren.

10. Bruk gjerne litt sommerparfyme når du synes at vinteren blir litt traurig. De aller fleste av oss har en sommer-favoritt når det kommer til parfyme, men ikke bruk den så mye at den minner deg om vinter istedet for sommer.

11. Lytt til sommermusikk. Akkurat som vi kommer i julestemning av julemusikken, kommer vi i sommerstemning når vi lytter til sommermusikk.

Ha en kjempefin vinter - det som er igjen av den.

Det var den julen

Denne julen lar jeg gå i glemmeboken. Vi kan vel karakterisere denne julen som Nativitatis Horribilis. Jeg har aldri vært med på en verre jul. Nå er jeg heldigvis hjemme igjen og er ganske så sjokkert over det som har skjedd.

Det har bare vært kjefting, uansett hvor mye jeg har forsøkt å hjelpe. Alt jeg gjør er galt og jeg må veie hvert ord på gullskål før jeg kan slippe et eneste ord utav munnen fordi alt blir tolket i verste mening. Dette har slitt på meg i mange år, da jeg må gå på tåspissene til enhver tid og er jeg så syndig å sette grenser, får jeg høre at jeg er sur.

I går fikk jeg en skikkelig tirade da jeg forsøkte å gå igjennom dosetten hennes med medisiner og det endte opp med at hun skrek og kjeftet. Jeg sa klart i fra at hvis hun skulle regne med hjelp fra meg, måtte hun slutte med det der, ellers kunne jeg ikke være der. Da ble det en eksplosjon uten sidestykke. Jeg tuslet stilt og rolig opp på soverommet og holdet meg der da jeg var redd for videre smelling. I dag da jeg kom ned og sa blidt god morgen, fikk jeg fortalt at jeg fremdeles var sur, noe som ikke hang på greip. Hun trodde nok at jeg var det siden jeg var i 2. etasje hele tiden. Jeg holdt på med pakking og påkledning/sminking. Da var jeg sur, fikk jeg vite.

Jeg vurdete å allikevel bli til over nyttår, men all den kjeftingen, utfrysingen og å bli fortalt at jeg enten var det ene eller det andre og i tillegg bli kritisert for hvordan jeg ser ut (neglene mine var grusomt stygge, fikk jeg vite hver eneste dag), klarte jeg ikke mer.

Jeg er fremdeles ikke sur, bare skrekkelig lei meg. Jeg er ikke frisk selv, siden jeg sliter med bipolaritet og ikke orker så mye, siden hodet ikke henger med og jeg har mine egne fysiske skavanker. Jeg sa i fra på forhånd at jeg ikke klarer så mye, men det ser ikke ut til at det ble godtatt.

Jeg har gjort mitt beste og når det ikke blir godtatt, må det få konsekvenser. Jeg er voksen og har mitt eget liv å ta var på. Slik er det.

Take it or leave it

Oppdatering fra sykehuset

Det har vært mye reising nå i desember. Vi har vært fjerten ganger på Stord og en gang i Rosendal. Det har vært så hektisk at vi ikke har klart å få julestemning i det hele tatt. Hverdagen har på en måte vært altoppslukende og vi har hatt nok med å komme oss igjennom disse dagene. Det blir på en måte som å holde pusten og dykke ned i bølgene. Alt har gått i en rasende fart.

Nå er stressnivået økende for undertegnede. Hun må nå ringe pleie og omsorg i Kvinnherad på mandag for å ordne med en rullestol. Toalettstol og rullator er allerede på plass i Rosendal, men mor ønsker en rullestol, slik at hun kan komme seg til butikken og andre nødvendige ærend. Å gå med rullator på disse brakkmarkene som er en form for veier som går ved siden av huset, er helt umulig. Det er steinete, humpete og gjørmete.

Nåværende status
Mor har kommet seg veldig siden hun fikk slag. Hun klarer å gå uten hjelp, men foretrekker å bruke rullator fordi hun er redd for å falle. Hun klarer å gå på toalettet uten hjelp og alt ser nå lysere ut. Fremdeles har hun problem med lammelse i venstre armen og det er svært vanskelig for henne å bruke denne.

I går var hun ute i gangen og gikk. Det går seint, men det går fremover. Hun skal hjem på permisjon den 22. desember og skal være hjemme til 1. nyttårsdag. Akkurat det er jeg litt skeptisk til fordi hun da går glipp av 3 dager med trening, men det er hennes vilje og den må vi bare følge og gjøre så godt vi kan.

Min mann og jeg reiser også inn til Rosendal den 22. desember. Vi skulle egentlig reise den 21. men vi klarer ikke å bli ferdig med alt som skal gjøres til i morgen. Jeg gruer meg, som vanlig, til å reise inn dit. Jeg liker ikke forandringer og føler meg helt utenfor meg selv når jeg er der inne, men nå er det mor som er viktigst og da må man bare kaste egne problemer på sjøen.

Enda et sykehus
Torsdag dro vi til Haukeland Sykehus for å besøke min svigerinne, som hadde hatt en liten operasjon, men da vi kom dit, sov hun så godt at vi valgte å la henne sove og ba en sykepleier om å bære blomstene, som vi hadde med til henne, inn på nattbordet hennes. Vi hadde ikke lyst til å vekke henne. Folk på sykehus trenger den søvnen og hvilen som de kan få.

Håper hun kommer seg fort og få komme hjem til jul.

Nå får jeg begynne pakkingen, så sees vi om noen dager §:o)

Redd for fremtiden

Her kommer en liten oppdatering fra den siste uken.

På onsdag var det målmøte på sykehuset. Dette kom i stand fordi man vil vite hva man skal jobbe med fremover, slik at mor skal klare seg best mulig. Det er ikke så mye hun klarer enda, men jeg håper fremdeles at hun nesten skal bli selvhjulpen. De har nå planer om å begynne å trene i trappegåing, men hun har enorme problem med å stå og jeg er skeptisk til om hun kommer til å klare det. Hun har veldig lite beinmuskulatur og har null styrke i beina.

Da vi var på besøk i kveld, klarte hun å reise seg og gå inn på badet, uten støtte, men hun fortalte at hun nesten hadde falt på gulvet der inne, selv om hun hadde pleier med seg.

På målmøtet fikk vi vite at hun skal være på sykehuset til den 8. januar. Hun får juleperm og kommer til Rosendal den 22. desember. Da skal både ove, min mann og jeg være der for å ta i mot. Jeg er veldig, veldig redd for hvordan det kommer til å gå i det gamle, tungvinte huset, der ingenting er blitt lagt til rette for en rullestol-bruker. Dørene er for smale. Toalett og bad finnes ikke i nærheten. Kun i øverste og nederste etasje. Dørstokkene vil bli til hinder og det er millioner ting å tenke på.

Min mor forsøker å være tapper, selv om hun ser ganske så pessimistisk på saken. Jeg forsøker å pushe litt ved å fortelle henne at hun må ha små mål å strekke seg etter, men er redd for at jeg maser for mye på henne. Jeg gråt og gråt i bilen hjemover, etter besøket, fordi det er så mye som skal ordnes og fordi jeg er så redd for at mor ikke skal få det bra nok når hun kommer hjem. Prestasjonsangsten til undertegnede er enorm og jeg er livredd for ikke å klare det som kreves av meg fremover. Det er tusen ting som skal falle på plass:

 

1. Ute må det rampe til for å få inn og ut rullestolen

2. Alle dørene må utvides

3. Gangen må utvides, slik at hun kan komme inn på det planlagte badet.

4. Pikerommet mitt skal bygges om til bad

5. Forespørsler skal gjøres til Nav, Husbanken, kommunen og Hjelpemiddelsentralen

6. Toalettstol må komme på plass før hun kommer ut på permisjon

7. Sykeseng skal være på plass i stuen ved utskriving fra sykehuset

8. Hjemmesykepleien skal kontaktes for trygghetsalarm

9. Hun ønsker seg en elektrisk rullestol og i den henseende -

10. Må vi snakke med ene naboen for å få forbedret veien utenfor hagen. Dette er en traktorvei og den må gjøres glattere, slik at en kommer frem med en slik rullestol.

11. Veien bortover langs sjøen må også jevnes ut, slik at hun kan komme frem med rullestol

Dette er bare noen av tingene som må komme i orden. I tillegg har vi søsken forskjellige meninger, spesielt når det gjelder dørstokkene. Noen mener at det kan bygges rampe mens andre mener at de må helt bort. Jeg lener meg til det sistnevnte, spesielt fordi min mor ikke har særlig følelse i venstrearmen og har derfor vanskelig for å rulle over hindringer. Hvis hun skulle bruke rullator, må også disse dørstokkene bort og det må ikke være noen ramper hun kan gli på eller snuble i.

I tillegg skal leiligheten hennes vaskes fra gulv til tak. Hun røykte som en skorstein tidligere, men ved hjelp av røykeplaster og sykepleierne, har hun sluttet med dette og merker derfor røykelukten mye bedre.

Selvsentrert? Ja, kanskje
Jeg beklager hvis jeg høres navlebeskuende ut. Det er jeg kanskje også, men jeg må tenke litt på min egen helse også, selv midt oppi alt dette. Min psykiske tilstand er for tiden ganske dårlig. Jeg veksler mellom å være ganske så normal og gråte i raseri og fortvilelse. Føttene mine er begynt å bli veldig tunge og når jeg står, føles det som om jeg skal falle sammen. Jeg er så redd for å få et sammenbrudd at jeg er begynt å knyte meg skikkelig.

Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare å stille opp nok for min mor. Jeg har mine ting jeg sliter med og har legetimer og andre timer her i Bergen, som jeg må møte opp til. Å reise frem og tilbake mellom Bergen og Rosendal er stressende og spesielt stressende er det for meg som ikke orker så mye. Har jeg vært et par timer i sentrum, er jeg helt gåen og må hvile resten av dagen. Fordi jeg går på Seroquel, Lamictal og Zoloft i en salig blanding, fungerer ikke hodet mitt som det skal. Multi tasking er for meg umulig og tankene går så mye tregere og jeg finner ikke løsninger på problemene. Jeg glemmer veldig mye og skal jeg gjøre mange ting etter hverandre, eller samtidig, er det som å gå på en vegg. Hodet fungerer bare ikke og jeg stopper helt opp og blir passiv.

Av og til skulle jeg ønske jeg ikke hadde vært nødt til å ta denne medisinen. Før jeg begynte med denne, var jeg verdensmester i å klare alt samtidig, men samtidig med dette, slet jeg med store svinginger og kunne skifte mellom overstadig lykke til dypeste fortvilelse og farlig raseri/hat. Det var flere netter på rad der jeg ikke sov og jeg kan ikke si at jeg hadde det bra da heller. Så hva som er verst av medisiner/ikke medisiner, vet jeg faktisk ikke.

Jeg skulle bare ønske at jeg var så sterk og hadde så stor stå-på-vilje at jeg klarte alt, men den tiden er forbi.

Dessverre

Throwback Wednesday - 10 ting som gjør meg glad i adventstiden

Pga alt jeg har å gjøre og den psykiske helsetilstanden min,

velger jeg idag å kjøre en Throwback igjen.

Jeg har ikke så mange krefter til å produsere nye 

innlegg for tiden.

Jeg håper dere vil kose dere og finne inspirasjon

i dette innlegget, som ble postet første gang ifjor

Det er mange ting som kan gjøre en glad når julen kommer. Mens jeg har holdt på å gjøre huset klart til advent, har tankene surret rundt hva som gjør meg glad ved juletider.

Her er noen

1. Julemusikk

Jeg gleder meg hvert eneste år til å tømme mp3 for helårsmusikken til fordel for julemusikken. Jeg har mange julefavoritter, så det er vanskelig å trekke frem noen spesielle. Noen av de jeg bare MÅ høre på, er Julekveld i Skogen, Hanne Krogh, Placido Domingo, Helene Bøksle og Karsten Kloumans kor og orkester. Det sistnevnte gir meg klump i halsen fordi mine kjære, kjære besteforeldre hadde denne på plate.

2. Julesne

Det må nesten være sne til jul. Alt blir så mye mer høytidsstemt selv om sneen godt kan forsvinne i romjulen.

3. Jul i Skomakergata

Finnes det noen koseligere julekalender? Jeg tror neppe det. Denne kalenderen har alltid vært min favoritt. Den ble første gang vist i 1979 og tro det eller ei, denne serien fikk meg til å få øynene opp for hvor godt persille smaker.

4. Julehefter

Da vi ungene var små, begynte mor å kjøpe julehefter. De hun pleide å kjøpe var Stomperud, Smørbukk, Vangsgutane, Fant, Blondie, Snøfte Smith, Fiinbeck og Fia og Donald Duck's julehefte. Vi virkelig koste oss da vi satt rundt omkring i stuen og leste julehefter mens vi gomlet på julebrød om morgenen julaften.

Jeg kjøper fremdeles julehefter. Jeg ville ikke vært foruten disse herlige historiene.

5. Julemat

Jeg har aldri vært særlig glad i pinnekjøtt. Ikke svineribbe heller, for den saks skyld. Etter jeg ble vegetarianer, slipper jeg heldigvis å spise dette, selv om jeg liker duften av julematen. Jeg spiser mye heller tilbehøret og har mer enn nok med det.

Pinnekjøtt dufter jo jul til de grader og jeg blir selvsagt glad når kjøttet står og damper på komfyren. I år blir det hjortestek på julaften (jeg spiser selvsagt bare tilbehøret). 

Det jeg liker aller best når det kommer til julebakst, er goro og delfiakake. Sistnevnte er jo bare fett, men gu' så godt det fettet er.

6. Julekort

Jeg synes det er utrolig koselig å få julekort, uansett hva som står på kortet. Jeg blir like glad for "God Jul og Godt Nytt År" som for et mer utfyllende kort. Dessverre har jeg en svært liten bekjentskapskrets og vi pleier ikke å sende hverandre julekort siden vi bor i samme byen.

Det er sikkert flere enn meg som savner å få julekort, så kanskje jeg starter en "Send et Julekort"-gruppe på Facebook.

7. Mørketid

Ja, tenk det. Moffeliten er glad i mørketiden, men det er med forbehold at det KUN gjelder i desember. Det finnes ikke noe koseligere å rusle hånd-i-hånd i julepyntede gater med den du er glad i. Butikkvinduene er fulle av julepynt, ikke om da jeg var barn, men julepynt er julepynt. Det er lys overalt og er vi heldige, står det noen og spiller julesanger (ikke på trekkspill).

Etter å ha ruslet rundt litt, kan stikke innom en restaurant og spise en god julemiddag for etterpå å dra hjem for å sette seg foran peisen med hver sitt krus med Gløgg.

8. Adventskalendere

Til og med haug-gamle damer som meg har julekalender. Jeg synes det er så koselig når jeg står opp om morgenen. Jeg lager meg litt kaffe, tenner litt lys og åpner julekalenderen og spiser sjokoladen som er i den mens jeg har frokost og ser på en episode av Jul i Skomakergata. Det finnes ikke en bedre måte å starte dagen på, spør dere meg.

9. Gjøre huset klart til jul

Dette synes jeg er gøy. Vi henter opp juledekorasjonene fra boden, stryker de gamle og gjerne litt slitte juledukene, som jeg ikke klarer å kvitte meg med pga nostalgi. I denne tiden er det faktisk gøy å rydde og tørke støv. Da begynner jeg i ene enden av stuen og flytter meg i en slags sirkel fra den ene enden av stuen til den andre mens jeg rydder, støvtørker, stryker duken som skal på det aktuelle bordet og i tillegg graver nedi julepynt-eskene etter den riktige julepynten som skal være på akkurat det stedet.

10. Førjulsbesøk

Åh det er så koselig. Hvert år tar vi turen til Fitjar med julegaver til tantebarna og svigerinne. Vi kommer virkelig i julestemning når vi setter oss i bilen for å leke førjulsnisser. I begynnelsen var de på besøk til oss, men nå er det omvendt. Vi drar på besøk til dem.

I bilen sitter vi og hører på julemusikk som vi har med på mp3-spilleren og vi gauler med av full hals. Hverken jeg eller min man kan skryte av opera-stemmer, men vi synger med så godt vi kan likevel og med våre egne tolkninger.

Selv om adventstiden er travel og mange, inklusivt meg selv, holder på å gå av skaftet pga stress. Allikevel må vi huske å kose oss sammen med venner og familie. Jeg pleier å si at advent er en tid for å pleie vennskap og julen er en tid for å være sammen med familien.

Kjenner du noen som er ensomme? Ta og inviter dem på kafè, eller aller helst en koselig kveld hjemme hos deg, der du serverer kaker eller middag og ikke minst koser dere sammen med prat. Dette er noe alle vil sette pris på

Neste trinn

I går var vi på besøk hos mor igjen. Hun blir bedre for hver dag som går og i dag er hun på vei til å bli sitt gamle jeg igjen, da hun kjeftet datteren huden full, fordi at hun var så syndig at hun kom med en kommentar om at det bare burde være en av oss søsken tilstede på det kommende møtet på sykehuset på torsdag. Det eneste jeg sa, var at hun ikke måtte gi beskjed til de andre, da de kan misforstå og ta fri fra jobb for å dra på et møte der det er nok med en person. Jaja, jeg er vant til å bli kjeftet huden full, så dette går over, selv om jeg mest har lyst til å gi opp, da jeg føler at ingenting blir godt nok og jeg sliter nok psykisk. Jeg er hverken sterk i kroppen, eller hodet for den saks skyld. Lol....

Jeg er dårlig på multi tasking og kommer til å ta med meg notisbok og kulepenn på møtet. Dette møtet kommer i stand fordi man skal se på mulighetene for hva som kan gjøres hjemme hos min mor for at hun skal ha det bra og komme seg greit rundt. Da vi var på sykehuset i går, snakket vi endel med kontaktsykepleieren og nå blir det altså møte på torsdag. Det blir tidlig opp det, siden vi må rekke en tidlig ferge for å være sikker på at vi rekker møtet. Det blir nå en ny erfaring for undertegnede som er et iherdig b-menneske.

Julegavene
Nå er alle julegavene i boks, etter endel bytting underveis. De er nå pakket og ligger klare til å bli fraktet til mottakerne. Hvem som får hva, får man vente med å se. Jeg er hvertfall glad for at de er klare. Vi som handlet julegaver i oktober/november fordi vi ville slappe av i desember. Slik ble det ikke. Heller tvert imot, men slike uventede ting kan en ikke gjøre noe med.

Julaften
Vi vet fremdeles ikke hvor vi skal være på julaften. Det kommer an på hvor mor skal være. Det er fullt på sykehjemmene i kommunen der hun bor og alt er uvisst. Saken er rett og slett at hun ikke KAN sendes hjem til seg selv. Ingenting kommer til å bli iorden til den tid. Ingen dostol, ikke noe sted hun kan vaske seg, eller vaske håret, ingen steder der hun kan ligge trygt og ingen av oss er kapable til å bære henne opp og ned trapper.

Hun kan like gjerne havne på sykehjem på Varaldsøy eller Halsnøy. Da har vi ingen mulighet til å hente henne hjem på julaften, da jeg regner med at fergene er innstilte den kvelden. Vi kan heller ikke besøke henne julaften formiddag av samme grunn og det er utrolig trist å tenke på. Er hun på Rosendaltunet, er hun bare noen hundre meter hjemmefra og hvis det er opphold, går det fint å trille henne den lille strekningen.

Vi håper så inderlig at vi får feire jul sammen med henne.

Påkjenningen
Det er stygt av meg å innrømme dette og sikkert svært så egoistisk av meg også, men alt dette er begynt å bli en påkjenning. Alt er så uvisst og en gjør det en kan praktisk, men så er det det følelsesmessige oppi alt dette og det er dette som sliter mest på en. En vil så gjerne, men en strekker ikke til. Hverken psykisk eller fysisk. I går kveld brøt jeg sammen IGJEN. Jeg hulket og hikstet som en liten unge og hva var det som var grunnen, jo min egoistiske tanke og angst mot å flytte inn til Rosendal. JEG VIL BARE IKKE FLYTTE DIT. Hodet og kroppen stritter så imot å flytte inn der at jeg sa til min mann i går, at jeg heller ville dø enn å være nødt til å bosette meg der inne hvor alt er tungvint og langt fra byen, som jeg er så avhengig av.

Jeg er avhengig av å ha en oppegående legevakt tilgjengelig, jeg vil ha en oppegående lege og jeg vil ha alle fasciliteter, som f eks gode cafeer, konserter, teater og shoppingmuligheter og det får en ikke mulighet til på en slik liten plass, så jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå at jeg må bosette meg der inne.

ALDRI I MITT

VANVITTIGE LIV!