Alle dere leger, sykepleiere, hjelpepleiere, renholdsarbeidere og andre innen helsefaget. Alle butikkansatte, renovasjonsarbeidere, bussjåfører, politi, sikkerhetsvakter, fengselsvakter m.fl. Jeg kan ikke nevne alle. Dere fortjener så mye ros fordi dere står midt i dette med deres egen helse som risiko.
Jeg vil også hedre alle dere som tar hensyn til oss i risikogruppen. Dere som følger myndighetenes påbud, forbud, lover og regler. Alle dere som tar helsen til oss svake som ansvar.
Vi har sånn respekt for dere. Dere holder hjulene igang under denne krisen og står oppreist i stormen.
Jeg vil også hedre dere som har vært nødt til å stenge ned bedriften deres i denne tiden. Jeg håper virkelig at dere klarer dere økonomisk. Det finnes både store, solide bedrifter i denne gruppen og det finnes de små, litt usikre bedriftene, som kanskje sliter mer og taper mer.
Alle dere er med på å redde menneskeliv og det er det viktigste dere gjør for landet. Det er tøft nå. Ansatte er overarbeidet og underbetalt. Vi som er avhengige av dere skulle så gjerne gjort noe, men vi kan ikke gjøre annet enn å si et rungende
TAKK!
Her hos oss har vi gjort det vi kan for å slippe å bli syke og for å slippe å smitte andre, hvis vi er syke. Vi går sjelden ut og handler nå bare hver 14. dag. Da er det raskt inn og raskt ut igjen, vi anti-bacer oss godt før vi går inn i butikken, vi tar det vi skal ha, vi fingrer ikke på varer, som vi ikke er sikre på vi skal ha. Når vi kommer ut i bilen, blir det atter engang antibac, både på hender og i ansiktet. Undertegnede er altfor glad i livet og mannen sin til at hun føler hun vil dø nå og utsette mannen for det samme, når han også er i risikogruppen.
Jeg har fått en merkelig ærefrykt for livet. Jeg er takknemlig for hver dag jeg kan våkne opp og leve. Jeg er nå snart 60 år, jeg har hatt diabetes 1 i 50 år. Denne diabetesen har vært umulig å kontrollere og kroppen begynner nå å bære preg av dette, med tynne og skjøre blodårer og nyresvikt.
Jeg elsker livet og forsøker å omfavne livet hver eneste dag. Jeg har fått en ny trygghet etter at jeg møtte mannen min og han har hjulpet meg til å vokse i troen på meg selv.
Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde truffet han i 2006. Før den tid slet jeg med selvmordstanker og depresjoner. De er helt borte i dag, takket være han og medisin mot bipolar 2.
Derfor har jeg blitt utrolig glad i livet. Jeg er bare lei meg fordi jeg brukte så mange år på å bygge meg opp igjen etter år med seksuelle overgrep da jeg var barn. Jeg har klart å rette ryggen og vende den til alt det vonde. Jeg har blitt sterkere og jeg har bestemt meg for at dette misbruke ikke skulle få ødelegge livet mitt og det har jeg faktisk klart. Livet er for kort til at jeg skal bruke det opp på bitterhet.
Jeg tar heller i bruk noe av det vonde til å hjelpe meg å vokse som menneske og hjelpe de som trenger en prat. Kanskje jeg kan hjelpe dem? Kanskje de kan få en bedre dag?
Istedet for at vi går rundt og skuler på hverdagen, skal vi omfavne den og være glad for at vi har den. Denne dagen kommer aldri tilbake igjen.
Jeg har fått en merkelig ærefrykt for livet. Jeg er takknemlig for hver dag jeg kan våkne opp og leve. Jeg er nå snart 60 år, jeg har hatt diabetes 1 i 50 år. Denne diabetesen har vært umulig å kontrollere og kroppen begynner nå å bære preg av dette, med tynne og skjøre blodårer og nyresvikt.
Jeg elsker livet og forsøker å omfavne livet hver eneste dag. Jeg har fått en ny trygghet etter at jeg møtte mannen min og han har hjulpet meg til å vokse i troen på meg selv.
Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde truffet han i 2006. Før den tid slet jeg med selvmordstanker og depresjoner. De er helt borte i dag, takket være han og medisin mot bipolar 2.
Derfor har jeg blitt utrolig glad i livet. Jeg er bare lei meg fordi jeg brukte så mange år på å bygge meg opp igjen etter år med seksuelle overgrep da jeg var barn. Jeg har klart å rette ryggen og vende den til alt det vonde. Jeg har blitt sterkere og jeg har bestemt meg for at dette misbruke ikke skulle få ødelegge livet mitt og det har jeg faktisk klart. Livet er for kort til at jeg skal bruke det opp på bitterhet.
Jeg tar heller i bruk noe av det vonde til å hjelpe meg å vokse som menneske og hjelpe de som trenger en prat. Kanskje jeg kan hjelpe dem? Kanskje de kan få en bedre dag?
Istedet for at vi går rundt og skuler på hverdagen, skal vi omfavne den og være glad for at vi har den. Denne dagen kommer aldri tilbake igjen.
Bruk den godt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.