torsdag 19. mars 2020

Sitter på en grein...

Det er interessant å følge med på diverse diskusjonsforum i disse tider. Innimellom de gode trådene finnes det tråder der du lurer på om folk har stått bakerst i køen når vett og medmenneskelighet har blitt utdelt.
Spesielt på Kvinneguiden har dette blitt tydelig og i det nye forumet Koronavirus, får du rystende underholdning, noe som får hverdagen innendørs både til å engasjere, le, gråte, eller alt samtidig. Det er den ene merkelige tråden etter den andre.

Det er en god del tråder om "kan jeg det og kan jeg det". En skulle ikke tro at disse folka har lest en eneste avis de siste ukene. Når de spør om barn kan leke sammen selv om de er i karantene, er man redd for at siste rest av vett har forlatt kroppen. Andre tråder kan f eks handle om festing, trening, husmødre som holder på å bli gale av å være sammen med familien, mens de oppfordrer til opprør mot reglene som er satt i gang for å beskytte oss alle sammen.  Det er utrolig mye jammen, jammen, JAMMEN! som blir postet. Spesielt setningen "jammen jeg er jo frisk og det er alle mine venner også", dukker opp som paddehatter.

Disse menneskene forstår rett og slett ikke viktigheten av en karantene. De eier ikke evnen til å forstå at det som nå gjøres, er for å beskytte oss alle sammen. Jeg går faktisk bare og venter på et avisoppslag der det står at "XX på 19 år døde av corona". Alle vet jo det at det bare er Edna på 89 år som dør av denne sykdommen og det gjør jo ingenting. Hun skal dø allikevel og når det gjelder de som er i risikogruppen, gjør det ingenting om de stryker med samtidig. Vi har jo ikke bruk for dem må vite.

Jeg hadde aldri, i mitt enkle hode, trodd at nordmenn hadde et slikt menneskesyn. Det er utrolig skremmende å være vitne til. Endel har man lyst til å ta i skjortekragen og filleriste for å se om det kanskje, KANSKJE kan dryppe litt vett inn i hodet på dem.

Leke familie
Da vi var små, var det veldig gøy å leke mor, far og barn. Da var storesøster mamma, en av brødrene mine var pappa og lillebror var barn. Det var kjempegøy. Av og til hadde vi en hund også. Den var det den mellomste broren min som var. Jeg husker han var veldig flink å bjeffe og knurre.

Denne leken la vi jo av oss da vi var blitt store, men nå har jeg inntrykk av at en god del damer/kvinner/jenter, eller hva jeg skal kalle dem, fortsatt leker denne leken etter at de har blitt voksne.

De holder på å gå på veggene når de er i karantene sammen med familien og er helt desperate etter å komme seg bort fra den. Jeg klarer ikke å forstå hvordan en kan få barn når det en heller vil, er å være på jobben borte fra mann og barn. Jeg har sett endel tråder av dette slaget på kg og det er en hoderystende opplevelse å være vitne til dette. Jeg trodde jo at det var en positiv ting å endelig få være sammen med familien sin. En ser jo ikke den så veldig ofte når man er opptatt av å jobbe og trene.

Barn er ansvar, ja, men det må jo være mange gleder med dem også. Det er jo barna som gjør at vi er her på jorden, men nå har jeg inntrykk av at noen av mødrene ønsker dem dit pepperen gror sammen med samboer/ektefelle.

Vet ikke helt jeg...
Kvinneguiden er et forum som jeg har vært inn og utav flere ganger. Jeg har ikke anelse om hvor mange ganger jeg har slettet meg for så å lage ny bruker. Jeg har en pause nå fordi jeg rett og slett ikke orker å diskutere med mennesker som ikke lar seg diskutere med. Jeg nøyer meg med å lese, riste på hodet og lattermild skrive innlegg her på bloggen.

Kanskje jeg kommer inn som en rakett igjen på forumet. Jeg får se.

Time vil sjov