Besøk på legesenteret

Så var besøket på helsesenteret overstått og diagnosen var som jeg trodde; urinveisinfeksjon. Den var ikke så kraftig heldigvis da jeg tok resten av antibiotikaen som jeg hadde fått for tannkjøttet, akkurat da betennelsen startet på lørdag. Jeg fikk antibiotika som jeg nå skal ta i 5 dager og etter det er jeg nok på topp igjen.

Hva vi betalte for herligheten på legesenteret? 125,- svenske kroner. Goddag Norge, sier jeg bare. Der blir man jo levende flådd hver gang man går til legen så lenge en ikke har frikort.

Himmel og hav så glad jeg var da jeg fikk vite at det VAR urinveisinfeksjon. Tanken på at det kanskje ikke var det, hadde jo grodd fast i hodet mitt. Jeg tenkte ikke på at det var skumlere ting. Det var ikke det. Nervøsiteten min bunnet i at "tenk om de ikke finner noe og jeg må lide meg igjennom disse resterende dagene, uten at jeg kan dra noen steder og jeg må tisse meg frem til grensen". Det var det som var problemet.

Trass i smerter og ubehag, ble det en kjøretur til Vadstena på den nye motorveien som korter ned kjøretiden betrakelig siden den går utenom Motala. Tidligere måtte vi kjøre gjennom byen for å komme til Vadstena. Jeg vil tro at de som bor i Motala er kjempeglad for den nye veien. Tenk på alt utslippet og kaoset de slipper.

Veiarbeidet her i området roper kvalitet lang vei og ikke minst yrkesstolthet av de som jobber med disse veiene. Her gjøres arbeidet skikkelig. Du merker ikke at du kjører over fra gammel asfalt til ny asfalt. I Norge er det en ganske merkbart skille der du nesten er redd for bilen når du skal kjøre over denne linjen. En annen ting er at like borti "høgjet" her, holder de på med en ny vei. Omkjøringen som er laget for at folk skal ta seg frem på en skikkelig måte, er faktisk asfaltert. Denne lille veistubben er kun laget for at arbeidet skal kunne pågå i fred og at folk skal få slippe å stå i kø. Hjemme hadde de vel bare laget til en liten grusvei som folk måtte ta til takke med.

Jaja, det var den historien. Over til noe annet.

Etter at legebesøket og apotekbesøket var unnagjort, valgte vi å sette oss i bilen og kjøre til Hammar. Grunnen til dette var at vi hadde et håp om å kunne kjøle oss ned. Det er faktisk 30 grader ute! og vi hadde et akutt behov for nedkjøling. Vi har jo aircondition i bilen, men det er grenser hvor mye en kan kjøre rundt også.

Da vi kom fram til Hammar, viste det seg at det var ikke et vindpust å oppdrive og der som det alltid har blåst som bare juling, men ikke i dag. Etter å ha tatt noen bilder, kjørte vi tilbake til hotellet og spiste middag. Kalops til min kjære og nypoteter, rødbeter og salat til konen.

Tenk om vi eide dette huset på Hammar.
Hagen går rett nedi sjøen der det er båtplass.
DRØMMESTED!

Sånn. Da er det på tide å slenge beina oppi sengen sammen med resten av kroppen. Det er ikke så mye man orker å gjøre i denne varmen. Vi bor jo på et hotell som ikke har aircondition. Den må vi sørge for selv. Det nærmer seg også tiden for at jeg skal ta min neste antibiotika-tablett, så får jeg kose meg med den enn så lenge.