torsdag 24. oktober 2013

RIP

I dag fikk vi telefon med beskjed om at min manns tante har gått bort. Hun døde i dag. På en måte er det godt også, at det gikk så fort, mener jeg. Hun hadde store smerter på slutten. Klart savnet er der, men det er jo også en lettelse for henne.

Dessverre rakk jeg aldri å møte henne. Akkurat det er jeg lei meg for. Jeg hadde laget et fint smykke som min mann og jeg skulle gi henne i julegave. Selv om jeg ikke kjente henne, kjenner jeg sorgen allikevel. Når et gammelt menneske går bort, er det en epoke som er over for den nærmeste familie og venner. Den følelsen tror jeg alle mennesker har.

Det har vært en del telefoner i dag. Det er mye som skal ordnes i forbindelse med et dødsfall, selv om selve bisettelsen skal være enkel.

Det er litt rart når det gjelder begravelser/bisettelser. Man har ikke før fått dødsbudskapet, før man må kaste seg rundt for å forberede begravelse. Siden disse 7 dagene pleier å være hektiske, tenker jeg alltid at man kan ikke få mulighet til å kjenne på sorgen. Den kommer sikkert først på begravelsesdagen.

Jeg husker da min mormor gikk bort (savner henne og morfar enormt enda). Jeg gikk og var nummen helt frem til begravelsen. Savnet og sorgen kom ikke før dagen for begravelsen. Jeg lurer på hvordan foreldre som mister et lite barn overhode klarer å komme igjennom disse dagene for den lille skal i jorden. Det må vær ufattelig grusomt å klare seg gjennom alt dette og i tillegg skal ta seg av andre barn, som de kanskje har.

Nå blir det altså begravelse neste uke. Jeg har sagt at jeg står til disposisjon hvis det er noe jeg kan hjelpe med. Synes det er godt å hjelpe folk når det kommer til slike ting.