Advent og nytt fra sykehuset

Så er advent offisielt igang. Det første lyset er tent og står og blafrer i hallen, foreløpig. Det er et slikt kaos både på kjøkkenet og stuen, med kasser, strykebrett, plastikk, dørstokker, dørkarmer og mine egne ben, som gjør at jeg har en udmerket grunn til å snuble og sparke tærne mine borti alt dette. Egentlig trenger jeg ikke noe å snuble borti, da jeg har mine egne ben, som er supre til dette, Jeg er verdensmester i snubling og spesielt tråkke på mine egne sokker, mens jeg har dem på bena, slik at jeg med en utsøkt eleganse tryner over sofaryggen og med bena da rett opp mot taket.
I går sparket jeg borti et stolbein flere ganger og noe som gjorde at jeg fant ut at jeg faktisk kunne kunsten å jodle på den mest avanserte måten, så nå har den ene tåen min knekt og jeg har tapet sammen to tær slik at den for støtte. Kanskje neste gang jeg smeller tåen borti noe finner jeg ut at jeg kan synge opera. You never know.

Det er en kunst å manøvrere seg mellom alle kassene her i leiligheten, men en lærer etterhvert.

Besøk på sykehuset
I går var Rolf og jeg en liten tur til mor på sykehuset og jeg ble overrasket over at hun så så bra ut. Lammelsen hadde sluppet litt, men hun sliter fremdeles med å bevege ene armen, men det ER bevegelse i den og lammelsen har gitt seg. Hun ble heldigvis glad for det vi hadde med. Spesielt lypsylen og våtserviettene falt i smak. Hun har fått så mange blomster at det ser ut som et gartneri hos henne, men hun er veldig glad og rørt over blomstene hun har fått.

Nå har det vært på moten å sende hilsninger fra mobiltelefon. Ja, og så hva? spør du gjerne. Jo, det skal jeg fortelle deg. Det finnes en hjelpegruppe på fb, de det har dukket opp mennesker, som har lyst til å glede sine pårørende med bursdagshilsninger på mobiltelefon, på den måten at de oppgir mobilnr til mottakeren, så kan de som føler for det, sende en hilsen. Jeg kunne tenkt å gjøre dette for min mor, men hun bruker ikke mobil, så det er ikke så lett å få gjort noe med det.

Pynting
Som sagt, så har vi begynt med pyntingen. Spiseborde og hallen er klar. I dag skal jeg fortsette, men jeg kommer til å forsvinne inn til Rosendal om noen dager, for å avløse min bror. Hans skal til kontroll på sykehuset vedr den transplanterte nyren, så da blir jeg hjemme hos min mor for å hjelpe til med kattene. Jeg har mest lyst itl å levere disse til dyrebeskyttelsen for å høre om de kan omplassere dem, men jeg vet det blir høye protest-skrik fra restem av familien, så det blir nok ikke av.

Nå skal snart min yngste bror til Bømlo, så da er det jeg som kommer inn til Rosendal. Har store planer om å vaske hus og tørke støv + pynte, slik at huset er klart hvis mor får feire jul der inne. Ellers er alle sammen hjertelig velkomne til oss, selv om det blir litt vanskelig med overnatting. Vi har jo bare ett soverom, 1 stue og bod, men det går jo an å plassere noen av gjestene i boden (selvsagt med åpen dør), min mor i sengen og min mann og jeg på sofaen i stuen. Vi får se. Det er 1000 ting som skal tenkes gjennom og biter som skal pusles sammen.

Når mor får komme hjem på permanent basis, må jo alt legges til rette, siden toalett og bad er i kjelleren og overetasjen. Det er ikke noe toalett/bad i etasjen hun bor. Enten må det bygges et bad i hovedetasjen, ellers må vi finne en annen løsning. Min yngste bror komme til å avlaste hverandre. Det blir 2 uker i Rosendal og 2 uker hjemme. Ikke tale om at hun skal bo resten av livet sitt på sykehjemmet. Det blir såfall over vårt lik.

Hun virket hvertfall glad da jeg sa at hun skulle feire julen hjemme og så sant det går an, skal alle vi barna feire sammen med henne. Hun har alltid vært svært selvstendig og vi skal gjøre vårt ytterste for å gi henne en fantastisk jul.

Kjære kjære mammaen vår.

Oppdatering - Fylkessykehuset

Endelig fikk jeg snakket med min mor. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte sykehuset i dag. Første gangen ringte jeg for å høre hvordan det gikk med henne, men sykepleieren ville nesten ikke si noe, siden jeg ikke var oppført som nærmeste pårørende. Jeg fikk hvertfall vite at hun har hatt en hjerneblødning og det er lite de kan gjøre for at hun skal få førligheten tilbake. De er nå begynt med opptreningen og jeg håper i det minste at hun kan få taleevnen tilbake.

Det var både godt og vondt å snakke med min mor. Hun slet virkelig med å snakke. Ordene og stemmen hennes var helt ok i hodet, men det var nå de skulle ut det var vanskelig. Heldigvis er hun den gode "gamle" mammaen enda. Jeg fikk streng beskjed av henne og si til min bror at han måtte huske å hente ned posten, slik at den ikke ble våt. Det lovet jeg dyrt og hellig og har nå meldt det inn til den aktuelle broren.

Da jeg la på røret, gråt jeg. Jeg ikke bare gråt; jeg hulket! Jeg tenkte på mor slik som hun alltid har vært og minnene og raseriet kom strømmende over meg som en elv og jeg hulket enda mer. Jeg klarte faktisk ikke å stoppe å gråte da jeg ringte legen min for å få noen beroligende. Jeg har maaange igjen på det forrige brettet, men det er godt å ha et forråd. En vet jo aldri.

Jeg skriver at jeg var rasende og det er og var jeg - pga urettferdighet. Min mor fortjener ikke dette. Hun har alltid vært en sterk og ikke minst sta dame som skulle og ville klare alt selv og at hun ikke kan det lengre, gjør meg så rasende at jeg ikke har ord. Jeg vil at hun skal være slik hun alltid har vært, men nei. Det er ting en aldri får tilbake og det er for sent å angre når dramatiske ting har skjedd.

Fremdeles suser verden der ute avgårde i en rasende fart og ingen vet om at ens egen verden ligner på en kurv med løse tråder som er floket inn i hverandre og en ikke vet hvilken tråd en skal ta tak i for å begynne å nøste opp. Som min yngste bror sa; vi får bare begynne å dra i en tråd og se hvor vi havner.
Det jeg sitter og grubler på nå og som gjør meg enda mer rasende, er at jeg skulle vært der. Jeg hadde planer om å dra å besøke henne, men så var det så mye som kom i veien; huset skulle gjøres klar til advent, smykker skulle sendes ut og legetimer og kiropraktortimer skulle vært unnagjort. Derfor har jeg et raseri mot meg selv, som i min egoisme bare tenkte på meg og mitt. Dette klarer jeg bare ikke tilgi meg selv for og har lyst til å dundre knyttnevene hardt gjennom veggen. Håpløsheten er virkelig stor nå og en befinner seg i et vakuum, der en forsøker å få mest mulig informasjon utav pleiere, som er litt motivillige til å gi ut opplysninger, selv til oss søsken som ikke er oppført som pårørende. Det er som å dra en tømmerstokk gjennom et stort vann av sirup.

Jaja, nå er det bestemt at vi skal dra og besøke henne på lørdag og skal ta med en goodie bag bestående av tannkrem, tannkost, kam, deodorant, håndkrem, hårspray, kulepenn, kryssordblad, tøfler, tjukke sokker og en fleecjakke + Stomperud og Vangsgutane, som hun er så glad i å lese.

Håper at dette blir noe som hun kan bruke. Vi har kjøpt piggdekk. Etter skrekkturen til Rosendal på speilglatt føre i fjor, velger vi nå å bytte ut de nye vinterdekken med piggdekk og er good to go.

Oppdatering kommer

Vonde nyheter...

For noen få timer siden ringte telefonen og det viste seg å være fra min mor, trodde jeg. Det var det ikke. Det var min yngste bror som ringte med dårlige nyheter.

Min mor har hatt et slag og havnet på sykehus. Hun har lammelser i ene siden og kan derfor ikke stå. Jeg er så glad for at min bror kom en tur innom. Mor fikk slag i 10-tiden i dag, tror jeg at det var og hadde ligget helt til min bror kom hjem nå i ettermiddag/kveld. Hun bor alene sammen med 2 katter. Min bror var på vei til å besøke henne. Han bor i en annen kommune og det er litt "avansert" reise for å komme inn til Rosendal for han. Han fortalte at han hadde ringt og ringt, uten å få kontakt og ante derfor ugler i mosen. Da han kom inn døren, lå min mor på gulvet. Hun var nettopp sendt med ambulansen da min bror ringte.

Nå sitter man her med en merkelig uvirkelighetsfølelse. Tanker, engstelse og andre følelser raser rundt i både kropp og hode og verden har plutselig blitt så fjern. Ting går på en måte i sakte film og helt absurde tanker dytter seg frem. Tanker som "hva med julen da?", "hvordan skal hun klare seg når hun kommer hjem? Hun som er så altfor stolt og vil klare seg selv?", "hva med juletreet, som skal pyntes?", "Må vi feire julen i Rosendal nå?"

Et slikt sjokk gjør at disse uvesentlige tankene bare velter frem og du føler deg ganske så egoistisk, uten at du er der. Det blir på en måte kortslutning i hjernen. "Gu' jeg må gå igang med å pynte til advent allerede i morgen!"

Slike tanker irriterer meg fordi jeg vil ikke tenke disse tankene, men en er ikke alltid herre over det som foregår i hodet i slike situasjoner.

Det viktigste nå, er at mor skal bli frisk og vi skal gjøre det som står i vår makt til at hun blir det også. Julen blir feiret i Rosendal og vi håper at mor kan bli så frisk at hun får komme hjem, hvertfall til den høytiden. Dette er det viktigste.

En annen viktig ting, er at vi må fortsette hverdagen, selv om vi fikk denne sjokkbeskjeden. En hverdag kan ofte hjelpe deg med å skifte fokus og det kan gi deg ekstra krefter til å stille opp for de som trenger en nå.

Rett etter vi fikk denne beskjeden, dro vi på Oasen. Det vil si at vi var på vei ut døren da min bror ringte. Jeg satte meg jo rett ned og glodde ut i luften pga sjokket, men etter en liten stund, fant jeg ut at ingenting blir bedre av å sitte og glo i veggen. Derfor dro vi på Oasen istedet. Det hjalp litt. En fikk skiftet fokus, selv om tankene kvernet rundt mor hele tiden. Det som var merkeligst, var å være vitne til at folk lo og koste seg mens en egens tilværelse var i hulter-til-bulter. Din verden gikk sakte, mens verden rundt deg raste forbi i en voldsom fart.

Nå venter vi på oppdatering av tilstanden hennes. Hun skulle på MR i kveld og vi håper at mesteparten av hjernen er intakt. Min eldste bror er på sykehuset og får informasjon, mens vi drar på besøk til helgen. Nå trenger hun ro og fred. Det kan bli for mye hvis alle kommer i løpet av noen dager. Derfor velger vi å vente.

Dagene fremover skal jeg bruke til å jobbe litt i huset og få julepynten på plass. Etter at vi har besøkt mor, kommer vi til å ta noen dager i Rosendal for å lage til jul der også. Så får vi ta det derfra.

Håper at dere vil sende henne gode tanker og bønner. Det kommer hun til å bli glad for <3

Throwback Monday: Julestemning

Nå på søndag starter adventstiden og derfor har jeg valgt å hente frem et innlegg med julestemning fra i fjor.

Håper dere vil kose dere med dette:

Mille Cherubini in Coro

Leise rieselt the schnee

Lys til Nattsvart Jord

Julekveld i skogen

O Joyfull Children

Fröhliche Weinacht Über All

The Greatest Gift of All

Abide with Me

Takk og farvel

Det har blitt mange farvel den siste tiden. Noen av de jeg har sagt farvel til, har jeg hatt som venner gjennom mange år og noen har jeg ikke hatt som venner så veldig lenge.

Slike farvel kan være både gode og bitre, men man kommer til et punkt der man ikke orker mer av rasisme, fordømmelser og usakligheter.

Jeg snakker selvsagt om Facebook og folk jeg har hatt på vennelisten min. Etter terrorhandlingene i Paris før helgen, har det haglet med rasistiske ytringer fra enkelte folk på vennelisten. Det er et spesielt land som går igjen, og dette landet består nesten bare av etterkommerne etter de som flyktet fra Norden og andre europeiske land. Jeg tror jeg har fjernet minst 10 stykker på disse dagene. Jeg trodde at jeg hadde venner på facebook som var litt reflekterte og hadde mulighet til å se en sak fra flere sider og sette seg inn i andre menneskers situasjon, men jeg har blitt skuffet over flere.

Jeg respekterer at folk har andre meninger enn meg selv, men når de beskriver flyktningene fra Syria som terrorister og parasitter, sier jeg takk og farvel.

Leve skrekken!.

http://theconservativetreehouse.com/2015/11/13/ironic-timing-report-first-load-out-of-anticipated-10000-syrian-refugees-has-arrived-in-new-orleans/

Jeg begynner å bli fed-up av folk som velter seg i hat til andre mennesker. Har vi glemt krigen og alle nordmenn som flyktet til Sverige? Det ser nesten slik ut. Hva er det som er forskjell på norske flyktninger og flyktningene fra Syria?

Absolutt ingenting. Begge disse flyktet/flykter fra krig. De leter etter et sted å føle seg trygg. At det skjuler seg terrorister blandt de syriske flyktningene, må vi nesten regne med, men vi skal ikke dømme de uskyldige av den grunn. Er det greit at hele Norge skal få lide for det ABB gjorde, eller at Tyskland skal lide for det Hitler gjorde?

Det finnes ikke snille og slemme flyktninger. Det finnes tullinger blandt dem. Det gjør det overalt. Jeg tror 99% av alle flyktninger som kommer, er takknemlige for den hjelpen som de får. Den ene prosenten som klager og sutrer over at de ikke blir møtt med luksus og tilbud om penger, forsvinner fort andre steder, da de ikke er reelle asylsøkere.

Allikevel

Selv om jeg er positiv til at vi skal hjelpe de som kommer som flyktninger, bør vi også ha litt is i magen. Det jeg er engstelig for, er om vi tar inn for mange. Vi kan ikke og skal ikke ta inn flere enn vi klarer å hjelpe. Flyktningene skal ha penger til livsopphold, de skal ha et sted å bo, de skal ha medisinsk hjelp og psykiatrisk hjelp. Mange har jo fått alvorlige traumer av å ha flyktet og kanskje sett sine barn dø i armense sine. 

Tar vi inn for mange, vil alle tape på det. Staten vil absolutt tape på det, du og jeg vil tape på det, helsevesenet vil tape på det og flyktningene selv vil tape på det, hvis vi ikke evner å hjelpe de som trenger det (medisin, mat, penger, bolig). Vi kan ikke og skal ikke ha nødstilte mennesker boende på gaten annet enn de som har valgt det selv.

Nå nærmer advent seg også og jeg håper at vi kan åpne hjertene våre og se menneskene i den strømmen som kommer til landet vårt. De er individer med en egen historie og opplevelser. Ikke vær redd dem og nå du ser en muslim, ikke tenk "terrorist". Tenk medmenneske, tenk historie, tenk at denne personen er unik.

Kan du ikke se skogen for bare trær? Forsøk å se ting fra det andre mennesket sitt synspunkt.

Tenk på at ikke alle tyskere var nazister og ikke alle nordmenn er som ABB.

Vær et åpent medmenneske med stort hjerte.

Det vinner alle på

Ble ikke noe av

Så ble det altså ikke noe samarbeid med DBN i år. Jeg har kjøpt inn en mengde revehoder og var igang med produksjonen for fullt og regner med at DBN i år, som i fjor ville legge smykkene ut for salg på facebook-siden sin. Det ser nå ut som om de ikke ønsker å gjøre dette i år.

De har kun svart en gang, da de hadde noen spørsmål, men jeg har ikke fått en eneste mail om de ønsker å legge disse ut for salg, eller vil takke nei. Det minste de kunne gjort var å sende meg en mail med nei takk. I stedet sitter jeg her med smykkene og er ganske så forvirret.

Jeg har jo lagt disse revene ut for salg på Epla og det vil bli laget spesielle revesmykker, som skal legges ut for salg på QXL, men det er en stund til at jeg kan starte auksjonen. På Epla er det ganske mange butikker og en forsvinner gjerne litt i mengden siden man ikke er så kjent.

Det som er trist, er at ved hjelp av alle som var med og kjøpte smykkene i fjor, klarte vi å samle inn rundt 10 000 kroner til kampen mot pelsdyroppdrett.

Jaja, håper at de har så mange penger at de ikke trenger flere.

Ha en fin pelsfri kveld :)

The Devil is Gone

Neida, jeg er ikke blitt kristen på mine gamle dager, men jeg har klart å bli kvitt den indre djevelen som har herjet i kroppen min siden sommerferien. Den har vært tilbakevendende og har besøkt meg 8 ganger siden sommerferien og nå er den altså borte for godt, eller ihvertfall til neste sommerferie, forhåpentligvis.

Jeg gikk til innkjøp av tranebærsaft. Denne er usukret og et udmerket hjelpemiddel i kampen mot uvi'en. Jeg har tatt et stort glass om morgenen og et stort glass om kvelden hver eneste dag i 14 dager og jeg kommer til å holde på med denne saften en stund til. Den er veldig dyr, 90 kroner koster det for en liten flaske, men jeg ser på den som medisin og medisin er jo dyrt. Selvsagt tar jeg også antibiotikaen også, men litt saft har vel aldri skadet noen.

Nei til juice
Mange tror at de skal drikke tranebær-juice, men det er helt feil. Tranebærjuicen som man kjøper på butikken er full i sukker 18g pr ml eller var det dl? Jeg er ikke helt sikker, men masse sukker er det allikevel.
Legen min fortalte også at man ikke burde drikke altfor mye under antibiotika-kuren, da medisinen blir skylt ut og mister virkningen. Det har jeg holdt meg til og det har virket bra. Jeg har heller drukket mye etter jeg var ferdig med kuren, for å skylle ut evt. bakterier.

Jaja, nok uvi for denne gang.

Øredobber på gang
Jeg er igang med å lage noen "demo-øredobber". Slike øredobber lager jeg som prøve for å se om kvaliteten er god nok til at jeg kan legge dem ut for salg. Det ene paret jeg holder på med, består av 38 swarovski-krystaller og henger som glitrende drueklaser i ørene. Jeg kommer til å bestille en god del swarovski-krystaller i diverse farger fremover og jeg håper at jeg klarer å få ut et par røde øredobber, som passer til jul.

Bilder? Nei, det må dere vente litt med, jeg skal først gjøre dem ferdige og så må fotostudioet opp og gå, før dere får se resultatet.

Glad dagen er over

Er det flere som er glad for dette.

Jeg har blitt kalt sutrekjerring og grinebiter fordi jeg ikke liker denne halloween-tradisjonen, som innebærer at de voksne sender barna på tiggerunder til fremmede folk. Jeg er IKKE i mot selve halloween, da dette også er en norsk tradisjon, som innehar navnet allehelgensaften. Det jeg er imot, er at her i landet skal man se mest mulig ekstrem ut, med blod fossende fra både her og der. Den amerikanske utklednings-skikken, hvis jeg kan kalle det dette, er at man skal kle seg ut som f eks prinesser, diverse dyr, cowboyer og andre hyggelige ting.

Jeg synes ikke det er hyggelig å se barn utkledd som om noen har hugget et sverd gjennom dem. Jeg kjenner også eldre folk som reagerer på dette med redsel og vil derfor ikke åpne dørene for disse barna. Hva er så gale med å kle seg ut, uten å tømme blod over seg? Det vekker bare avsky. Det er heller ikke kun mennesker som blir skremt. Jeg hadde en hund og da vi var ute på "nattetissen", ble han helt hysterisk hver gang han så disse monstrene. Til vanlig var han lett å styre og oppførte seg svært bra, hvis jeg skal si det selv, men ikke på halloween-aftenen. Han klikket i vinkel, bjeffet, snerret og flekket tenner på en sånn måte at jeg lurte på om det var en ulv jeg hadde i bånd. Takk og pris for at han var en liten hund, så nei, halloween er ikke hyggelig.

Jeg kjenner også eldre folk, som har fått ytterdørene sine klint til med maling og fått råtne egg oppetter vinduene. Dette er folk som ikke vil eller kan slå av utelyset sitt. Når barn ringer på døren og noen ikke åpner, eller har noe godt å gi bort, er det foreldrene sin plikt å lære podene å opptre med respekt. Uansett om man er for eller i mot, har man rett på å bli respektert og ikke bli kalt både det ene og det andre.

Gjør det heller slik
Hvorfor skal man på død og liv gå rundt for å tigge akkurat denne dagen? Jeg forstår så godt at man blir lei når det har ringt på døren 10 ganger og det er unger som spør etter godteri. Jeg hadde klikket, selv om jeg er glad i barn.

Hvorfor ikke heller lage halloween-fest hjemme istedet? Så kan man be inn vennene til ungene og det kan bli en skummel fest med diverse skumle leker, f eks Snip-Snap-Dragon og lignende leker. Man kunne kjøpt inn hodeskaller og fylt disse med skummelt godteri, gelemarker, bakte fingrer, øyner av marsipan og annet skummelt godt. Jeg tror at det hadde blitt en veldig fin feiring. Ungene hadde sluppet å bli jaget og blitt utsatt for andre mindre hyggelige opplevelser.

Jeg har til og med lest på et forum, der folk kom med tips for å få naboungene "avvent" med tigging. Dette innebar barberblad i boller, div. dop i godteriet og nakenhet. Noe som jeg også rapporterte til moderatorene. Det er greit at man ikke liker denne "høytiden", men man skal ikke gjøre noe som kan skade ungene og i tillegg så er jo slikt straffbart også.