torsdag 26. november 2015

Oppdatering - Fylkessykehuset


Endelig fikk jeg snakket med min mor. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte sykehuset i dag. Første gangen ringte jeg for å høre hvordan det gikk med henne, men sykepleieren ville nesten ikke si noe, siden jeg ikke var oppført som nærmeste pårørende. Jeg fikk hvertfall vite at hun har hatt en hjerneblødning og det er lite de kan gjøre for at hun skal få førligheten tilbake. De er nå begynt med opptreningen og jeg håper i det minste at hun kan få taleevnen tilbake.

Det var både godt og vondt å snakke med min mor. Hun slet virkelig med å snakke. Ordene og stemmen hennes var helt ok i hodet, men det var nå de skulle ut det var vanskelig. Heldigvis er hun den gode "gamle" mammaen enda. Jeg fikk streng beskjed av henne og si til min bror at han måtte huske å hente ned posten, slik at den ikke ble våt. Det lovet jeg dyrt og hellig og har nå meldt det inn til den aktuelle broren.

Da jeg la på røret, gråt jeg. Jeg ikke bare gråt; jeg hulket! Jeg tenkte på mor slik som hun alltid har vært og minnene og raseriet kom strømmende over meg som en elv og jeg hulket enda mer. Jeg klarte faktisk ikke å stoppe å gråte da jeg ringte legen min for å få noen beroligende. Jeg har maaange igjen på det forrige brettet, men det er godt å ha et forråd. En vet jo aldri.

Jeg skriver at jeg var rasende og det er og var jeg - pga urettferdighet. Min mor fortjener ikke dette. Hun har alltid vært en sterk og ikke minst sta dame som skulle og ville klare alt selv og at hun ikke kan det lengre, gjør meg så rasende at jeg ikke har ord. Jeg vil at hun skal være slik hun alltid har vært, men nei. Det er ting en aldri får tilbake og det er for sent å angre når dramatiske ting har skjedd.



Fremdeles suser verden der ute avgårde i en rasende fart og ingen vet om at ens egen verden ligner på en kurv med løse tråder som er floket inn i hverandre og en ikke vet hvilken tråd en skal ta tak i for å begynne å nøste opp. Som min yngste bror sa; vi får bare begynne å dra i en tråd og se hvor vi havner.
Det jeg sitter og grubler på nå og som gjør meg enda mer rasende, er at jeg skulle vært der. Jeg hadde planer om å dra å besøke henne, men så var det så mye som kom i veien; huset skulle gjøres klar til advent, smykker skulle sendes ut og legetimer og kiropraktortimer skulle vært unnagjort. Derfor har jeg et raseri mot meg selv, som i min egoisme bare tenkte på meg og mitt. Dette klarer jeg bare ikke tilgi meg selv for og har lyst til å dundre knyttnevene hardt gjennom veggen. Håpløsheten er virkelig stor nå og en befinner seg i et vakuum, der en forsøker å få mest mulig informasjon utav pleiere, som er litt motivillige til å gi ut opplysninger, selv til oss søsken som ikke er oppført som pårørende. Det er som å dra en tømmerstokk gjennom et stort vann av sirup.

Jaja, nå er det bestemt at vi skal dra og besøke henne på lørdag og skal ta med en goodie bag bestående av tannkrem, tannkost, kam, deodorant, håndkrem, hårspray, kulepenn, kryssordblad, tøfler, tjukke sokker og en fleecjakke + Stomperud og Vangsgutane, som hun er så glad i å lese.

Håper at dette blir noe som hun kan bruke. Vi har kjøpt piggdekk. Etter skrekkturen til Rosendal på speilglatt føre i fjor, velger vi nå å bytte ut de nye vinterdekken med piggdekk og er good to go.

Oppdatering kommer

Ingen kommentarer: