Julen 2014 - Bildedryss

Julen i år har faktisk, trass i det forrige innlegget mitt, vært ganske bra. Vi har kost oss i vår tosomhet og har hatt nok med det. Det har vært mye god mat og gode filmer (på video). Det som var dumt, var at vi glemte å få med oss Rock'n Roll Wolf på lillejulaften, men den så jeg på Youtube istedet.

Vi har kjøpt to bokser med Midsomer Murders og virkelig hatt det hyggelig. Ingenting er som engelske mord-klassikere. Det er jo bare britene som kan få til å lage koselige mordhistorier.

Nok om det.

Her kommer et lite bildedryss fra julen. Noen av disse har dere allerede sett, men for å få en helhet, tar jeg dem likevel med.

Kakemann og kaffe hører til

Når man skal se Jul i Skomakergata

Moffeliten har ikledd seg 

en utrolig god maske,

som ga henne helt "ny" og fantastisk

ren hud

På sengen venter årets julepysjamas

2 nr for stor

Nissen beundrer juletreet

Vår niese på smykket

Årets juletre

Morfar gjør seg godt som juletresmykke

Deilig, belgisk sjokolade

fra sjokoladebutikken i Galleriet

Stemningsfull julekrybbe

som jeg arvet fra mormor

Musikkenglene har sin 

faste plass på pianoet

Mange fine julegaver i år <3

Ektemannen overrasket konen

med Chanel no 5

Jeg har en fast opplegg for denne dagen og de kommende dager:

Jeg har valgt å aldri ønske noen godt nyttår. Ikke fordi jeg er slem, men pga tankene mine rundt denne dagen. Jeg liker heller ikke å få hilsninger siden jeg ikke kan svare på disse.

Det virker nok veldig spesielt, men jeg har hatt denne overbevisningen i mange år og kommer til å holde på den.

Allikevel; ha en kjempefin feiring i kveld <3

Adjø til julen - Hvertfall nesten

Da er julen over hos Moffelitens Verden. Layoten på bloggen er gått over til vintermodus. Nå synes jeg det er litt godt, selv om julen ikke er over før 6. januar, som er 13. dag jul.

Meg på julaften
usminket og en smule tenksom

Den Rare Følelsen
Julaften forårsaket en rar og utrolig trist følelse. Dagen begynte bra med juleprogram på tv, steken ble satt i ovnen kl 11 og jeg hadde gode intensjoner for dagen.

Den intensjonen forsvant ganske fort da jeg oppdaget at jeg ikke hadde tid eller krefter til å ta på meg finkjolen og legge makeup. Jeg hadde faktisk ikke tid i det hele tatt. Å gå med vanlige klær på julekvelden, gjorde meg utrolig nedfor og klarte derfor å fylle hodet med vonde tanker.

Jeg savnet sånn en familie. Ikke min egen, men å ha egne barn og barnebarn som kunne komme på besøk til oss og spise god mat og åpne julepresanger. Jeg har dessverre ikke klart å skaffe meg dette og disse triste tankene ble sterkere og sterkere til tårene mine rant. Denne følelsen hadde jeg også 1. og 2. juledag. Nå er vi tilbake til hverdagen heldigvis og savnet har minket.

Vi fikk mange fine julegaver. Bilder av disse vil komme en av de nærmeste dagene. Jeg bare ikke hatt tid til å redigere bildene.

Ingen Nyttårsfeiring
I morgen er det nyttårsaften, men det blir ingen feiring på oss. Ikke fordi vi er deprimert eller lei oss. Vi orker rett og slett ikke både jul- og nyttårsfest. Det blir for mye feiring. Jeg kommer til å bli sjeleglad når vi har kommet til 5. januar og ferdig med alle helgene. Det har jo vært enormt mange helger denne julen/nyttår og en kan bli mett av det også.

Litt avslappende julelesning...

Den Vesle Bygda som Glømte at det Var Jul
Alf Prøysen

Høgt oppi åsen lå ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store og noen var små. Noen var flinke og noen var late og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller, så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt èn tin, var de helt like alle sammen.

Dom var så fæle til å glømme og da glømte dom de merkeligste ting, alle på èn gang. En gang glømte dom å ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n, så alle hadde gått barbeint og da det ble høst, glømte dom å ta på seg sko.

- Du verdens rike så kaldt det er nå da, sa de til hverandre.
- Ja, je skjønner itte åssen det det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå, sa dom.
- Det blir verst når snøen kjæm, sa dom.

Og da snøen kom, gikk dom barbeint ute og sa:
- Å, nå må det være mange kuldegrader, og slik gikk dom og fraus.

Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om åffer han skodde hesten og da skjønte kjerringene at dom hadde glømt å ta på seg sko.

Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk åffer dom fraus på beina og så tok dom på seg sko æille sammen.

En annen gang hadde dom glømt å spise. Dom gikk flere dager uten mat og til slutt ble dom sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n, men han kunne itte komme, for han hadde også glømt å spise, så han var like sjok som dom andre.


En dag doktor'n  var på beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen og da skjønte doktor'n å det var dom hadde glømt. Og så sto han opp og spiste og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at dom bare hadde glømt å spise. Så sto æille sammen opp og spiste og så vart dom friske igjen

Men verst var det den gongen dom glømte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner og ingen hadde funnet juletre og i butikkvindaugene var det itte så mye som ei julenissemaske engong. Skoleungene sto på skoleplassen og sang "Kom mai du skjønne milde" og det fantes itte små mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lite stue, æiller øverst i bygde, like ved skaubrynet, fikk eil lite jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år og ellers så brukte hu å hoppe og dæinse og lege og ha det morosamt, men nå gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på dom små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa den vesle jenta til seg sjøl.
- Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke å det er.

Så gikk jinta inn i stua og fann ei saks og litt gråpapir.
- Det er noe med ei saks også, tenkte jenta.
- Men jeg kan ikke huske å det er.

Så gikk jenta på låven og der fikk hun se et kornbæind som far hennes hadde hengt høgt under en takbjæilke få musa itte skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbæindet også, tenkte jenta, så sto hu der og så seg omkring og så fikk hu sjå den lange stanga som de brukte å ha juleneket på og da skjønte jenta at det snart var jul.

- Å, det jo lille julaften, det er jo lille julaften! ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men dom var itte inne.
- Å, åssen skal je få sagt fra til alle i hele bygda at det er lillejulaften? sa jenta.
Hu prøvde å ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den, men det greide hu itte, men så skjønte hu hva hu skulle gjøre. Flaggstanga! Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!

Og det greide hu og så fort veslejenta hadde gjort det, fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøren raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de anre meisene, som satt og halvsov innimellom greinene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp julenek!
- Vi blir med, vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
- Hvor skal dere hen, hvor skal dere hen? ropte spurvene, som satt på telefontrådene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp juleneket, sa meisene
- Vi blir med, vi blir med! sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene, så alle telefondamene fikk dotter i ørene og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.

Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle og da så de juleneket i flaggstanga.

Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glemt at det snart var jul. Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, noen hengte opp reine gardiner og noen gikk ut i skauen og fant juletre og noen pakket inn gavene dom hadde gjømt unna før dom begynte å glømme og noen hengte opp julestjerner i vinduene.

Til slutt klatret alle sammen i hele bygda opp i kjempediger balje, som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul og så badet dom alle på en gong.

Og akkurat de dom var ferdige og hadde fått på seg reine klær og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet en rød sløyfe i håret på henne.

Akkurat da ringte kirkeklokkene og så var det jul.

Fra Rosendal med Hjertet på Høyre Side

Put your wig on
and you're ready to go..

I går var vi, som dere sikkert vet, en liten snartur til Rosendal for å levere pakker og ønske god jul til min mor. Det var en smule nervepirrende og kjedelig tur. Bilkjøringen var en mer eller mindre skrekkinngytende opplevelse som fikk Moffeliten, som var passasjer på returenen, til å holde pusten og klamre seg til dørhåndtaket på bilen.

På veien mot Rosendal hadde vi en fin tur. Det snedde da vi kom til Hålandsdalen , men senere regnet det da vi kom til Gjermundshamn. Jeg kjente med en gang vi kjørt på land i Årsnes at det knøt seg i magen. Jeg visste faktisk ikke at jeg hadde en så stor aversjon mot hembygden. Jeg kjente den trykkende følelsen fra fjellene som var rundt oss og det var som om de presset seg innpå en og en bare hadde lyst til å bråsnu og dra tilbake til byen. Det gjorde vi jo selvsagt ikke.

Det var godt å komme inn i stuen til mor der det var godt og varmt og det gjorde godt å se henne selv om det stakk i samvittigheten. Jeg skulle så gjerne vært der inne og hjulpet henne med juleforberedelsene siden hun har brukket hånden. Spørsmålet er vel om jeg hadde fått lov til å hjelpe til, fordi moren er som datteren; en skal klare alt selv. Da blir det perfekt og hun fortalte oss faktisk det, men jeg var utrolig lei meg da vi dro. Det kom til og med noen tårer hos meg, som ektemannen tørket vekk på veien til bilen. Jeg har vondt inni meg enda, men jeg har fått noen "etterslengere" på smykkebestillingen, som jeg må få avgårde på mandag/tirsdag.

Ikke flere smykker
Etter at disse siste er sendt ut, blir det helt stopp på utsendelsenen til etter jul. Jeg er bare nødt til å få tid til andre ting også. Beklager hvis jeg virker litt bitchy, men når kundene ikke gidder å svare på henvendelsene mine, selv etter flere purringer, får de takke seg selv. Varene som jeg har holdt av, vil bli solgt utpå nyåret og hvis de fremdeles ønsker disse smykkene, må de rett og slett bestille da. Nå VIL jeg ha juleferie.

Nok om det.

Det er som sagt UTROLIG kjedelig å vente på fergen og å reise med fergen. Det er absolutt ingenting å finne på og man kjeder seg så man holder på å bli gaaaal. Jeg har aldri likt ferger og håper ganske så intenst at det kommer en undersjøisk tunnel mellom Gjermundshamn og Årsnes, men det blir når griser får vinger og kan fly...
Derfor er det ikke annet å gjøre enn å ta tøysebilder, så her er Moffeliten fra kjente og mer ukjente vinkler...

Moffeliten ble sittende bak rattet på vei til Gjermundshamn og dette er hennes "kjøreansikt" når det er glatt ute.

På veien tilbake til Bergen, var det ektemannen som kjørte og det var undertegnede utrolig glad for. Det var så inni granskogen glatt at vi hadde ikke før kjørt av fergen på Gjermundshamn før vi fikk sleng på bilen. Det var såpeglatt. Det var is med vann på toppen og det er noe av det glatteste som finnes. Vi holdt ikke mer en makts 40 km/t hele veien. Da vi nærmet oss Vengjaneset og Frank Mohn, ble vi stående i en bakke og spinne. Vi kom bare ikke av flekken. Selv om bremsen var på, begynte vi å skli bakover. Jeg tror vi satt i 10 minutter og så ganske så hjelpeløse ut. Da kom det to snille mennesker, som nok bodde ved siden av veien for å dytte oss opp bakken. De var nok skodd etter forholdene, ellers hadde de bare ligget flate, og vi var nok ikke de eneste som de måtte dytte oppover denne dagen. So much for piggfrie dekk. Nå blir det piggdekk på oss. Vi gidder ikke stå fast på denne måten flere ganger.

Christmas Tree and Christmas Nails

Jeg har fått vite at ikke alle kan se videoen som jeg laget av juletreet vårt, så jeg velger å legge ut et bilde i tillegg til videoen.

Dette juletreet er nesten 2,5 meter høyt og er dekorert med 400 lys. Dvs 5 lenker på 80 lys hver. Som dere ser, er all pynten holdt i hvitt og sølv. Av pynt som er på treet, kan jeg nevne hvite kuler m/glitter, enkle kremmerhus, julesmykker med bilder av mine besteforeldre på morsiden, min mor, vår nevø, Anders og vår niese, Marie. Det henger også store perlemorsperler samt swarovski-krystaller på treet. Det henger englevinger, kjøpt på Panduro, ugler, engler, juletre, hjerter i glass, samt en ganske så forvirret ugle i toppen.  Til slutt har jeg plassert oppklippet, hvitt glitter med sølvtråd på grenene. Jeg har en aversjon mot glitter på treet. Derfor fant jeg på å klippe det for så å plassere det litt nonchalant rundt omkring.

Jeg brukte 2 dager på å pynte dette treet. Det verste er alltid å få lysene riktig. Jeg begynner med gode intensjoner og lar de gå i en spiral oppover treet, men gir snart opp og forsøker heller å plassere dem under og over hverandre. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til å ta ned lysene den 6. januar. Jaja, den tid, den sorg.

Julenegler

Så var det tid for årets siste neglesalong-besøk. Denne gangen var det juleneglene som skulle på plass. Denne gangen var det min faste negledesigner, Aurora på Nails for You som sto for designet og neglene er bare SÅ vakre. Mønsteret er stempel med sølv og gull samt swarovski-krystaller. Fargen på neglene er dyp, skimrende rød. Riktig julenegle-aktig. De er også blitt litt spissere enn det jeg har hatt før.

Bildet her gjør ikke ære på arbeidet som er gjort på neglene, men jeg har forsøkt å få til et bilde med mobilkameraet. Grunnen til at jeg brukte dette, er at jeg kan bruke bare en hånd og stemmekommando. Et speilrefleks må man bruke begge hender og vel så det for å få et godt bilde og sist jeg tellet, hadde jeg kun to hender, så derfor ble det mobilen istedet.

Etter behandlingen er huden på hendene blitt fantastisk myke. Jeg sa til min kjære at jeg skulle ønske jeg hadde like glatt hud i ansiktet som jeg har på hendene.

Uæææh!

Uff, i morgen blir det en tur til Rosendal. Jeg gruer meg som en hund selv om jeg gleder meg til å se min kjære moder. Vi skal inn med julegaver og for å si God Jul. De fleste som kjenner meg, vet at jeg mistrives der inne og hver gang jeg skal til hembygden, sliter jeg med kvalme og følelsesmessig stress. Jeg er utrolig glad når vi kan snu nesen hjemover til Bergen igjen.

Hva som er grunnen til at jeg mistrives sånn, har jeg ingen anelse om. Det kan være at jeg ikke har hatt noen omgangskrets der inne og at jeg føler meg fremmedgjort. Jeg passer liksom ikke inn i folkesjela, hvis jeg kan bruke det uttrykket. Det er for stille for meg. Jeg blir også minnet på tidligere tiders traumatisk opplevelser.

Jeg flyttet til Bergen i 1992 da jeg begynte på Krokeide Yrkesskole og etter den tid har jeg aldri følt meg hjemme i Rosendal. Jeg er vel det en kaller, en typisk byjente. Det tror jeg at jeg har vært siden jeg var liten.

Når noen som jeg snakker med får høre at jeg er fra Rosendal, blir de fra seg av begeistring og det overrasker meg hele tiden. De skryter av Baroniet (DER føler jeg meg faktisk hjemme og kan gå rundt der i timesvis) og fjellene. Det sistnevnte har jeg aldri forstått. Jeg skulle ønske at 2 av fjellene der inne var borte slik at vi fikk sol fra tidlig om morgenen. Jeg føler meg litt inneklemt med disse 2 store fjellene så tett innpå livet. Jag trivs bäst i öppna landskap.

Slik er det bare...

Juletreet vårt - Video

Denne gangen valgte jeg å filme istedet for å bruke bilder. Det er ikke så lett å fotografere et pyntet juletre som en skulle tro. Derfor valgte jeg å filme med mobilkameraet istedet.

Dere får bare se gjennom fingrene når det kommer til den dårlige filmkvaliteten. Et mobilkamera er jo ikke akkurat highTech, men jeg håper dere får et inntrykk av hvor fint juletreet er.

Det ser ut som om det ikke er så mange lys på treet, men hele treet er faktisk dekket av juletrelys.

Enjoy...

Julestemning og Julenisser - Bildedryss

I dag har det vært julestemning både her og både der. Det har snedd en god del og det er helt hvitt ute. Det var så mye sne at biler og vogntog ble stående og stampe i oppoverbakkene her vi bor. Vi hadde planer om å dra på juletrejakt kl 13 i dag, men droppet det siden det ikke hadde vært hverken brøytet eller saltet på veien opp til blokkene her. Vi hadde ikke lyst til å sette bilen fra oss nede ved hovedveien. Vi valgte å dra da klokken var 18 istedet og satset på at veien "vår" var klar. Det var den også.

Jeg skal ikke skrive mer om turen til Plantasjen, men her er et lite bildedryss fra en koselig handlerunde.

Enjoy...

3dje Søndag i Advent

Så tenner vi 3 lys i kveld.
Vi tenner dem for lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi 3 lys i kveld,
for lengsel, håp og glede.




Er det ikke litt god-skummelt å tenke på at vi har kommet så langt allerede? Spenningen, stressnivået og hjertefrekvensen øker i takt med dagene som kommer. Det er noe rart som skjer når vi kommer til denne måneden. Uansett hvor tidlige vi er med julegavehandlingen, om vi så handler julegaver i juni, blir desember uansett stressende for oss husmødre. Nå skal jeg ikke skryte på meg denne tittelen, for det finnes ikke så mye husmor i denne kroppen, for å være ærlig, men noe skal man jo titulere seg.

I dag føler jeg meg ganske så pjuskete. Like pjuskete som juletre-uglen til høyre her. Det går i ett og jeg har nesten glemt hvordan det er å puste. De siste 2 ukene tror jeg at jeg har vært nærmere 7 ganger til Panduro for å kjøpe ting jeg trenger til gaveinnpakning og smykkelaging. Jeg er skikkelig lei denne butikken nå. Ikke pga selve butikken, men fordi JEG ALDRI BLIR FEEEERDIIIIIG Å HANDLE DEEEEER!!!

I går holdt jeg på med å knytte bånd i juletre-smykkene som skal henges på treet vårt og selvsagt måtte jeg ha for lite bånd og i dag må jeg ta den sure veien dit igjen.

I går skulle vi egentlig til Panduro i Åsane, da det er enklere fordi man kan parkere nesten rett utenfor døren istedet for i sentrum der en er nødt til å traske gjennom byen. Vi ante ugler i mosen, men tok nå turen likevel. Da vi kom frem til Åsane Senter, var det trafikkork i begge retninger. Det var absolutt ingen bevegelse i trafikken og alle parkeringsplassene var fulle. Folk hadde sågar parkert uti veien. Vi bestemte oss for å snu og heller dra til sentrum for å gå på Panduro der, hvis vi overhodet fikk parkeringsplass i Bygarasjen.

Heldigvis var det ledig parkering på taket. Mannen ventet i bilen mens konen trasket glad og fornøyd inn i Bergen Storsenter. Det var som å komme inn i et elvestryk. Det var folk overalt. De gikk på kryss og tvers med stive blikk og krasjet inn i hverandre fordi de ikke så hvor de gikk, for så å sende noen morderiske blikk til den som de krasjet med. Barna hang med så godt de kunne mens mammaene og pappaene gikk i marsjtakt ifra den ene butikken til den andre. Det var til og med folk som gikk OPPOVER rullebåndene som gikk nedover. Snakker om "The Walking Dead"-serien som går på tv. Dette var så godt som identisk med situasjonen på BS.

Da jeg kom ut fra senteret, snødde det og Moffeliten klarte å komme i en nogenlunde julestemning selv om det var en kald opplevelse å gå langs Smålongeren. Hun hadde jo glemt vottene sine må vite. Heldigvis var situasjonen roligere på xhibition der Panduro befinner seg. Jeg fikk det jeg skulle ha og mer til. Hele kalaset kom på over 500 kroner og jeg som bare skulle ha knappenåler og et tøystykke. Da hun var ferdig der, hadde hun litt lyst til å ta seg en tur på Galleriet. Som tenkt, så gjort.

Det tok meg 10 minutter å gå fra ene enden på Galleriet til den andre. Det var så mye folk at "elven" på BS var for en bekk å regnet. Siden det er åpning i midten på Galleriet (det er jo derfor det kalles Galleriet da) og passasjer rundt denne, burde det vært enveis rundkjøring. Da hadde det vært enklere for alle å komme til den butikken som en hadde planer om å besøke. Nå gikk trafikken begge veier og det var fullstendig kaos. Jeg klarte likevel å holde på smilet og mitt gode humør, men det var ikke alle som klarte det. Jeg hørte både sukking, stønnong og knurring (ikke mot meg da). Det vil jo gå bedre med julegavehandlingen hvis man hadde klart å være litt smilende mot andre mennesker. Da vil jo selve stresset med å være i byen på denne tiden føles lettere også.

Men det er bare min mening. Ha en fin søndag alle sammen <3