Litt avslappende julelesning...

Den Vesle Bygda som Glømte at det Var Jul
Alf Prøysen

Høgt oppi åsen lå ei lita bygd for seg sjøl.
Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store og noen var små. Noen var flinke og noen var late og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller, så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt èn tin, var de helt like alle sammen.

Dom var så fæle til å glømme og da glømte dom de merkeligste ting, alle på èn gang. En gang glømte dom å ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n, så alle hadde gått barbeint og da det ble høst, glømte dom å ta på seg sko.

- Du verdens rike så kaldt det er nå da, sa de til hverandre.
- Ja, je skjønner itte åssen det det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå, sa dom.
- Det blir verst når snøen kjæm, sa dom.

Og da snøen kom, gikk dom barbeint ute og sa:
- Å, nå må det være mange kuldegrader, og slik gikk dom og fraus.

Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om åffer han skodde hesten og da skjønte kjerringene at dom hadde glømt å ta på seg sko.

Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk åffer dom fraus på beina og så tok dom på seg sko æille sammen.

En annen gang hadde dom glømt å spise. Dom gikk flere dager uten mat og til slutt ble dom sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n, men han kunne itte komme, for han hadde også glømt å spise, så han var like sjok som dom andre.


En dag doktor'n  var på beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen og da skjønte doktor'n å det var dom hadde glømt. Og så sto han opp og spiste og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda og sa at dom bare hadde glømt å spise. Så sto æille sammen opp og spiste og så vart dom friske igjen

Men verst var det den gongen dom glømte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner og ingen hadde funnet juletre og i butikkvindaugene var det itte så mye som ei julenissemaske engong. Skoleungene sto på skoleplassen og sang "Kom mai du skjønne milde" og det fantes itte små mye som en eneste smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lite stue, æiller øverst i bygde, like ved skaubrynet, fikk eil lite jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år og ellers så brukte hu å hoppe og dæinse og lege og ha det morosamt, men nå gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på dom små granbuskene.
- Det er noe vi har glømt nå igjen, sa den vesle jenta til seg sjøl.
- Det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke å det er.

Så gikk jinta inn i stua og fann ei saks og litt gråpapir.
- Det er noe med ei saks også, tenkte jenta.
- Men jeg kan ikke huske å det er.

Så gikk jenta på låven og der fikk hun se et kornbæind som far hennes hadde hengt høgt under en takbjæilke få musa itte skulle få tak i det.
- Det er noe med dette kornbæindet også, tenkte jenta, så sto hu der og så seg omkring og så fikk hu sjå den lange stanga som de brukte å ha juleneket på og da skjønte jenta at det snart var jul.

- Å, det jo lille julaften, det er jo lille julaften! ropte jenta og sprang inn for å fortelle det til mor og far, men dom var itte inne.
- Å, åssen skal je få sagt fra til alle i hele bygda at det er lillejulaften? sa jenta.
Hu prøvde å ta den høge stanga og sette juleneket i toppen på den, men det greide hu itte, men så skjønte hu hva hu skulle gjøre. Flaggstanga! Hu skulle heise opp juleneket i flaggstanga!

Og det greide hu og så fort veslejenta hadde gjort det, fløy en liten meis fra den øverste greina på den høgste grana så snøren raste nedover stammen.
- Hvor skal du, hvor skal du? kvitret de anre meisene, som satt og halvsov innimellom greinene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp julenek!
- Vi blir med, vi blir med, sang de andre meisene og fløy avsted.
- Hvor skal dere hen, hvor skal dere hen? ropte spurvene, som satt på telefontrådene.
- Det er jul, det er jul! Veslejenta har satt opp juleneket, sa meisene
- Vi blir med, vi blir med! sang spurvene og startet på likt ifra telefontrådene, så alle telefondamene fikk dotter i ørene og akkurat da lettet alle dompapene fra nypebuskene i hagen.

Damene på telefonsentralen sprang bort til vinduet for å se hvor fuglene skulle og da så de juleneket i flaggstanga.

Og damene til å ringe rundt i hele bygda og fortelle at de hadde glemt at det snart var jul. Og folk til å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, noen hengte opp reine gardiner og noen gikk ut i skauen og fant juletre og noen pakket inn gavene dom hadde gjømt unna før dom begynte å glømme og noen hengte opp julestjerner i vinduene.

Til slutt klatret alle sammen i hele bygda opp i kjempediger balje, som snekker'n hadde lagd mens de andre pyntet og gjorde i stand til jul og så badet dom alle på en gong.

Og akkurat de dom var ferdige og hadde fått på seg reine klær og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet en rød sløyfe i håret på henne.

Akkurat da ringte kirkeklokkene og så var det jul.