Fra Rosendal med Hjertet på Høyre Side

Put your wig on
and you're ready to go..

I går var vi, som dere sikkert vet, en liten snartur til Rosendal for å levere pakker og ønske god jul til min mor. Det var en smule nervepirrende og kjedelig tur. Bilkjøringen var en mer eller mindre skrekkinngytende opplevelse som fikk Moffeliten, som var passasjer på returenen, til å holde pusten og klamre seg til dørhåndtaket på bilen.

På veien mot Rosendal hadde vi en fin tur. Det snedde da vi kom til Hålandsdalen , men senere regnet det da vi kom til Gjermundshamn. Jeg kjente med en gang vi kjørt på land i Årsnes at det knøt seg i magen. Jeg visste faktisk ikke at jeg hadde en så stor aversjon mot hembygden. Jeg kjente den trykkende følelsen fra fjellene som var rundt oss og det var som om de presset seg innpå en og en bare hadde lyst til å bråsnu og dra tilbake til byen. Det gjorde vi jo selvsagt ikke.

Det var godt å komme inn i stuen til mor der det var godt og varmt og det gjorde godt å se henne selv om det stakk i samvittigheten. Jeg skulle så gjerne vært der inne og hjulpet henne med juleforberedelsene siden hun har brukket hånden. Spørsmålet er vel om jeg hadde fått lov til å hjelpe til, fordi moren er som datteren; en skal klare alt selv. Da blir det perfekt og hun fortalte oss faktisk det, men jeg var utrolig lei meg da vi dro. Det kom til og med noen tårer hos meg, som ektemannen tørket vekk på veien til bilen. Jeg har vondt inni meg enda, men jeg har fått noen "etterslengere" på smykkebestillingen, som jeg må få avgårde på mandag/tirsdag.

Ikke flere smykker
Etter at disse siste er sendt ut, blir det helt stopp på utsendelsenen til etter jul. Jeg er bare nødt til å få tid til andre ting også. Beklager hvis jeg virker litt bitchy, men når kundene ikke gidder å svare på henvendelsene mine, selv etter flere purringer, får de takke seg selv. Varene som jeg har holdt av, vil bli solgt utpå nyåret og hvis de fremdeles ønsker disse smykkene, må de rett og slett bestille da. Nå VIL jeg ha juleferie.

Nok om det.

Det er som sagt UTROLIG kjedelig å vente på fergen og å reise med fergen. Det er absolutt ingenting å finne på og man kjeder seg så man holder på å bli gaaaal. Jeg har aldri likt ferger og håper ganske så intenst at det kommer en undersjøisk tunnel mellom Gjermundshamn og Årsnes, men det blir når griser får vinger og kan fly...
Derfor er det ikke annet å gjøre enn å ta tøysebilder, så her er Moffeliten fra kjente og mer ukjente vinkler...

Moffeliten ble sittende bak rattet på vei til Gjermundshamn og dette er hennes "kjøreansikt" når det er glatt ute.

På veien tilbake til Bergen, var det ektemannen som kjørte og det var undertegnede utrolig glad for. Det var så inni granskogen glatt at vi hadde ikke før kjørt av fergen på Gjermundshamn før vi fikk sleng på bilen. Det var såpeglatt. Det var is med vann på toppen og det er noe av det glatteste som finnes. Vi holdt ikke mer en makts 40 km/t hele veien. Da vi nærmet oss Vengjaneset og Frank Mohn, ble vi stående i en bakke og spinne. Vi kom bare ikke av flekken. Selv om bremsen var på, begynte vi å skli bakover. Jeg tror vi satt i 10 minutter og så ganske så hjelpeløse ut. Da kom det to snille mennesker, som nok bodde ved siden av veien for å dytte oss opp bakken. De var nok skodd etter forholdene, ellers hadde de bare ligget flate, og vi var nok ikke de eneste som de måtte dytte oppover denne dagen. So much for piggfrie dekk. Nå blir det piggdekk på oss. Vi gidder ikke stå fast på denne måten flere ganger.