Svart dag

Hva som egentlig har skjedd i dag, aner jeg ikke. Jeg har bare falt nedi en mørk grop og sliter med å komme meg opp igjen. Humøret var på topp da jeg våknet og jeg startet dagen med å lese noen aviser på internett. Da jeg stakk innom mail-kontoen, oppdaget jeg at det lå en melding som var sendt via kontaktskjemaet. "Så hyggelig", tenkte jeg og klikket på meldingen.

Det skulle jeg aldri gjort. Det var forferdelig trist lesning. Der fikk jeg høre hvor dum og patetisk jeg er, hvor feigt jeg oppfører meg, at jeg burde legge ned bloggen osv. Jeg tenkte å ta screenshot av denne kommentaren, men orket rett og slett ikk å legge den ut her. Jeg slettet hele mailen.

Det er selvsagt at man ikke kan bli likt av alle og at enkelte ikke tåler trynet på deg. Det godtar jeg, men slike meldinger burde folk holde seg for gode til. Jeg skulle ønske at jeg var fryktløs, sterk og ikke brydde meg om slike anonyme meldinger, men det gjør jeg altså. Det er slik jeg er.

Jeg forstår ikke folk som liker å komme med ting som trykker deg lengre ned i møkken. Jeg vet at jeg ikke er perfekt. Jeg vet at jeg gjør feil og jeg vet at jeg kan være litt skarp i uttalelsene mine, men jeg er aldri ufin med folk.

Jeg godtar at folk ikke synes at bloggen min er noe særlig, men det går jo an å si ting på en litt "snillere" måte og heller komme med innspill/ideer til hva jeg kan skrive om. Ingen skal være nødt til å tåle ufine kommentarer. Jeg fikk jo en god del pes for noen år tilbake vedr noen tema som jeg tok opp her på bloggen. Det var både utfyllende, saklige meldinger, men så fikk jeg en mengde hat og trusselmeldinger som gjorde at jeg stengte kommentarfeltet en stund, slik at det ikke var mulig å kontakte meg. Heldigvis stilnet stormen etterhvert og alt gikk tilbake til det normale. Dessverre var jeg nødt til å endre web-adressen en smule.

Avsondret
De fleste av oss har vel hatt denne følelsen innimellom. Verden virker plutselig så langt borte. Denne følelsen er spesielt stor i påsken. Det er mange helligdager og påskeuken er stille. Min mann og jeg sitter derfor med en følelse av at hele verden er langt borte. Dette er ikke bare en dårlig følelse. Den kan være god også. Litt koselig da vi kommer enda nærmere hverandre og lever i vår egen lille verden. Det blir tryggere på en måte.

Været kan også bidra til denne litt rare følelsen. Er det surt og kaldt ute, blir man litt mer "innestengt", mens når solen skinner, lever verden på en bedre måte. Nå når vinteren er på hell - det er bare 2 dager igjen til våren, vil det jo bli bedre. Folk er mer ute og de er lettere til sinns. Det er rart å tenke på hvor innestengte vi egentlig er om vinteren. Vi kamuflerer oss i store jakker, skjerf, votter, luer og sko som kan minne om de som astronautene har på beina. Med en gang våren kommer, blir sinnet vårt mye lettere og det er blir lettere å snakke sammen.

Jeg har ofte tenkt på at det hadde vært fint om man kunne innføre "klem-et-medmenneske-dag". Alle kan løpe rundt og gi hverandre gode klemmer og smil. Det hadde gjort dagen bedre for mange. Vi har valentinsdag, som vi forøvrig har kopiert fra usa og earth hour (som egentlig er noe tull). Hvorfor ikke ha en vær-snill-dag også.

Da tror jeg vi hadde smilt mer.