Huheiiii hvor det går....

Nå er det like før julefreden har senket seg, sånn ca. hvertfall.

Denne adventen har vært av den heseblæsende typen med en nevrotisk Moffe og en lumbago-kroket ektemann. Nå skal ræven senkes i sofaen og beina skal i horisontal stilling også.

Huset er ferdig julepyntet, nå er det bare selve midtpunktet med julen, juletreet som skal på plass. Dvs vi har allerede 3 pyntede juletrær i huset. Vi har ett oppe, ett i stuen og ett i hagestuen. Nå gleder vi oss til å få opp det store treet. Det tar et par dager å pynte det, så det er derfor vi henter det inn i morgen.

Jeg gleder meg SÅ til å vise dere julehjemmet vårt. I år har vi kjøpt mye julepynt og mer blir det neste år. Når treet er ferdig pyntet, skal dere få bli med på en live-tur rundt i huset. Det tror jeg kan bli koselig.

Så var det dette med stresset da...
Hva ER det med oss voksne og spesielt damer i adventstiden. Vi løper rundt og multitasker fra første søndag i advent til kvelden julaften. En skulle tro at de vonde selv stod klar til å ta de som ikke blir ferdige til jul. Vi sier til oss selv, hver eneste advent, at vi skal starte tidligere neste år, men hvorfor gjør vi ikke det da??? Det er som om alt som har med jul å gjøre plutselig bare er der, uten at vi ha tenkt på hva vi lovet oss selv året før.

Vel, i år har jeg vært litt flink. Jeg startet med å julepynte huset søndagen før første søndag og det har gått etter planen. Jeg ble ferdig til planlagt tid. Det jeg ikke hadde planlagt, var som jeg skrev i forrige innlegg, at jeg skulle bake. Den bakingen stjal 10 dager av desember, som jeg skulle bruke til å kose meg i. Vi skulle en tur til Bergen sentrum, for å se på "julepynten", vi skulle kose oss med god mat, men dagen har bare forsvunnet i løse luften. Når forsøker å tenke til bake og spørre meg selv om hva jeg har gjort disse dagene, aner jeg ikke. Jeg må ha hatt en julepsykose.

Jeg sier ofte at jeg slutter å puste i slutten på november og begynner å puste igjen 2. januar. I slutten på januar holder man seg for nesen og stuper nedi julepynt og andre ting.

Jeg ble stoppet av en yoga-prest (hva nå det er for en skrullete tittel) i Bergen sentrum for noen dager siden. Han ville invitere meg til en "avstressende yogatime". Så jeg virkelig ut som en person som kunne gjøre yoga??? Han fikk grei beskjed fra en små-ilter Moffeliten at hun ikke hadde tid til å stresse ned nå før jul.

Zombiene er løse
Er det noe som er risikofylt for tiden, er det å bevege seg i byen. Den er full av zombier som hverken ser hvor de er eller hører hvor de er. De går rett på, uten tanke på å vike et par centimeter til venstre eller høyre. I tillegg til bare å ture frem, har de selvsagt nesen godt plantet nedi mobilen, så de skremmer både bilister og gående. At ikke flere av disse zombiene er blitt påkjørt, er for meg en gåte.

Et godt råd er å stoppe opp når du skal lese og sende en melding eller skrive noe annet på duppeditten din, slik at vi andre kommer oss hjem med helsen sånn noenlunde i behold.

Ingen jul uten

At en viss person gjør det vedkommende kan for å ødelegge gleden ved advent og jul. "Jeg bryr meg ikke", er det vanlige svaret jeg får når jeg forteller hva vi holder på med og forberedelsene til jul. "Jeg bryr meg ikke om noenting lengre", er et annet kjent utsagn. Jeg kan gå i dagevis og grue meg til å ringe fordi jeg vet hva som kommer og jeg har pleid å bli ganske ødelagt psykisk av disse samtalene, så i går tok jeg meg en sobril før jeg ringte og selvsagt kom de setningene som jeg har hørt så mange ganger de siste årene. Det var like før jeg begynte å le, fordi dette er så typisk vedkommende.

Husker for noen år tilbake, la jeg faktisk på røret mens vi snakket sammen. Det ble for mye for meg. 2 måneder senere ringte vedkommende for å spørre med sint stemme hvorfor jeg slengte på røret (det hastet visst å si dette til meg lenge etter jul). For det første så går det ikke an å slenge på røret med en mobil. For det andre sa jeg at "nå må jeg gå, juletreet er her. Vi får snakkes siden". Dette har vedkommende gått og grublet på i 2 HELE måneder.

Hvis ikke h*n bryr seg om noe og ikke om oss, bryr ikke vi oss heller med vedkommende. Vi har fått nok av negativiteten til vedkommende, så inntil denne personen klarer å snakke med oss i telefonen og ikke si at h*n ikke bryr seg med noe, får det være denne personens tur til å ringe. Jeg orker ikke mer negativitet.

Så det så.

Juleforberedelser så langt

Jeg skal ikke klage. Forberedelsene går fremover. Nederste etasje er vasket alle veier og negler og hår har blitt fikset hos undertegnede og husbonden. Dvs. han har jo ikke fikset neglene da, det er det bare fruen som har gjort.

Det som står igjen nå, er å få inn og opp juletreet. Det skjer den 21. desember, andre etasje skal gjøres klar, hjortesteken skal taes ut og tines, for så å bli gnidd inn med salt og pepper den 22.

Vi ligger etter skjema, som vanlig. Denne desemberen var jo den måneden vi skulle senke skuldrene og ikke ta det så nøye. HAH! Det trodde vi det, men dengang ei. Det har vært så travelt at vi ikke vet hvor vi skal snu ryggen. Moffe har jo hatt nervesammenbrudd ca 2 ganger i uken og det har gjort at førjulsbesøket til svigerinnen har gått i vasken. Jeg klarte bare ikke mer og at vi måtte melde avbud, resulterte i et nytt angstanfall. Dette besøket er noe vi gleder oss til hele året. Resultatet blir at husbonden skal se om han kan ta seg en tur for i det minste å levere julegavene.

FORBASKA BAKING

Moffe fikk jo den "glimrende" ideen at hun skulle bake til jul. Hun hadde jo kjøpt seg ny kjøkkenmaskin i sommer og det er jo klart at den må brukes, så hun gikk igang med liv og lyst og laget ingefærnøtter, kneppkaker, pepperkaker og vaniljekaker så melspruten stod rundt veggene. Problemet var at hun doblet deigen på hver av disse kakene, optimistisk som hun er. Enden på visen var at hun stod nesten døgnet rundt i 4 - 5 dager og bakte, med det resultat at hun falt sammen i krampegråt dagen etter den siste seansen.

Til neste år kommer jeg til å bake i midten av november og pynte huset 2 uker før første advent, for ikke å havne på lukket avdeling på Sandviken Sykehus.

TRIST BESKJED

Det er ikke alt en kan forberede dessverre. Vi skulle ha noen naboer på førjulsmiddag, men så ringte de og fortalte oss at moren til ene naboen var død. Det alltid trist, men ekstra trist når det er så nærme jul. Livet er alltid så skjørt. Vi føler oss sterke og har masse livskraft, men plutselig er du ikke der lengre. Det blir akkurat som noe du har skrevet i sand og bare visker over og vipps så er det borte. Heldigvis holder familien og vennene minnene ved like.

Vi vet at vi skal miste foreldrene våre engang i fremtiden og vi er forberedt på det, for slik er det å leve. Allikevel kommer det som et sjokk. Dette er mennesker som har vært der hele tiden mens du selv har levd og når de dør, blir du ofte helt nummen og hodet kobler ut samtidig som det er fullt kaos med følelser og ting som skal gjøres.

Noen er veldig flinke til å fokusere på begravelsen og er ofte svært opptatt med dette. Reaksjonen kommer ofte når du har kommet hjem fra begravelsen og setter deg ned. Da kommer tårene og det skal de gjøre. Du skal gråte ut sorgen, som jeg pleier å si og det er ikke farlig. Gråt er aldri farlig. Å vise at en har det vondt og trenger støtte, er heller aldri farlig. Å ha et virvar av følelser der du gråter, blir sint og ler om hverandre, er heller ikke farlig.

Det som skjer når du får en slik reaksjon etter et dødsfall, er fordi du har hatt en overdose av adrenalin og denne må utav kroppen, så gi det tid. Gi deg og andre lov til å sørge og forsøk å forstå den andres sorg og reaksjonsmønster. Først da kan du hjelpe en person i sorg.

Vær det beste mennesket 

som du kan være

nå i førjulstiden

Den beste og verste måneden i året

Desember er en merkelig følelsesmessig måned på god og vondt. Jeg elsker denne måneden og gleder meg som et barn hele året til jeg kan pynte til advent og da er hele huset fylt med glad julepynt og farger. Undertegnede er superglad og går rundt og synger på julesanger av full hals, men så skjer det.

Hun får nervesammenbrudd. Hva grunnen er, er svært komplisert. For det første føler hun at hun svikter alle rundt seg, det er altfor mye som skal rekkes over og da begynner hyperventileringen og hun går i gulvet med et brak. Vi skulle jo til vår svigerinne og barn med julegaver i dag. Det er en tradisjon som vi gleder oss til hver eneste desember, men noen dager før vi skulle reise, måtte vi faktisk avlyse. Jeg klarte ikke å komme meg opp av sengen og lå bare og gråt og gråt.

Jeg skal være ærlig å si at det er en spesiell ting som gjør følelsene så såre og det er når jeg ser samholdet som andre familier har. De holder sammen og støtter hverandre på godt og vondt og jeg skulle så gjerne hatt en slik familie jeg også, men det har jeg gitt opp å få oppleve.

Jeg ble sett ned på av familien min gjennom hele livet. Jeg ble latterliggjort og fikk hele tiden beskjed om at jeg ikke skal tro at jeg er noe, eller kan noe. Min mann sa det så fint at det er noe veldig dystert over familien vår og det har han rett i. Det har aldri vært særlig latter i familien, siden ingenting skulle spøkes med. Det stemmer virkelig. Opp gjennom barndommen min var det endel straff på det psykiske plan, som at jeg ble låst inne på rommet, ikke ble snakket til på flere dager, fikk lusinger bare fordi. Heldigvis hadde jeg besteforeldrene mine i samme huset og det var så godt at jeg kunne komme opp til dem og gråte ut og fortelle hva som hadde skjedd.

På julaften når jeg tenker på alle de glade familiene som er glade for å se hverandre og når alle juleprogrammene går på julaftens formiddag, kommer sorgen over en tapt barndom kastet over meg og jeg kjemper med gråten, men heldigvis klarer jeg å få frem et smil. Jeg vil jo ikke falle helt sammen i sort heller, da barndommen min egentlig er en tilbakelagt tid.

Det jeg har savnet aller mest, har vært en søster. Å være eneste jenten i søskenflokken min, har ikke vært særlig morsomt.

I dag skal jeg fortsette å ta det med ro og se om jeg kan komme meg på fote igjen.

Ha en fin adventshelg alle sammen 💓💓💓💓💓💓

Endelig i land

Endelig!!! Nå er vi faktisk ferdige med å komme på plass her ute på Skurtveit. FOR en herlig følelse. Alt har falt på plass og vi har fått fyr i ovnen, etter endel forsøk og feiling.

Det har vært en lang "reise". Hele 4 måneder har det tatt for å komme på plass. Alle ting har fått sin faste plass. Det eneste som ikke er helt ferdig enda, er faktisk vindusvasken, men det er bare en glede å holde på med. Jeg elsker å vaske. Det å kunne se at ting forbedrer seg og blir rent, er en svært tilfredsstillende følelse. Nå gjenstår litt baking i neste uke, siden vi skal invitere folk på kaffe.

En blir jo egentlig aldri ferdig i et hus. Det er støvtørking og vasking ukentlig. Ikke fordi vi er så skitne av oss, men rett og slett fordi jeg er en pirk, som mener at alt skal være strøkent til enhver tid og det er kun meg som kan og skal gjøre dette arbeidet, siden jeg må ha full kontroll og det er jo en kjent sak at vi damer, spesielt vi som er litt oppi årene, må gjøre dette selv fordi det skal være perfekt.

Snart jul

Nå er det ikke mange ukene igjen før undertegnede skal få ektemannen til å hente opp eskene med julepynt fra kjelleren. Det er ikke en liten jobb akkurat. Jeg tror det er 6 - 7 store flyttekasser med julepynt som skal opp og imellom alle gjøremålene, har jeg satt meg ned med penn og papir for å planlegge hva som skal hvor. Jeg må ærlig innrømme at jeg går Gjertrud Sand en høy gang når det gjelder julepynting. Vi har jo endel ting som passet perfekt til leiligheten vi bodde i, men som vi ikke aner hvor vi skal gjøre av i huset vi har flyttet til, men vi finner nok en løsning.

Fotografering
Nå er det klart for fotografering av huset innvendig. Det skal bli kjempegøy å gå i gang og jeg må lade begge kameraene. Jeg regner med at jeg kommer til å bruke noen dager på denne fotograferingen + redigering av bildene. Disse bildene vil komme på den andre bloggen www.glafo.blogspot.com
Så dere får droppe innom bloggen sånn dann og vann fremover.

Når Kenwood overgår seg selv.

Jeg har nettopp tatt i bruk min eksellente Kenwood Chef XL Titanium som jeg kjøpte i sommer. Jada, jeg vet at det har gått sånn ca 4 måneder fra jeg kjøpte den til jeg tok den i bruk. For det første har vi akkurat fått opp kjøkkenøyen i huset og jeg valgte å vente med å få maskinen på plass til dess.

For det andre har jeg litt angst mot slike store duppeditter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid vært litt redd for å ta i bruk nye ting. Kanskje det er alderen som gjør seg gjeldende, eller kanskje det er det at jeg har en tendens til å ødelegge nye ting fordi jeg ALDRI leser bruksanvisningen før det er for sent.

Vel, jeg har jo lært og har nå sittet og myst meg igjennom alle bruksanvisningene til delene til denne maskinen og det er ikke få. Da jeg skulle studere bruksanvisingen til "venderen", som jeg har valgt å kalle det, måtte jeg lese teksten flere ganger. Jeg visste ikke om jeg skulle sprute ut i latter eller falle sammen i krampegråt over den fantastisk flotte beskrivelsen av fremgangsmåten i bruksanvisningen.

Les og nyt...

"Å bruke vendeverktøy.
1. Med kjøkkenmaskinen slått av, setter folding verktøyet og lavere mikseren hodet.Kontroller posisjonen av folding vendeverktøy i skålen.
Ideelt folding vendeverktøy skal være nesten berører bunnen av bolle.
2. Hvis avstanden må være justeres, heve mikser hodet og Verktøyet demonteres."

Ja, hva skal man si til dette? Vel er norsk rettskriving på vei ut, når det gjelder hvordan folk og spesielt unge, ordlegger seg. Det er jo mer engelsk i det norske språket enn det er norske ord for tiden.

Jeg kan ikke tro annet enn at her har Google Oversetter vært sterkt inne i bildet.

For noen år tilbake, forsøkte jeg å oversette et blogginnlegg som jeg skrev, til engelsk. Vi lo så vi grein da vi så resultatet:

May 17 and trains
Then the house is ready for celebration. The flags and the birch are placed and ribbon cut. It was fine with Red and White Blue on the gray cloth. Then I learned something new. You do not need a white cloth to decorate the sweetheart.



Although we do not celebrate the day with anything other than good food and some decorations, it is good to have a little fun. We're not going to dress up tomorrow either. That is, I should wear white pants, white sweater and flag jewelery on me (had to make a set for myself too).

I remember when I was a kid, where we were looking forward to go by train. May 17 and Christmas Eve were the most important days when you were a kid. The day before, it started tickling in our stomach and we could hardly wait. Mamso brought down the bunad and my suits and coats were cleaned according to all the rules of art. Birch twigs were retrieved and the homemade phenal year was retrieved and cut up.

I thought it was so beautiful, with birch leaves that had just sprung out, deciduous, that stood like little suns on the slopes (have always been fond of this flower).



We kids were incredibly impatient because our parents spent so long! We wanted to leave at 8 in the morning, but the train didn't start until 9 o'clock. The clock just didn't go fast enough.



Finally, the parents finally got ready and we took the train over. 4 kids of these 1 in stroller. At that time the toughest thing in the world seemed to be band music, believe it or not. Now I hate it. I always wanted to be at the front of the train because I liked to listen to the music, but the adults had all the time in the world where they were leaving far behind in the ranks. The train went up to the church, where there was worship and speech by the boat afterwards. Then the train went to the old home where there was music and speeches for the old people. Afterwards the train went down to the center, but we "jumped off" as the train passed our house. Then it was time for a break. It was noon and dinner while we kids marched around the house with home-carved, large "flags" made of staur and with a large towel on top like flags.



When it was about 14, it was time to line up at Skålakaien to go in procession to Hestasletto, where there were toys, entertainment, music and even more speeches. We kids grilled ice cream and sausages and really enjoyed ourselves. When this party was over, there was cinema for us the kids in the community center. There they showed cartoons and we almost killed ourselves to death.



Guess if many people were hurting to walk due to walking barriers, rubbing wounds and water problems the next day. At least we fell asleep quite quickly when it was bedtime and we were already looking forward to Christmas Eve.



Have a nice celebration everyone and remember PLASTER ...



Have a nice May 17 everyone

Akkurat det vi trengte nå

Nemlig vannlekkasje ned til naboen under oss. Jeg ble vekket rundt kl 10 i dag (jobbet sent med flytting i natt, så ville sove litt utpå) av at styret for sameiet stod i stuen og krevde å få se på badet og på kjøkkenet. Jeg ble mektig sur og irritert fordi jeg mener at du kunne har ringt på forhånd og ikke låst seg inn i leiligheten til folk.

Jeg ble mektig flau og sur, der jeg stod i bamsepysjamasen min og med bustete hår. Vel har jeg mye selvironi og ler ofte av meg selv, men dette synes jeg var innvarderende. Jeg har hele tiden gruet meg til å flytte herfra, men med et styre som bare buser inn uten å gi beskjed på forhånd, provoserer meg.
Min kjære og jeg hadde holdt på med pakking helt til kl 4 natt til i går og jeg kunne tenkt meg å sove lenge, men dengang ei. Nå gleder jeg meg mer enn noen gang til å flytte herfra.

Jeg kommer så klart til å savne de gode naboene og den flotte utsikten, men ettersom tiden går, håper jeg at savnet vil bli mindre.

Kommet langt
Heldigvis har det minket på kassene her i leiligheten. Det er trasig å holde på å kjøre 2 timer hver dag til og fra Skurtveit og hjem igjen. Vi har alltid planer om å klare 2 turer frem og tilbake hver dag, men etter en tur, er vi slitne. Vi er jo ikke 18 år lengre, så alt tar jo litt lengre tid. Nå har vi fått tilbud fra min svoger at vi kan mellomlagre litt av tingene hos han, slik at vi klarer å vaske ned leiligheten før overtakelsen som skjer den 15. juli.

Kommer til å savne denne utsikten

Ute på Skurtveit

I dag har vi endelig fått gjort noe på Skurtveit. Vi har kjørt ut min splitter nye kjøkkenmaskin samt 2 kasser med servise. Vi har flere knuselige kasser som skal avgårde, men vi kan bare ta 2 kasser i slengen.

I går kveld var vi på Elkjøp for å hente den bestilte kjøkkenmaskinen. Det ble en morsom opplevelse da vi skulle forsøke å få den inn i mercedesen. Det var så vidt det gikk, da jeg måtte trekke setet mitt så langt frem at jeg hadde haken mellom knærne 😂 Heldigvis gikk det på millimeteren og da var det avgårde med den idag.

Vi har klart å flytte mesteparten av eskene og ligger vel nå oppi snart 70 stk som er på plass i huset. Det er jo så vidt en får snudd seg rundt der inne, men vi klarte nå å få på plass en helt ny sofa og et stort skrivebord. Det begynner å føles som hjemme, men ikke helt enda, da det er veldig kaldt i huset og vi har ikke satt på noe varme.

Vi sitter og lurer på hvor lang tid det vil ta før vi har fått alt på plass. Jeg regner med at vi vil få litt logistikk-problem etterhvert som vi pakker ut. Jeg skulle ønske jeg kunne bedt en haug med folk til å hjelpe meg med utpakkingen, men siden jeg er en slik kontrollfreak, må jeg gjøre det selv.

Møblering i hodet
Hver eneste kveld sliter jeg med å sovne. Jeg ligger og planlegger møbleringen og hva som må kjøpes inn for å få plass til middagsservisene og kaffeservisene våre. Det blir 3 skjenker og ett vitrineskap som skal inn, samt en kjøkkenøy så langt. Jeg tenker også på møblering av mellomgangen oppe og det kan hende at det blir et kontor eller lesekrok. Vi har ikke helt bestemt oss enda.

Jeg har til og med begynt å tenke på julepyntingen (typisk meg. Jeg klarer ikke å la være). Det er slike tanker som jeg liker å leke meg med etter at jeg har lagt meg og skal sove og dette gjør at jeg IKKE få sove i det hele tatt.

Solskinn hjelper alltid
Det er ikke ofte det har vært sol når vi har vært der, men i dag smalt den til med nydelig solskinn og hagen og området rundt viste seg fra sin beste side. Det er bare en ting og si og det er at VI ELSKER DETTE STEDET! Dette er virkelig et sted for de som liker ro og fred og ikke minst, inspirasjon. Jeg gleder meg til å sette meg ved skrivebordet for å jobbe og samtidig se på den vakre utsikten og sauene som går utenfor.

Planer fremover

Nå skal vi først å fremst komme på plass og når vi har kommet så langt, er det på tide å invitere gjester. Det er mulig at vi kanskje holder åpent hus, men det får vi se på. Vi skal hvertfall ha folk på middag mange, mange ganer og det gleder vi oss til.

Hønen og egget

Alle som flytter, har vel opplevd problemet med hønen og egget. "Hvis vi flytter det, må vi flytte det andre, men det første må vi ha, men vi kan ikke flytte det andre uten at vi flytter det første".

Vi har nå flyttet ca 50 kasser til Skurtveit, så det har minket. Problemet er at det er mange ting som har dukket opp og som skulle vært oppi noen av disse kassene. Det kommer til å bli endel diverse-kasser fremover. Nå skal snart spisebordet skrotes og da blir det slutt på bruk av pc på noen uker. Heldigvis er alt av regninger betalt. Jeg har en laptop, som står på stuebordet, men den er ikke oppdatert på Norton, så jeg får feilmeldinger hele tiden. Dessuten er skjermen gåen. Den har sprukket, så det er ikke så gildt å bruke denne, siden den er litt tungrodd.

Sliten og trøtt
Jeg er veldig sliten og trøtt for tiden. Jeg har en eller annen form for anemi, som legene ikke blir klok på og jeg skal nå henvises til hematologen på Haukeland. Det siste året har besøkene på HS øket jevnt og trutt. Jeg har vært på plastiskkirugisk, hjerteavdeling og indremedisinsk avdeling. Jeg har vært hos nefrolog og skal nå til hematolog. Jeg lurer på hva det neste blir.

Jeg har jo alltid sett på HS som et trygt hjem. Grunnen til dette, er at jeg var mye på barneklinikken som barn og hadde verdens beste dager der, trass i stikking og samlebåndsdusjing. Jeg likte meg så mye bedre på barneklinikken enn hjemme. Jeg følte at de så meg og respekterte meningene mine. Jeg fikk også mange gode venner, som jeg brevvekslet med gjennom hele oppveksten. Det var dessverre ikke så trygt hjemme som jeg hadde ønsket og jeg fikk endel mobbekommentarer fra både søsken og foreldre. Derfor ble jeg utrolig glad hver gang jeg fikk beskjed av professor Aarskog om at jeg måtte legges inn fordi blodsukker/sukker i urinen var for høyt.

Som voksen har jeg også hatt gode opplevelser på HS. Det føles utrolig trygt og jeg var jo til behandling både for diabetes og spiseforstyrrlese da jeg var ung.

Når det gjelder anemien, har jeg ingen indre blødninger i fordøyelsessystemet, så det er ikke derfor jeg har anemi. Det neste som antagelig blir, er benmargsprøve, så får jeg håpe at alt er bra inntil dess.

Ha en fin arbeidskveld alle sammen.

En form for sorg

Nå er vi bare noen få dager fra innflytting i vårt nye hus på Skurtveit. Det er med en enorm sorg vi drar fra den elskede leiligheten vår her i Fana. Det har vært et hjem fullt med kjærlighet, latter, gråt, hjerterom og fred. Utsikten er det jeg kommer til å savne mest her.

Vi håper virkelig at vi kan komme tilbake til dette stedet engang i fremtiden. Det betyr så mye for oss. Følelsen av rotløshet har satt spor nå. I dag forsvant sofaene våre og det eneste vi har å sitte på, er hagemøblene, som har blitt hentet inn i stuen. Det neste som forsvinner nå, er sengen. Den må plukkes fra hverandre og fraktes til Skurtveit, så da blir det å ligge på madrasser rett på gulvet.

Det er rart med flytting. En pakker og pakker, men huset blir aldri helt tomt, helt til det nesten ikke er noe igjen. Stuen ser ut som om lynet har slått ned i tillegg til en tyfon og tornado. Det har dukket opp en mengde ting, som vi hadde glemt at vi savnet. Hårbøyler, medisiner, penger. Det neste er at det kommer til å dukke opp en nabo under et av bordene i leiligheten.

Det som bekymrer meg nå, er gardinoppheng i det nye huset. Vi har veldig lyst på romantiske blondegardiner, men da må vi ha noen fine gardinstenger, som ikke er altfor tykke, da vi ikke vil at de skal dominere de smale vinduene. Det er også en mengde møbler som skal kjøpes inn:

Skjenker
Vitrineskap
Arbeidsbord til kjøkkenet
Strandmon lenestoler til lesekroken oppe.
Kommoder

Egentlig skulle mellomgangen i 2. brukes som kontor, men nå viser det seg at vi klarer ikke å få det massive skrivebordet opp trappen, så nå blir det kontor i mellomgangen mellom stuen og kjøkkenet, så får lesekroken være oppe.

Vi har også 2 gjesteværelser, som skal gjøres klare til å motta besøk. Mens vi venter på gjester, vil det ene gjesterommet bli brukt som walk-in-closet. Heldigvis har jeg minket enormt på klesmengden min,  da jeg har kastet 90% av alle klærne mine. Jeg bruker ikke t-skjorter, eller sommertopper og jeg bruker kun  langermete gensere i myk bomull, eller merino-ull. Andre stoffer gjør vondt på huden min. Denne smerten har økt på de siste årene. Grovstrikkete gensere er det helt slutt på å bruke.

Jaja, nå har jeg hatt lang nok pause, så nå får jeg fortsette å jobbe.

Stønn...

Når nerver og stress tar overhånd

Mange av oss opplever stress i større eller mindre grad. Noen er flinke til å takle dette, mens andre går det helt rundt for. Jeg hører til i den siste kategorien. Jeg takler bare ikke stress og å gjøre en mengde ting samtidig.

Før var jeg veldig flink til å takle dette, da jeg var klar i hodet og klarte å sortere tankene ganske effektivt. Problemene begynte i 2004, da jeg begynte på medisiner mot bipolaritet. Plutselig var jeg lammet i hjernen og ingenting hang sammen lengre. Jeg klarte ikke å sortere tankene lengre og alt som var stressende, endte opp i kaos i hjernen og jeg satte meg alltid rett ned når slike ting skjedde.

Det har ikke blitt enklere med årene. Skal jeg tenke en mengde tanker samtidig og få de ut i livet, klikker jeg og jeg klikker spesielt hvis andre kommer med innspill når jeg har dette tankekjøret. Det blir rett og slett for mye.

Meditasjon 
Meditasjon og pusting hjelper gjerne litt, hvis jeg klarer å komme i den riktige stemningen. Da bruker jeg forskjellige teknikker og det er som regel lyder.

Den beste avslappingen får jeg ved å høre på gregoriansk musikk eller gallican chanting. Den musikken går langt inn i musklene på deg og hvis du tenner et stearinlys og legger deg på sofaen, slapper hele kroppen av.

En annen type musikk, som virker avslappende, er overtone-sang, eller mongolsk strupesang, som det heter på godt norsk. Kroppen slapper så godt av og en får kontroll over pusten, siden en ligger og konsentrerer seg om å få en god pusteteknikk.

I tillegg benytter jeg meg av ASMR. Det er lyder som gir en kiling opp og ned ryggsøylen. Det ligger en mengde slike videoer på Youtube, så det er bare å søke det opp.

Uken som kommer nå, vil bli utrolig travel. Vi må leie en større mercedes for å få fraktet alt og det blir flere turer frem og tilbake hver dag. Det er jo et godt stykke å kjøre fra her hvor vi bor og ut på Skurtveit. Det tar nesten en time hver vei.

Nye møbler
I går var vi en tur på Ikea for å kikke på møbler. Det er ganske mye som skal til i et hus;
skap, kommoder, skjenk, klestativ, bord og ikke minst ny sofa. Ektorpen som vi har nå, har sagt takk for seg etter 15 år og det er på tide med nytt. Vi har vurdert Strandmon, da vi synes denne serien er så fin, men jeg tror vi havner på Ektorp igjen, av den enkle grunn at trekkene kan byttes ut, men jeg håper allikevel å få sneket til meg en Strandmon lenestol.

Det vil også komme litt nytt på kjøkkenet, men hva det er, får dere vente å se.

Hvor blir tiden av?

Det lurer jammen jeg på. Den ene dagen går fortere enn den andre og du føler at du ikke får gjort noen ting.

Akkurat i dag har vi leitet høyt og lavt etter passende blondegardiner til huset. Siden det er over hundre år gammelt og har noen originale vegger på innsiden, ønsker vi noe som står i stil med dette. Både seng, sofa, kommoder, nattbord blir byttet ut for å finne noe som er mer passende og som ikke skriker nymoderne. Hva vi kjøper og hvor vi kjøper det, får tiden vise. Vi har også vært og sett på noen uteplanter, som vi skal putte i store potter, slik at vi kan flytte de rundt omkring ettersom det passer oss.

Det er rart at vi nå skal flytte bort fra byen. Det er et stort skritt å ta for oss bymennesker, men vi håper at vi kan komme tilbake til Fana etter endel år. Jeg som har vært fast gjest på legevakten i sentrum, skal nå gå til legevakten på bygden. Det blir mye mer kjøring på smale, smale veier blant høye trær, men det får vi tåle.

Angsten for det ukjente sitter ganske godt i meg. Hadde jeg ikke hatt mannen min, hadde jeg aldri våget å gjøre dette. Kanskje det blir lettere for oss å leve på landet, eller kanskje det blir vanskeligere for oss å leve på landet. Det får tiden vise.

Et julemenneske

Dere som har lest bloggene mine, vet hvor stort julemenneske jeg er. De siste dagene har jeg gått rundt og pyntet huset til jul på mentalt nivå. Jeg vet nesten nøyaktig hvor jeg skal sette hva og at vi skal ha et ekstra juletre i hallen, sier seg selv.

Et slikt hus trenger gammeldags julepynt og ikke moderne plastikkgreier fra Kina. Når det nærmer seg advent og jul, må Moffe til å lage julebukker og diverse pynt av strå. Det skal bli spennende å se om jeg er så fingernem som jeg liker å tro.

Goodbye Bergen!

Så har det skjedd. Vi har solgt leiligheten og fått et nytt hjem. Dere aner ikke hvor deilig det kjennes at man endelig skal få flytte på landet og bort fra byen.

Stedet vi flytter til, er et paradis, bokstavelig talt. Det er et flott gammelt hus i en nydelig, gammel hage og med strand og sjø rett nedenfor. Vi kan ikke få det bedre enn dette.

Jeg har jo alltid sagt at jeg aldri vil flytte fra Bergen, siden jeg er et bymenneske, men ett eller annet rart har skjedd med meg og jeg forstår det ikke selv.

Dessverre kan jeg ikke si så mye enda, men pakkingen er igang og skroteprosessen er også i gang. Vi har enormt mye duppeditter som vi må kvitte oss med. Vi har ikke lyst til å selge, siden vi ikke har tid til å sende duppeditter rundt omkring, så disse kommer til å bli kjørt til brukthallen på Espehaugen, så kan de som finner nytte i disse, ta dem.
Jeg vet at vi hadde tjent endel penger på salg av disse, siden det både er sofa og spisebord samt klær og andre ting, men når skal vi få tid til å pakke saker og sende dem, når vi nå er omringet av flyttekasse på alle bauger og kanter? Jeg tror vi har satt ny rekord i antall flyttekasser. Jeg fatter ikke at det går an å ha så mye av allting.

Skrotingen har gått fint, men det er egentlig flere ting som skal skrotes, men det får vi gjøre når vi har flyttet inn i huset.

Vi var på visning på søndag og før vi gikk utav bilen, kjente vi at dette stedet hadde navnet vårt på seg. Vi følte at vi hørte til dette stedet og vi følte oss så velkomne som bare det. Spelsauene som gikk på beite ved siden av oss, var nok litt skeptiske til slike byfolk, men jeg tror at vi kommer til å bli gode venner ettersom tiden går.


Mitt sommerparadis
Jeg legger ikke ut noen bilder fra stedet enda, siden vi ikke har flyttet inn enda, men jeg kan si det slik at det minner meg enormt om sommerparadiset Kalvåg da jeg var liten. Iblandet litt Saltkråkan.

Dette er et sted man kan senke skuldrene og endelig få pustet godt med magen (som skal bort, etter at jeg har lagt litt på meg gjennom det siste året).


Nå får jeg fortsette å pakke, så får jeg skrive mer siden.