Så sinna vi var i dag da?

 

Så har det skjedd igjen. Noen har gått av hengslene pga et spørsmål som jeg stilte i en av gruppene. Jeg spurte om jeg kunne bruke en blanding av vann og eddik og dette var svaret et av medlemmene kom med: Jeg har rapportert henne for trakassering. Enkelte mennesker klarer ikke å vente på svar før de kaster seg rundt og biter av deg hodet.

Og ja, jeg henger henne ut her i full offentlighet med god samvittighet. Har du sagt A, får du ta resten av alfabetet også. 

Alle som opptrer som en karen kommer til å få beskjed her på bloggen og i fb-gruppen. Jeg er ikke noe snilt menneske når det kommer til å svare på trakassering.

Heller omvendt.

I need some advice please:

My bunny has suddenly started to chew on the electric wires and has destroyed 2 of them. We've tried using bitter spray, but that doesn't help at all.

We are going to secure the wires by fencing them in, but until then I need to use something else to stop him from biting.

I'm considering using 7% vinegar and water mix and coat the wires with this. solution?

Zsuzsa. Eperke. Hengl.

So you poisoning her instead of giving her a box to bite on? Wow....

Zsuzsa Eperke Hengl

You better give the bunny back where it was....

• Zsuzsa Eperke Hengl

  So you poisoning her instead of giving her a box to bite on? Wow....

  • Like
  • Reply
  • Share
  • 27 m
  • Wenche C J Dyngeland

    Author

    

    Zsuzsa Eperke Hengl what's wrong with you? He doesn't chew on branches, boxes or toys.

    Calm down.

    I have an understanding that we're allowed to ask questions in this group.

    • Like
    • Reply
    • Share
    • 20 m
    • Edited
• Zsuzsa Eperke Hengl

  You better give the bunny back where it was....

  • Unhide
  • 26 m
• Zsuzsa Eperke Hengl

  They always eat the cabels if you doesn't give the box to play....

  • Unhide
  • 26 m
  • Edited
• Zsuzsa Eperke Hengl

  That's them thing....eat,bite,scratch everything

  • Unhide
  • 25 m
• Zsuzsa Eperke Hengl

  Give her/him a box without tape .... You'll gonna be surprised,and keep the cabels away from her,coz she/he can die though

  • Unhide
  • 24 m
• Zsuzsa Eperke Hengl

  She's Lola,and doesn't go to eat cabels...she her boxes and food enough....she doesn't even think of cabels .....

  

  • Unhide
  • 22 m
  • 
    

Die ac nocte horribilis

 

Av og til har man perioder der en ikke kan tro at en skal overleve og har mest lyst til å hoppe på sjøen hvis bare ikke det hadde vært så kaldt. Jeg hadde et slikt døgn i dag.

I forgårs var min kjære og meg på Nordhordland-hallen for å ta vår tredje vaksine. Vi var i godt humør som vi pleier og alt gikk som smurt. Vi kom hjem igjen og fortsette med våre daglige gjøremål. Etter at vi var kommet hjem, skulle jeg også bytte slangesett og sensor på pumpen. Dette sitter i fingrene etter å ha holdt på med dette i snart tre md nå.

Fruen gikk på med krum hals. Sensoren ble fjernet fra huden og senderen ladet. Alt var fryd og gammen. Trodde jeg...

Jeg begynte å få feilmelding på pumpen, som hele tiden ville ha meg til å måle blodsukkeret eksternt. Snill pike som jeg er, gjorde jeg det. Jeg fikk beskjed om at det var sensoroppdatering og det tar ca 2 - 3 timer. Etter de 3 timene var gått, var den fremdeles ikke aktiv og jeg tok ut sensoren igjen for å sette inn en ny. Da oppdaget jeg at jeg hadde blødd mye fra stikkstedet. Jeg har altså satt sensoren midt i en blodåre. Jaja, tenkte jeg. Jeg får sette inn en ny en da og det gjorde jeg. Blodspruten stod og disken på badet så ut som om det hadde vært et slaktet dyr der.

Så da var det av med sensoren og da seg jeg det:

Senderen er stappende full av blod og akkurat der som det ikke må komme noe flytende til. Senderen var derfor nesten ødelagt. Jeg har heldigvis vanlige gammeldagse insulinsprøyter så da puttet jeg tuppen inn i åpningen for å få sugd ut mest mulig blod. Etterpå tørket jeg med q-tips. Jeg satte i en ny sensor som så ut til å virke fint i natt, men den gang ei. Pumpen begynte å mase om sensor-oppdatering og nektet å registrere sensoren på nytt.

Da var vi kommet til midt på natten, men da orket jeg ikke mer. Jeg lot den være og la meg til å sove.

I går morges da jeg stod opp, gikk jeg i kne. Den forbaska vaksinen hadde virkelig slått meg ut til de grader. Jeg kunne knapt gå. Pga bivrikningene av vaksinen, var jeg sengeliggende i hele går, men jeg kunne ikke gi opp sensoren. Jeg fjernet den gamle og satte i enda en ny sensor og koblet senderen på. Den varmet opp og oppdaterte og det så ut til å gå fint. Utpå formiddagen i dag begynte den igjen å trøble seg, men jeg lot den være for å se om det kunne rette seg. Det gjorde det, men den datt ut et par ganger, men kom så inn igjen.

Så ser jeg til min skrekk at jeg er tom for flere sensorer og ringer så Behandlingshjelpemiddelsentralen for å bestille flere. Der var de tomme, men de hadde en jeg kunne få og så skulle de sende resten i neste uke.

Nå får jeg virkelig håpe at ting roer seg litt på pumpefronten.

Den som lever får se.

Julen og meg

En ting er rart når det gjelder meg og julen. Jeg har et utrolig ambivalent til den. Jeg gleder meg jo som en unge hele året, men når dagen kommer, er jeg i en merkelig likegyldig tilstand. Her i huset pynter vi oss aldri til jul. Det er lenge siden vi sluttet med det. Til og med de siste årene jeg var hos min mor droppet jeg å pynte meg. Det er jo ingen vits. Det er bare Rolf og meg og vi har det så godt og trygt sammen og da trenger vi ikke å pynte oss.

Det kan være aspergeren i meg som snakker nå, men helt siden jeg var liten jente, har jeg hatet å pynte meg. Jeg hatet å gå i kjoler og skjørt for å tekkes andre når det gjelder hva som passer seg eller ikke.

Når asperger-Moffen overtar så liker hun best å være sammen med ektemaken siden hun er utrolig klønete sosialt og da mener jeg K L Ø N E T E. Jeg forsøker hele tiden å fungere sosialt og klarer det til et visst punkt, men etterpå er jeg helt ødelagt psykisk. Jeg går gjennom alt jeg har sagt og gjort i hodet mitt, livredd for å ha sagt eller opptrådt dumt.

Det som er saken, er at en må strekke seg litt også. Det kan ikke bare være rosa skyer og lyseblå hester og regnbuer. En må tåle å takle vanskelige ting, slik som det sosiale livet. En kommer ikke langt hvis en hele tiden skal rygge fra det som kan oppleves litt ubehagelig. Det beste er å se på det som en sint okse der du må gjøre ditt ytterste for å bekjempe angsten som diverse situasjoner gir deg.

Julen er som sagt rar. Samtidig som jeg er glad for at det kun er meg og Rolf, er jeg trist fordi vi ikke har noen andre som vil feire med oss. Det gir meg tårer i øynene når jeg ser hvor glade andre familier er i hverandre, mens i min familie, finnes det ingen samhold. Kun bebreidelse og hat. Rolf sa det så tydelig:

Det er noe mørkt som svever over familien min.

Jeg har alltid vært utskuddet, siden jeg er jente og å ta hensyn til mine følelser var bare tull fordi "det er jo ikke så viktig med henne". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette gjennom livet, men det er ikke lite. Det kan jeg garantere dere

En annen ting som har preget meg på en negativ måte, er at jeg kommer fra en liten bygd der alle hatet alt og alle. Familien X skulle en ikke snakke med og person Y og Z var bare noen forferdelige mennesker som alle visste alt om selv om de ikke kjente dem. Det var slarv og krangel dag ut og dag inn. Den dagen jeg flyttet derfra, var en stor lettelse for meg. Endelig kunne jeg være voksen og ha mine egne meninger uten å bli ledd av og få beskjed om at jeg ikke var så viktig for noen.

Jeg, en gåte for legene

Det er litt gøy å ha noe som kan forvirre legene litt. I dag var jeg til øyelegen. Jeg går engang i året fordi jeg har hatt laser- og xenonbehandling på øynene samt at jeg har diabetes. Jeg stod jo i fare for å miste synes på 80-tallet og det var like før. Jeg ble hasteinnlagt og legene gikk igang med intensiv behandling av blødningene på netthinnen.

Mange sier at det ikke er så ille med laserbehandling, Neida, det er ikke det nå, men da var det svært ubehagelig. Hver gang et skudd kom, hoppet jeg i stolen. Det svei og det freste. Jeg kan ikke si at jeg var så særlig fornøyd da jeg satt i stolen. Den verste opplevelsen, eller opplevelsene, var xenonbehandlingen. Herregud, noe så vondt og ubehagelig håper jeg at jeg aldri får oppleve igjen.

Dagen for behandlingen, kom det en pleier inn til meg og ga meg noe å slappe av på. Dessverre var operasjonen forsinket, så jeg fikk litt mer beroligende. Takk og pris visste jeg ikke hva jeg gikk til. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje valgt et liv som blind. Neida, det hadde jeg nok ikke, men vondt det var det.

Jeg var så ruset da jeg ble trillet ned til operasjonssalen at jeg lå og gaulte på julesanger mens jeg ventet på legen. Jeg var i godt humør helt til behandlingen begynte.

Det første de gjorde, var å stikke en sprøyte med en lang og bra tykk nål inn i øyekroken. Både den høyre og venstre øyekroken. Det var så vondt at jeg gråt og ba dem holde opp. Jeg klarte det ikke. Heldigvis nektet de å høre på meg og fortsatte med stikkingen. Da det var ferdig, skulle de feste en streng i øyeeplet mitt, slik at de kunne dra det i den retningen de trengte for å lysbehandle. Det høres vondt ut, men det var det ikke. Jeg ble bare grådig svimmel og kvalm, siden øynene var åpne og de drog øyeeplet i hytt og pine.

Jeg har aldri vært så glad for å være ferdig noen gang. Heldigvis slipper jeg flere slike behandlinger nå, siden de ikke xenonbehandler lengre. Øyelegen jeg var hos i dag forstod godt ubehaget og smertene jeg opplevde. Heldigvis er dette snart 40 år siden, men det er enkelt ting kroppen aldri glemmer.

En gåte

Da får vi komme tilbake til det som har skjedd den siste tiden. I hele vinter har jeg hatt problemer med at jeg ser koboltblått lys når det er mørkt og spesielt når jeg er ute og kjører. Synsfeltet er ikke påvirket, det er bare denne forbaska koboltblå fargen som irriterer meg. Det begynte for noen år tilbake da vi kjørte gjennom Fløyfjellstunnellen. Når vi kjørte i en spesiell retning, dukket det opp koboltblått i taket. Dengang syntes jeg det var morsomt og ble bare glad. Nå, etter at vi flyttet til Alver, har det øket på og det har begynt å irritere meg noe vannvittig. Når min mann kjører, pleier jeg å lukke øynene hver gang vi møter en bil etter mørkets frembrudd. Da klarte jeg å begrense blåfargen, men dette kan jeg ikke gjøre når jeg kjører selv, så nå har jeg sluttet å kjøre etter at det er blitt mørkt.

Jeg snakket med fastlegen, men hadde visste ikke hva det kunne komme av og anbefalte meg å snakke med øyelegen, som heller ikke forstod hva det var. Jeg lurte på om det var de nye linsene som er satt inn i øynene, men det viste seg å være standad uv-linser, så det skulle ikke være de som gjør at jeg ser koboltblått. Jeg regner med at det kanskje er noe i hjernen som kan forårsake denne farge-hallusinasjonen. Jeg er jo en gåte for legene sånn på generell basis.

Jeg skulle egentlig vært død opptil flere ganger og nyrene mine skulle vært kaputt i tillegg til videre netthinneløsning, men ingen av disse tingene har skjedd, så jeg må ha en stor livsvilje. 

Den som lever får se.

Tada!

Strikk for Norge! Blir du med?

De aller fleste av oss kjenner, eller vet om noen som har jobbet gjennom denne covid-19-krisen. Disse har selv utsatt seg for fare bare for at vi andre skal få hjelp. Dette dreier seg ikke bare om helsepersonell, men alle som har jobber dere en er i kontakt med mennesker.

Ettersom Moffen tenkte litt mer rundt dette, kom hun frem til at disse menneskene fortjener en påskjønning, ikke bare applaus og som den glade strikkeren hun er, har hun altså startet på småplagg som skal gies bort til noen som har jobbet for å holde Norge smittefritt og utsatt seg for smitte kun for at vi skulle få tak i ting som vi trenger i hverdagen.

Moffeliten strikker kongevotter som skal
gies til en som jobber for Norge.

Disse menneskene fortjener en liten oppmerksomhet. Om det er luer, votter, strømper, pannebånd, pulsvanter, sitteunderlag, grytelapper, er det samme. Bruk et norsk mønster, som er lovlig å bruke til slikt. Du kan også ta kontakt med designeren av et mønster og spørre om lov til å få strikke noe med dette mønsteret som gies i gave.

Etter at du har strikket og vasket plagget, legg det i fryseren i noen dager før du gir det bort. Mottaker gjør selvsagt det samme. Bruk hashtaggen #strikkfornorge når du legger ut bilder av det du har strikket.

Håper dere vil bli med på dette. Alle fortjener en liten
oppmuntring i disse tider.

Bakt potet? Glem aluminiumsfolien

OG store poteter.

Jeg lærte for endel år siden av en kokk hvordan bakt potet EGENTLIG skal lages. Beskjeden var å droppe aluminiumsfolien. Bruker du denne, koker du poteten istedet for å bake den og skallet blir bløt og seigt.

Bruk heller grovt salt til å legge potetene i og ha poteter i vanlig størrelse, det setter ned baketiden. Store poteter er bare undøvendig.  Ta heller flere poteter.

Hvilke poteter?
Jeg bruker helst Asterix, de er kokefaste, men kjempegode til baking. Hvis du har andre poteter som du liker, kan du selvsagt bruke disse.

Sett stekeovnene på ca. 225 grader.

1. Vask potetene godt med børste, plukk vekk evt. groer.

2. Tørk de godt med kjøkkenpapir

3. Skjær et kryss i poteten.

4. Fyll en skål med grovt salt og legg potetene godt nedi. Trykk de litt ned, slik at du ser de er dekket 1/4.

5. Bak potetene i ca 1 time. Baketiden må tilpasses etter størrelsen. Du kjenner om de er ferdige ved å stikke en skarp kniv inn til midten av poteten.

6. Ta potetene utav stekeovnen når de er ferdige. Plukk de opp av skålen og legg de på et fat.

7. Klem de litt sammen, slik at du kan putte saus eller annet tilbehør i poteten.
Hos oss bruker vi kun meierismør når vi har potetene som tilbehør til middagen.

Når du baker potetene på denne måten, får du fint og sprøtt skal, uten tegn til seighet. Dette er også en veldig grei måte å tilberede potetene på. De kan bare stå i stekeovnen og kose seg mens du gjør middagen ferdig.

Disse potetene er supergode til alle slags retter, til og med pinnekjøtt. Vi bruker bakte poteter svært ofte i vår husholdning og skallet er favorittdelen av poteten.

Værsågod og kos dere.

Heder og ære til alle dere som holder Norge igang - og dere andre.

Moffeliten har vært ganske sinna og frustrert over folks dumhet og egoisme den siste tiden, men nå føler hun for å komme med litt ros også. Spesielt til dere som holder Norge igang.

Alle dere leger, sykepleiere, hjelpepleiere, renholdsarbeidere og andre innen helsefaget. Alle butikkansatte, renovasjonsarbeidere, bussjåfører, politi, sikkerhetsvakter, fengselsvakter m.fl. Jeg kan ikke nevne alle. Dere fortjener så mye ros fordi dere står midt i dette med deres egen helse som risiko.

Jeg vil også hedre alle dere som tar hensyn til oss i risikogruppen. Dere som følger myndighetenes påbud, forbud, lover og regler. Alle dere som tar helsen til oss svake som ansvar.

Vi har sånn respekt for dere. Dere holder hjulene igang under denne krisen og står oppreist i stormen.

Jeg vil også hedre dere som har vært nødt til å stenge ned bedriften deres i denne tiden. Jeg håper virkelig at dere klarer dere økonomisk. Det finnes både store, solide bedrifter i denne gruppen og det finnes de små, litt usikre bedriftene, som kanskje sliter mer og taper mer.

Alle dere er med på å redde menneskeliv og det er det viktigste dere gjør for landet. Det er tøft nå. Ansatte er overarbeidet og underbetalt. Vi som er avhengige av dere skulle så gjerne gjort noe, men vi kan ikke gjøre annet enn å si et rungende

TAKK!

Her hos oss har vi gjort det vi kan for å slippe å bli syke og for å slippe å smitte andre, hvis vi er syke. Vi går sjelden ut og handler nå bare hver 14. dag. Da er det raskt inn og raskt ut igjen, vi anti-bacer oss godt før vi går inn i butikken, vi tar det vi skal ha, vi fingrer ikke på varer, som vi ikke er sikre på vi skal ha. Når vi kommer ut i bilen, blir det atter engang antibac, både på hender og i ansiktet. Undertegnede er altfor glad i livet og mannen sin til at hun føler hun vil dø nå og utsette mannen for det samme, når han også er i risikogruppen.

Jeg har fått en merkelig ærefrykt for livet. Jeg er takknemlig for hver dag jeg kan våkne opp og leve. Jeg er nå snart 60 år, jeg har hatt diabetes 1 i 50 år. Denne diabetesen har vært umulig å kontrollere og kroppen begynner nå å bære preg av dette, med tynne og skjøre blodårer og nyresvikt.

Jeg elsker livet og forsøker å omfavne livet hver eneste dag. Jeg har fått en ny trygghet etter at jeg møtte mannen min og han har hjulpet meg til å vokse i troen på meg selv.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg ikke hadde truffet han i 2006. Før den tid slet jeg med selvmordstanker og depresjoner. De er helt borte i dag, takket være han og medisin mot bipolar 2.

Derfor har jeg blitt utrolig glad i livet. Jeg er bare lei meg fordi jeg brukte så mange år på å bygge meg opp igjen etter år med seksuelle overgrep da jeg var barn. Jeg har klart å rette ryggen og vende den til alt det vonde. Jeg har blitt sterkere og jeg har bestemt meg for at dette misbruke ikke skulle få ødelegge livet mitt og det har jeg faktisk klart. Livet er for kort til at jeg skal bruke det opp på bitterhet.

Jeg tar heller i bruk noe av det vonde til å hjelpe meg å vokse som menneske og hjelpe de som trenger en prat. Kanskje jeg kan hjelpe dem? Kanskje de kan få en bedre dag?

Istedet for at vi går rundt og skuler på hverdagen, skal vi omfavne den og være glad for at vi har den. Denne dagen kommer aldri tilbake igjen.

Bruk den godt