Det som har økt er:
1. Den sosiale angsten
Den er ekstrem. Jeg pleier å vike, men egentlig burde jeg ikke det. Problemet er at jeg hele tiden tenker "de synes helt sikkert at jeg er dum", "jeg kan jo ikke føre meg og vet ikke hva jeg skal snakke om" og den berømte "tenk hvis jeg blir stående alene uten noen å snakke med...".
Det siste har jeg opplevd opptil flere ganger og det trigger tanken om at de sikkert synes at jeg er dum. Denne angsten gjør at jeg unngår sosiale sammenkomster så godt det lar seg gjøre. Neste år blir det en utfordring og den har jeg bestemt meg for å klare. Min kjære og jeg er nemlig bedt i konfirmasjon til niesen vår og det vil bli ganske mange gjester og uvant situasjon som kommer til å gjøre den sosiale angsten min ganske stor, men nå har jeg satt meg i hodet at jeg SKAL klare det. Jeg skal blåse en lang marsj i tvangstankene mine og gjøre det jeg kan for ikke å trakke i salaten.
2. Angst for forandringer
Denne er ikke fullt så ille som den over, men den hemmer meg innimellom denne også. Jeg HAATER forandringer og er en trygghets-narkoman av dimensjoner. Jeg regner med at det har noe med alderen å gjøre. Jo eldre en blir, jo mindre forandringer vil en ha.
Med tiden har det blitt færre og færre turer til "hembygden". Hvorfor det er slik, vil jeg ikke komme innpå her, men jeg liker ikke å bli satt tilbake til "liten-pike"-stadiet ved å sove på pikerommet mitt. Jeg føler meg ikke vel når jeg, en sjelden gang er der inne. Hva som faktisk er grunnen til dette, vet jeg nok best selv. Hver gang jeg går på båten på Os og skal inn der, har jeg faktisk gråten i halsen og kan ikke komme fort nok tilake til byen.
Nå er det 4 leiligheter til salgs her vi bor og jeg er så nervøs for hvilke type folk de nye naboene er og dette bringer meg til neste punkt på listen.
3. Angst for lyder
Akkurat denne angsten er vel mer sjelden, men jeg tåler ikke høye lyder. Er det høy musikk fra f eks naboer, blir jeg manisk og går hvileløst rundt på gulvet. Jeg mister totalt selvkontrollen og hyperventilerer mens jeg biter tennene så hardt sammen at det er fare for at tennene knekker.
Jeg ser alltid tv med volumet så lavt som det går an uten å slå det helt ned. Jeg foretrekker faktisk teksting istedet for tale.
Når dørklokken ringer, holder jeg pusten. Jeg har tidligere hatt så mange rare folk på døren der jeg bodde sist og dette har gitt meg en utrolig angst. Jeg har mest lyst til å løpe å gjemme meg når det ringer på. Jeg lukker aldri opp. Er ikke min mann hjemme, må folk ringe på forgjeves.
Lyd-angsten er forferdelig plagsomt. Jeg vil jo ikke ha det slik og blir utrolig irritert på meg selv i slike situasjoner. Jeg var jo naboen fra helvete da jeg bodde det første stedet i Fyllingsdalen. Jeg klaget på absolutt alt, men sant skal sies: Det var til tider bråk fra enkelte naboer fra morgen til kveld.
4. Dødsangst
Denne kan til tider skylle over meg som en tsunami og nekter å slippe taket. Angsten sitter som en kniv som blir vridd rundt i brystet mitt. Jeg kan bli overbevist om at jeg ikke kommer til å overleve natten og slår hjertet mitt litt for hardt, venter jeg på at det skal stoppe.
Det er en del som har fått hjertestans og ikke har våknet opp igjen og siden jeg er diabetiker og utsatt for senkomplikasjoner, fører dette til at jeg tenker ekstra mye på hjertet mitt. Jeg fikk også beskjed på Haukeland at jeg måtte være obs på at hvis jeg skulle få brystsmerter og vondt for å puste, burde jeg komme meg til legevakten. Dette fører til det siste punktet.
5. Helseangst
Eller hypokondri er vel det rette ordet. Joda, det bor en hypokonder i meg. Jeg går rundt og er konstant redd for kreft. Spesielt livmorkreft og brystkreft. Min mormor døde av kreft og min mor har hatt brystkreft, så det er vel naturlig at jeg er opptatt av akkurat dette.
Problemet med redselen min for brystkreft, er at jeg virkelig hater å undersøke brystene mine. Hver gang jeg skal gjøre dette, begynner jeg å gråte. Ikke fordi jeg er redd, men fordi de er så ekle å ta på og spesielt klemme på. Jeg haaaater bryst og blir kvalm bare jeg ser bilder av nakne bryst. Jeg foretrekker faktisk at legen undersøker brystene mine istedet for meg selv, selv om jeg har problemer når han skal gjøre det også. Jeg kan grue meg i ukesvis før jeg skal undersøke dem for kuler og jeg er kanskje den eneste damen som har fobi mot sine egne bryst.
Jeg skulle ønske at når damer blir 50+ og de var ferdig med barn og amming, ville brystene bare skrumpe inn og falle av.
Vi har tross alt ikke bruk for dem når vi er blitt så gamle...
Huff da <3 Det hørtes ikke noe særlig ut, og du er nok ikke alene om å ha dette. Synes det er kjempeflott at du er åpen om dette her, for det kan hjelpe mange til også å være åpne om angsten sin. Jeg kjenner flere i min omgangskrets som har angst av ulike slag.
SvarSlettHåper likevel at angsten for deg ikke tar overhånd, og at du har gode og fine dager <3 :)
Tusen takk for at du stod frem om dette!
Ønsker deg en kjempefin tirsdagskveld :)
Purr, purr fra Toril og kattene
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding. Angst skal man aldri skamme seg over. En må lære seg å leve med angsten istedet for å la den styre livet. Jeg forsøker hele tiden å strekke grensene og føler jeg f eks at jeg gruer meg noe voldsomt å dra til byen, må jeg bare skjære igjennom og gjøre det. Jeg nekter å rygge. Begynner man å rygge, kommer man til å fortsette med å gjøre dette helt til man ikke klarer å gjøre noe som helst.
SvarSlett