Det var den julen

Denne julen lar jeg gå i glemmeboken. Vi kan vel karakterisere denne julen som Nativitatis Horribilis. Jeg har aldri vært med på en verre jul. Nå er jeg heldigvis hjemme igjen og er ganske så sjokkert over det som har skjedd.

Det har bare vært kjefting, uansett hvor mye jeg har forsøkt å hjelpe. Alt jeg gjør er galt og jeg må veie hvert ord på gullskål før jeg kan slippe et eneste ord utav munnen fordi alt blir tolket i verste mening. Dette har slitt på meg i mange år, da jeg må gå på tåspissene til enhver tid og er jeg så syndig å sette grenser, får jeg høre at jeg er sur.

I går fikk jeg en skikkelig tirade da jeg forsøkte å gå igjennom dosetten hennes med medisiner og det endte opp med at hun skrek og kjeftet. Jeg sa klart i fra at hvis hun skulle regne med hjelp fra meg, måtte hun slutte med det der, ellers kunne jeg ikke være der. Da ble det en eksplosjon uten sidestykke. Jeg tuslet stilt og rolig opp på soverommet og holdet meg der da jeg var redd for videre smelling. I dag da jeg kom ned og sa blidt god morgen, fikk jeg fortalt at jeg fremdeles var sur, noe som ikke hang på greip. Hun trodde nok at jeg var det siden jeg var i 2. etasje hele tiden. Jeg holdt på med pakking og påkledning/sminking. Da var jeg sur, fikk jeg vite.

Jeg vurdete å allikevel bli til over nyttår, men all den kjeftingen, utfrysingen og å bli fortalt at jeg enten var det ene eller det andre og i tillegg bli kritisert for hvordan jeg ser ut (neglene mine var grusomt stygge, fikk jeg vite hver eneste dag), klarte jeg ikke mer.

Jeg er fremdeles ikke sur, bare skrekkelig lei meg. Jeg er ikke frisk selv, siden jeg sliter med bipolaritet og ikke orker så mye, siden hodet ikke henger med og jeg har mine egne fysiske skavanker. Jeg sa i fra på forhånd at jeg ikke klarer så mye, men det ser ikke ut til at det ble godtatt.

Jeg har gjort mitt beste og når det ikke blir godtatt, må det få konsekvenser. Jeg er voksen og har mitt eget liv å ta var på. Slik er det.

Take it or leave it

Oppdatering fra sykehuset

Det har vært mye reising nå i desember. Vi har vært fjerten ganger på Stord og en gang i Rosendal. Det har vært så hektisk at vi ikke har klart å få julestemning i det hele tatt. Hverdagen har på en måte vært altoppslukende og vi har hatt nok med å komme oss igjennom disse dagene. Det blir på en måte som å holde pusten og dykke ned i bølgene. Alt har gått i en rasende fart.

Nå er stressnivået økende for undertegnede. Hun må nå ringe pleie og omsorg i Kvinnherad på mandag for å ordne med en rullestol. Toalettstol og rullator er allerede på plass i Rosendal, men mor ønsker en rullestol, slik at hun kan komme seg til butikken og andre nødvendige ærend. Å gå med rullator på disse brakkmarkene som er en form for veier som går ved siden av huset, er helt umulig. Det er steinete, humpete og gjørmete.

Nåværende status
Mor har kommet seg veldig siden hun fikk slag. Hun klarer å gå uten hjelp, men foretrekker å bruke rullator fordi hun er redd for å falle. Hun klarer å gå på toalettet uten hjelp og alt ser nå lysere ut. Fremdeles har hun problem med lammelse i venstre armen og det er svært vanskelig for henne å bruke denne.

I går var hun ute i gangen og gikk. Det går seint, men det går fremover. Hun skal hjem på permisjon den 22. desember og skal være hjemme til 1. nyttårsdag. Akkurat det er jeg litt skeptisk til fordi hun da går glipp av 3 dager med trening, men det er hennes vilje og den må vi bare følge og gjøre så godt vi kan.

Min mann og jeg reiser også inn til Rosendal den 22. desember. Vi skulle egentlig reise den 21. men vi klarer ikke å bli ferdig med alt som skal gjøres til i morgen. Jeg gruer meg, som vanlig, til å reise inn dit. Jeg liker ikke forandringer og føler meg helt utenfor meg selv når jeg er der inne, men nå er det mor som er viktigst og da må man bare kaste egne problemer på sjøen.

Enda et sykehus
Torsdag dro vi til Haukeland Sykehus for å besøke min svigerinne, som hadde hatt en liten operasjon, men da vi kom dit, sov hun så godt at vi valgte å la henne sove og ba en sykepleier om å bære blomstene, som vi hadde med til henne, inn på nattbordet hennes. Vi hadde ikke lyst til å vekke henne. Folk på sykehus trenger den søvnen og hvilen som de kan få.

Håper hun kommer seg fort og få komme hjem til jul.

Nå får jeg begynne pakkingen, så sees vi om noen dager §:o)

Redd for fremtiden

Her kommer en liten oppdatering fra den siste uken.

På onsdag var det målmøte på sykehuset. Dette kom i stand fordi man vil vite hva man skal jobbe med fremover, slik at mor skal klare seg best mulig. Det er ikke så mye hun klarer enda, men jeg håper fremdeles at hun nesten skal bli selvhjulpen. De har nå planer om å begynne å trene i trappegåing, men hun har enorme problem med å stå og jeg er skeptisk til om hun kommer til å klare det. Hun har veldig lite beinmuskulatur og har null styrke i beina.

Da vi var på besøk i kveld, klarte hun å reise seg og gå inn på badet, uten støtte, men hun fortalte at hun nesten hadde falt på gulvet der inne, selv om hun hadde pleier med seg.

På målmøtet fikk vi vite at hun skal være på sykehuset til den 8. januar. Hun får juleperm og kommer til Rosendal den 22. desember. Da skal både ove, min mann og jeg være der for å ta i mot. Jeg er veldig, veldig redd for hvordan det kommer til å gå i det gamle, tungvinte huset, der ingenting er blitt lagt til rette for en rullestol-bruker. Dørene er for smale. Toalett og bad finnes ikke i nærheten. Kun i øverste og nederste etasje. Dørstokkene vil bli til hinder og det er millioner ting å tenke på.

Min mor forsøker å være tapper, selv om hun ser ganske så pessimistisk på saken. Jeg forsøker å pushe litt ved å fortelle henne at hun må ha små mål å strekke seg etter, men er redd for at jeg maser for mye på henne. Jeg gråt og gråt i bilen hjemover, etter besøket, fordi det er så mye som skal ordnes og fordi jeg er så redd for at mor ikke skal få det bra nok når hun kommer hjem. Prestasjonsangsten til undertegnede er enorm og jeg er livredd for ikke å klare det som kreves av meg fremover. Det er tusen ting som skal falle på plass:

 

1. Ute må det rampe til for å få inn og ut rullestolen

2. Alle dørene må utvides

3. Gangen må utvides, slik at hun kan komme inn på det planlagte badet.

4. Pikerommet mitt skal bygges om til bad

5. Forespørsler skal gjøres til Nav, Husbanken, kommunen og Hjelpemiddelsentralen

6. Toalettstol må komme på plass før hun kommer ut på permisjon

7. Sykeseng skal være på plass i stuen ved utskriving fra sykehuset

8. Hjemmesykepleien skal kontaktes for trygghetsalarm

9. Hun ønsker seg en elektrisk rullestol og i den henseende -

10. Må vi snakke med ene naboen for å få forbedret veien utenfor hagen. Dette er en traktorvei og den må gjøres glattere, slik at en kommer frem med en slik rullestol.

11. Veien bortover langs sjøen må også jevnes ut, slik at hun kan komme frem med rullestol

Dette er bare noen av tingene som må komme i orden. I tillegg har vi søsken forskjellige meninger, spesielt når det gjelder dørstokkene. Noen mener at det kan bygges rampe mens andre mener at de må helt bort. Jeg lener meg til det sistnevnte, spesielt fordi min mor ikke har særlig følelse i venstrearmen og har derfor vanskelig for å rulle over hindringer. Hvis hun skulle bruke rullator, må også disse dørstokkene bort og det må ikke være noen ramper hun kan gli på eller snuble i.

I tillegg skal leiligheten hennes vaskes fra gulv til tak. Hun røykte som en skorstein tidligere, men ved hjelp av røykeplaster og sykepleierne, har hun sluttet med dette og merker derfor røykelukten mye bedre.

Selvsentrert? Ja, kanskje
Jeg beklager hvis jeg høres navlebeskuende ut. Det er jeg kanskje også, men jeg må tenke litt på min egen helse også, selv midt oppi alt dette. Min psykiske tilstand er for tiden ganske dårlig. Jeg veksler mellom å være ganske så normal og gråte i raseri og fortvilelse. Føttene mine er begynt å bli veldig tunge og når jeg står, føles det som om jeg skal falle sammen. Jeg er så redd for å få et sammenbrudd at jeg er begynt å knyte meg skikkelig.

Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare å stille opp nok for min mor. Jeg har mine ting jeg sliter med og har legetimer og andre timer her i Bergen, som jeg må møte opp til. Å reise frem og tilbake mellom Bergen og Rosendal er stressende og spesielt stressende er det for meg som ikke orker så mye. Har jeg vært et par timer i sentrum, er jeg helt gåen og må hvile resten av dagen. Fordi jeg går på Seroquel, Lamictal og Zoloft i en salig blanding, fungerer ikke hodet mitt som det skal. Multi tasking er for meg umulig og tankene går så mye tregere og jeg finner ikke løsninger på problemene. Jeg glemmer veldig mye og skal jeg gjøre mange ting etter hverandre, eller samtidig, er det som å gå på en vegg. Hodet fungerer bare ikke og jeg stopper helt opp og blir passiv.

Av og til skulle jeg ønske jeg ikke hadde vært nødt til å ta denne medisinen. Før jeg begynte med denne, var jeg verdensmester i å klare alt samtidig, men samtidig med dette, slet jeg med store svinginger og kunne skifte mellom overstadig lykke til dypeste fortvilelse og farlig raseri/hat. Det var flere netter på rad der jeg ikke sov og jeg kan ikke si at jeg hadde det bra da heller. Så hva som er verst av medisiner/ikke medisiner, vet jeg faktisk ikke.

Jeg skulle bare ønske at jeg var så sterk og hadde så stor stå-på-vilje at jeg klarte alt, men den tiden er forbi.

Dessverre

Throwback Wednesday - 10 ting som gjør meg glad i adventstiden

Pga alt jeg har å gjøre og den psykiske helsetilstanden min,

velger jeg idag å kjøre en Throwback igjen.

Jeg har ikke så mange krefter til å produsere nye 

innlegg for tiden.

Jeg håper dere vil kose dere og finne inspirasjon

i dette innlegget, som ble postet første gang ifjor

Det er mange ting som kan gjøre en glad når julen kommer. Mens jeg har holdt på å gjøre huset klart til advent, har tankene surret rundt hva som gjør meg glad ved juletider.

Her er noen

1. Julemusikk

Jeg gleder meg hvert eneste år til å tømme mp3 for helårsmusikken til fordel for julemusikken. Jeg har mange julefavoritter, så det er vanskelig å trekke frem noen spesielle. Noen av de jeg bare MÅ høre på, er Julekveld i Skogen, Hanne Krogh, Placido Domingo, Helene Bøksle og Karsten Kloumans kor og orkester. Det sistnevnte gir meg klump i halsen fordi mine kjære, kjære besteforeldre hadde denne på plate.

2. Julesne

Det må nesten være sne til jul. Alt blir så mye mer høytidsstemt selv om sneen godt kan forsvinne i romjulen.

3. Jul i Skomakergata

Finnes det noen koseligere julekalender? Jeg tror neppe det. Denne kalenderen har alltid vært min favoritt. Den ble første gang vist i 1979 og tro det eller ei, denne serien fikk meg til å få øynene opp for hvor godt persille smaker.

4. Julehefter

Da vi ungene var små, begynte mor å kjøpe julehefter. De hun pleide å kjøpe var Stomperud, Smørbukk, Vangsgutane, Fant, Blondie, Snøfte Smith, Fiinbeck og Fia og Donald Duck's julehefte. Vi virkelig koste oss da vi satt rundt omkring i stuen og leste julehefter mens vi gomlet på julebrød om morgenen julaften.

Jeg kjøper fremdeles julehefter. Jeg ville ikke vært foruten disse herlige historiene.

5. Julemat

Jeg har aldri vært særlig glad i pinnekjøtt. Ikke svineribbe heller, for den saks skyld. Etter jeg ble vegetarianer, slipper jeg heldigvis å spise dette, selv om jeg liker duften av julematen. Jeg spiser mye heller tilbehøret og har mer enn nok med det.

Pinnekjøtt dufter jo jul til de grader og jeg blir selvsagt glad når kjøttet står og damper på komfyren. I år blir det hjortestek på julaften (jeg spiser selvsagt bare tilbehøret). 

Det jeg liker aller best når det kommer til julebakst, er goro og delfiakake. Sistnevnte er jo bare fett, men gu' så godt det fettet er.

6. Julekort

Jeg synes det er utrolig koselig å få julekort, uansett hva som står på kortet. Jeg blir like glad for "God Jul og Godt Nytt År" som for et mer utfyllende kort. Dessverre har jeg en svært liten bekjentskapskrets og vi pleier ikke å sende hverandre julekort siden vi bor i samme byen.

Det er sikkert flere enn meg som savner å få julekort, så kanskje jeg starter en "Send et Julekort"-gruppe på Facebook.

7. Mørketid

Ja, tenk det. Moffeliten er glad i mørketiden, men det er med forbehold at det KUN gjelder i desember. Det finnes ikke noe koseligere å rusle hånd-i-hånd i julepyntede gater med den du er glad i. Butikkvinduene er fulle av julepynt, ikke om da jeg var barn, men julepynt er julepynt. Det er lys overalt og er vi heldige, står det noen og spiller julesanger (ikke på trekkspill).

Etter å ha ruslet rundt litt, kan stikke innom en restaurant og spise en god julemiddag for etterpå å dra hjem for å sette seg foran peisen med hver sitt krus med Gløgg.

8. Adventskalendere

Til og med haug-gamle damer som meg har julekalender. Jeg synes det er så koselig når jeg står opp om morgenen. Jeg lager meg litt kaffe, tenner litt lys og åpner julekalenderen og spiser sjokoladen som er i den mens jeg har frokost og ser på en episode av Jul i Skomakergata. Det finnes ikke en bedre måte å starte dagen på, spør dere meg.

9. Gjøre huset klart til jul

Dette synes jeg er gøy. Vi henter opp juledekorasjonene fra boden, stryker de gamle og gjerne litt slitte juledukene, som jeg ikke klarer å kvitte meg med pga nostalgi. I denne tiden er det faktisk gøy å rydde og tørke støv. Da begynner jeg i ene enden av stuen og flytter meg i en slags sirkel fra den ene enden av stuen til den andre mens jeg rydder, støvtørker, stryker duken som skal på det aktuelle bordet og i tillegg graver nedi julepynt-eskene etter den riktige julepynten som skal være på akkurat det stedet.

10. Førjulsbesøk

Åh det er så koselig. Hvert år tar vi turen til Fitjar med julegaver til tantebarna og svigerinne. Vi kommer virkelig i julestemning når vi setter oss i bilen for å leke førjulsnisser. I begynnelsen var de på besøk til oss, men nå er det omvendt. Vi drar på besøk til dem.

I bilen sitter vi og hører på julemusikk som vi har med på mp3-spilleren og vi gauler med av full hals. Hverken jeg eller min man kan skryte av opera-stemmer, men vi synger med så godt vi kan likevel og med våre egne tolkninger.

Selv om adventstiden er travel og mange, inklusivt meg selv, holder på å gå av skaftet pga stress. Allikevel må vi huske å kose oss sammen med venner og familie. Jeg pleier å si at advent er en tid for å pleie vennskap og julen er en tid for å være sammen med familien.

Kjenner du noen som er ensomme? Ta og inviter dem på kafè, eller aller helst en koselig kveld hjemme hos deg, der du serverer kaker eller middag og ikke minst koser dere sammen med prat. Dette er noe alle vil sette pris på

Neste trinn

I går var vi på besøk hos mor igjen. Hun blir bedre for hver dag som går og i dag er hun på vei til å bli sitt gamle jeg igjen, da hun kjeftet datteren huden full, fordi at hun var så syndig at hun kom med en kommentar om at det bare burde være en av oss søsken tilstede på det kommende møtet på sykehuset på torsdag. Det eneste jeg sa, var at hun ikke måtte gi beskjed til de andre, da de kan misforstå og ta fri fra jobb for å dra på et møte der det er nok med en person. Jaja, jeg er vant til å bli kjeftet huden full, så dette går over, selv om jeg mest har lyst til å gi opp, da jeg føler at ingenting blir godt nok og jeg sliter nok psykisk. Jeg er hverken sterk i kroppen, eller hodet for den saks skyld. Lol....

Jeg er dårlig på multi tasking og kommer til å ta med meg notisbok og kulepenn på møtet. Dette møtet kommer i stand fordi man skal se på mulighetene for hva som kan gjøres hjemme hos min mor for at hun skal ha det bra og komme seg greit rundt. Da vi var på sykehuset i går, snakket vi endel med kontaktsykepleieren og nå blir det altså møte på torsdag. Det blir tidlig opp det, siden vi må rekke en tidlig ferge for å være sikker på at vi rekker møtet. Det blir nå en ny erfaring for undertegnede som er et iherdig b-menneske.

Julegavene
Nå er alle julegavene i boks, etter endel bytting underveis. De er nå pakket og ligger klare til å bli fraktet til mottakerne. Hvem som får hva, får man vente med å se. Jeg er hvertfall glad for at de er klare. Vi som handlet julegaver i oktober/november fordi vi ville slappe av i desember. Slik ble det ikke. Heller tvert imot, men slike uventede ting kan en ikke gjøre noe med.

Julaften
Vi vet fremdeles ikke hvor vi skal være på julaften. Det kommer an på hvor mor skal være. Det er fullt på sykehjemmene i kommunen der hun bor og alt er uvisst. Saken er rett og slett at hun ikke KAN sendes hjem til seg selv. Ingenting kommer til å bli iorden til den tid. Ingen dostol, ikke noe sted hun kan vaske seg, eller vaske håret, ingen steder der hun kan ligge trygt og ingen av oss er kapable til å bære henne opp og ned trapper.

Hun kan like gjerne havne på sykehjem på Varaldsøy eller Halsnøy. Da har vi ingen mulighet til å hente henne hjem på julaften, da jeg regner med at fergene er innstilte den kvelden. Vi kan heller ikke besøke henne julaften formiddag av samme grunn og det er utrolig trist å tenke på. Er hun på Rosendaltunet, er hun bare noen hundre meter hjemmefra og hvis det er opphold, går det fint å trille henne den lille strekningen.

Vi håper så inderlig at vi får feire jul sammen med henne.

Påkjenningen
Det er stygt av meg å innrømme dette og sikkert svært så egoistisk av meg også, men alt dette er begynt å bli en påkjenning. Alt er så uvisst og en gjør det en kan praktisk, men så er det det følelsesmessige oppi alt dette og det er dette som sliter mest på en. En vil så gjerne, men en strekker ikke til. Hverken psykisk eller fysisk. I går kveld brøt jeg sammen IGJEN. Jeg hulket og hikstet som en liten unge og hva var det som var grunnen, jo min egoistiske tanke og angst mot å flytte inn til Rosendal. JEG VIL BARE IKKE FLYTTE DIT. Hodet og kroppen stritter så imot å flytte inn der at jeg sa til min mann i går, at jeg heller ville dø enn å være nødt til å bosette meg der inne hvor alt er tungvint og langt fra byen, som jeg er så avhengig av.

Jeg er avhengig av å ha en oppegående legevakt tilgjengelig, jeg vil ha en oppegående lege og jeg vil ha alle fasciliteter, som f eks gode cafeer, konserter, teater og shoppingmuligheter og det får en ikke mulighet til på en slik liten plass, så jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå at jeg må bosette meg der inne.

ALDRI I MITT

VANVITTIGE LIV!

Throwback Saturday - Barndommens Jul

I dag har jeg valgt å kjøre en throwback.

Dette innlegget ble postet ifjor og jeg håper nye 

lesere vil like det.

I år blir det advent for alle penga. Jeg har kjøpt hele 3 adventskalendere. 2 med sjokolade og 1 med smykker. Jeg har ikke gledet mer sånn til advent siden jeg var barn, da vi hadde pakke-kalendere, som vi kjøpte i butikken. Inni disse kalenderne var det små figurer i plastikk. Sjokoladekalendere eksisterte ikke.

Det var et stort samtaleemne på skolen, der vi viste frem til de andre hva vi hadde fått i kalenderen. Det fineste jeg kunne få, var en plastikk-ring. som alltid var et eller annet sted i kalenderen. Mor hadde ingen problem med å få oss ungene opp om morgenen i desember. Vi var ikke før kommet utav sengen, før vi kastet oss over kalenderene for å se hva for noe spennende vi fikk i dag.

Det var utrolig koselig å traske avgårde til skolen i desember. Butikkene var fulle av juleutstillinger og øynene våre ble store og våte når vi så alle de vakre kulene, glitteret, nissene, ja alt som hadde med julen å gjøre. Det var ikke alltid så lett å rive seg løs og traske videre.


Mat
I november var det kakebaking og da var jo vi ungene ivrige deltakere. En av oss var så ivrig, at han havnet oppå bordet da han skulle kjevle. Kakemenn var vår favoritt. De andre julekakene var så vanskelige å lage at der måtte mor overta. Hele huset duftet av kakebakst. Vi pleide å bake smultringer, ingefærnøtter, krumkaker, kakemenn og sirupsnipper. Jeg husker fremdeles hviningen fra kjevlene, der vi jobbet i vei med stor konsentrasjon.

Det var også spennende å være oppe hos mormor og morfar. Tidligere på høsten, laget alltid mormor sylteflesk og syltelabber. De var ubeskrivelig gode. Vi brukte sylteflesk og -labber til middag, sammen med eddik og nykokte poteter.

Mens hun laget sylteflesk stinket det i hele huset. Ikke fordi det var dårlig, men tilberedningen av sylteflesket resulterte i en ganske spesiell lukt, men i dag skulle jeg gjort mye for å kjenne denne lukten på ny og sitte på krakken i kjøkkenet til mormor og bivåne det avanserte sylteflesk-arbeidet.

Jeg angrer sånn på at jeg ikke spurte om å få oppskriften. Slik er det alltid. En vet ikke hva man har, før man har mistet det.

Julepynt
Selvsagt ble det laget julepynt i heimen. Det var en utrolig aktivitet hver gang vi gikk i gang med dette prosjektet. Glanspapir fløt alle veier. Lim, saks og tape forsvant hele tiden og førte til stor frustrasjon blant oss barn. Brødrene mine var jo veldig flinke til å flette kurver, mens jeg holdt meg til kremmerhus og lenker. Det var stort da vi kunne pynte treet med hjemmelaget pynt og vi syntes treet ble pener og penere for hvert år.

Julegaver
Å handle julegaver var kjempegøy. Når det gjaldt meg, elsket jeg å handle julegavene etter at det var mørkt. Da var julestemningen høy hos undertegnede. Jeg hadde en spesiell "juleveske", som jeg hadde sydd selv og der havnet gavene etterhvert som jeg betalte. Jeg vet ikke hvor denne vesken er nå. Jeg vil tro den ligger et eller annet sted på loftet. Jeg skulle gjerne funnet den og kjent på julestemningen fårn forna tider.

Jeg husker at jeg elsket å pakke inn julegaver da jeg var liten. Jeg pakket inn en mengde ting, ikke bare julegavene som jeg hadde kjøpt, men også fyrstikkesker, leker, kosedyr m.m. Julegavene pakket jeg opp og inn igen og jeg må vel si at jeg er blitt ganske så flink til å pakke inn gaver etter disse tidlige praksisårene.

Det store spenningsmomentet var julegavene fra familien i Kalvåg. Det var nesten en liten julekveld hver gang disse kom. Det var alltid 2 store kasser med MASSE spennende ting i. Hjemmelagde lefser, gombe og pinnekjøtt var noe av innholdet og det ble mottatt med stor julbel.

Julegavene var nesten mer spennende enn de vi kjøpte til hverandre. Vi hadde ingen anelse om hva som kunne være i dem, selv om vi klemte og klemte. Noen av gavene var myke.

De inneholdt strikkete sokker og skjerf. Jeg husker at jeg fikk et brunt og gult , strikket skjerf samt et heklet trekantsjal som min kusine hadde laget. De brukte jeg mye og jeg tror faktisk at de ligger i et skap i Rosendal enda. Hun hadde også laget en garn-nisse til meg. Da var hun nok ganske liten. Den hang vi på juletreet og jeg passet godt på hvert eneste år å henge den på treet. Denne garn-nissen har min mor enda og jeg vil tro at den blir hengt på treet fremdeles.

Lillejulaften
Den dagen var det travelt. Det første jeg gjorde, var å ta turen opp på Gartneriet for å kjøpe julegleder og julestjerner. Det var ikke lite jeg dro med meg hjem. Mor skulle ha flere og det skulle min mormor også. Jeg hadde sykkelen med meg, så jeg slapp å slite meg ihjel.

Denne dagen hadde jeg nesten ikke tid til å spise. Det gikk i ett med gjøremålene. Alle møblene skulle ha møbelpuss, sølv skulle pusses, kobber og messing skulle pusses, det skulle henges opp pynt både på juletreet, stuen og gangen.

Mens "Kvelden før Kvelden" stod og surret i bakgrunnen, jobbet vi på både min mor, min yngste bror og meg selv. Stakkars papen forsøkte å følge med på tv-programmet, men jeg tror han ga opp til slutt av all aktivitene som foregikk rundt han. Det ble mye latter og moro mens vi holdt på å pynte og det var vanskelig å ikke bråke når folk hadde gått og lagt seg. Vi holdt på å pynte og sjaue til klokken var nærmere 3 på natten. Da måtte hvertfall undertegnede erklære fallitt og finne sengen.

Før hun la seg, tok hun og bar opp gavene som skulle under treet til mormor og morfar. Da gjaldt det å være stille. Moffeliten hadde jo en liten forestilling om at besteforeldrene ville bli glade og overrasket når de så gavene under treet. Hun følte seg rett og slett som en julenisse der hun snek seg opp trappene.

Det var fantastisk deilig å legge seg i en seng der et var lagt på rent. Alle ungene ble badet lillejulaften og fikk på oss rent nattøy. Jeg kan garantere at hele gjengen sov som steiner natt til julaften.

Julaften

Om morgenen stod vi tidlig opp, trass i at vi var sent i seng kvelden før. Tidlig opp skulle vi. Gjerne i 8-tiden. Vi listet oss inn i stuen, der det var mørkt. Det var bare lysene på juletreet som var tent. Vi fant oss julebrød med setersmør og satte oss i sofaen for å lese i årets julehefter. Mor kjøpte alltid inn en bunke med disse heftene, men vi fikk ikke lov til å kikke i dem før julaften.

Det var veldig stille i stuen, der vi satt og leste i dyp konsentrasjon. Det var mørkt utenfor vinduene og det ga oss skikkelig julestemning. Litt senere begynte juleprogrammene på tv'en og noe av dette MÅTTE vi bare ha med oss. For min del var det Snekker Andersen og Julenissen som var det store i tillegg til Donald Duck og vennene hans. Ellers brydde jeg meg ikke så mye om hva som foregikk på tv'en.

Jeg gikk alltid i kirken på julaften da jeg var ung. Det store spørsmålet var alltid om jeg klarte å holde meg våken. Fordi det ble så sent kvelden før, slet jeg virkelig med å holde meg våken mens presten prekte. Jeg husker at jeg måtte bøye hodet bakover, se i taket mens jeg holdt øynene åpne med fingrene, slik at jeg ikke sovnet. Tror presten lurte litt på hva en i kirkelyden egentlig holdt på med.

Da gudstjenesten var over og vi var kommet ut i frisk luft, var det utrolig stemningsfullt. Det var ofte frost og lyden av kirkeklokkene sammen med denne luften gjorde at jeg ble så høytidsstemt at jeg nesten begynte å gråte.

For oss barna gikk tiden utrolig sent. Vi tenkte  bare på julegavene, som lå i en stor haug under treet og vi gikk rundt dette treet og bare så og så. Vi hadde så lyst til å åpne bare èn liten presang, men nei, det kom ikke på tale. Vi måtte fint vente. Jeg tuslet inn på rommet mitt, der jeg fortsatte å lese i juleheftene mens jeg hadde julemusikk på kassett-spilleren, men tiden gikk ikke fortere av den grunn.

Omsider, etter at julemiddagslukten hadde terrorisert nesene og sultfølelsen vår, ble det tid for middag. Vi hadde alltid pinnekjøtt og hver eneste gang smakte det perfekt. Vi har alltid hatt den tradisjonen at etter pakkene var åpnet og freden hadde senket seg, var det på tide å tusle ned i kjelleren for å hente seg litt kaldt pinnekjøtt, kalde poteter, kald kålrotstappe og surkål som vi knasket på i stuen.

Da klokken var rundt 23, bar det i seng. Vi var mette og trette og sovnet nesten før vi hadde lagt hodet på puten.

Så hoppende fantastisk og litt julepynt

I dag har jeg gode nyheter vedr. mamso. Jeg er så glad at jeg kunne hoppe rundt. Hun snakker SÅ mye bedre. Jeg merker forskjell fra dag til dag. Hun er begynt å gå, dog med hjelp fra pleiere. Hun (må) kler på seg selv og kateteret er fjernet.
Tenk at noe så "lite" kan gjøre en så glad. Jeg satt tidligere i dag og var helt utenfor psykisk. Jeg blir så sliten av at alle tankene kverner rundt i hodet og at man ikke klarer å sortere dem. Det eneste som er litt "skummelt" nå, er at hun kun skal være på sykehuset til den 18. desember, etterpå vet vi ikke hva som skjer. Det er fullt på sykehjemmet i Rosendal og jeg er litt redd for at hun havner på et sykehjem i huttaheiti. Jeg er også redd for at hun skal bli sendt hjem, uten noe tilbud om videre rehabilitering.

Alle vet jo hvordan det er i helsesektoren nu til dags. Gamle, pleietrengende og gjerne senile mennesker blir sendt hjem til ingenting. Det er denne usikkerheten som sliter på meg og gjør at jeg svinger veldig psykisk. Jeg kan være hoppende glad det ene øyeblikket og rasende sint, eller gråtende av fortvilelse det neste øyeblikket. Jeg er jo ikke bipolar for ingenting.

Juleforberedelser
Juleforberedelsene er litt sånn på halv åtte for tiden. Stuen er full i klesvask, som skal legges sammen og på plass. Det flyter med gavepapir, tape, lakk og bånd i tillegg til alle de ferdig-pakkede gavene. Vi rydder litt hele tiden, men det er alltid noe som ligger igjen.
Selvom det er usikkert hvor vi skal feire julen i år, skal vi ha tre og det er ingen jukse-gran. Det MÅ være edelgran for at en skal komme i julestemning. Det er kjøpt en god del julepynt og jeg skal snart igang med å træ perler på snorer. Håper hvertfall at jeg har tid til det...

Husene til venstre skal egentlig ha belysning, men lysene sluttet å virke. Synes de er fine likevel.

Den gamle, slitte duken, har tilhørt min mormor. Tror den kom fra Amerika. Jeg har rett og slett i hjerte til å kaste den, da den er en av barndomsminnene mine.

Denne dekorasjonen består av en hvit girlander, kjøpt på Panduro og julestjerner i fløyel og med klyper, kjøpt på Nytt og Nyttig. Synes det ble litt fint.

Litt pynt på garderobeskapene gjør seg.

Selve pynten er kjøpt på Nille og

satengsløyfene er fra Panduro

Den blide nissen vår

venter på julereet

Den ene av to gomlenisser

De fleste ser vel hva dette er...

Jule-Mariaen har funnet sin plass 

i vinduet

Musikk på pianoet

Så får vi se hva vi får til videre...

2. desember Jeg er fantastisk heldig

Jeg har aldri hatt det så godt som nå, trass i min mors sykdom.

Hva årsaken er?

Jeg har verdens vakreste og beste ektemann. Hvordan vi, som er kliss like, klarte å finne hverandre, er en gåte. Jeg var nettopp skilt etter et frustrerende ekteskap og følte meg utrolig ensom. Derfor tenkte jeg at jeg kunne ta meg en tur inn på Møteplassen.no for å se om jeg kunne finne venner. Jeg var i utgangspunktet ikke ute etter et kjærlighetsforhold. Jeg orket ikke tanken på å ha en ny mann i nærheten fordi jeg hadde tidligere forhold der jeg ble utnyttet og sa til de som kjente meg, at jeg vurderte å bli lesbisk. SÅ lei var jeg av mannfolk.

Jeg krysset av i feltet der det stod at jeg kun ville ha venner og ikke noe mer. Dette skrev jeg i profilen også, men det så ut som om enkelte menn ikke kunne lese. Jeg fikk en mengde tåpelige meldinger, som jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Den ene meldingen ga meg latterkrampe. Det dreide seg om en som jobbet i Nordsjøen. Han lurte på om jeg var interessert i et "treff" på et hotell her i Bergen. Selvsagt svarte jeg ikke på dette. Neste meldingen som jeg fikk fra han var at nå var han på vei. Ok, so what? Trodde han at jeg var desperat?  Eller trodde han at jeg solgte ting? Den morsomste meldingen kom en time etterpå, der han skrev at jeg hadde 2 timer på meg til å møte opp, ellers var toget gått. Herregud som jeg lo. Jeg viste meldingene hans til forskjellige og det ble en morsom kveld, der vi koste oss med å sende artige meldinger til vedkommende. Han ble selvsagt blokkert etter en stund.

Litt moro må man jo ha...

Vel, nok om taper-mannfolk.

Etter en stund dukket det opp noen hyggelige meldinger fra en mann fra Bergen. Årsaken til at han kontaktet meg, var at jeg drev med foto og han var også veldig interessert i dette. Korrespondansen gikk frem og tilbake og foto ble diskutert opp og i mente. Han kom med gode råd og svarte skikkelig på alle de rare spørsmålene som jeg hadde vedr. dette faget.

Grunnen til at han to kontakt, var at han så at jeg var kun ute etter vennskap og ikke noe forhold, så han følte seg trygg. Jeg vet ikke hvor lenge vi korresponderte, men en kveld ringte han plutselit (jeg hadde gitt han tlfnr hans). Jeg hoppet nesten i taket da telefonen ringte, men jeg tok den og vi hadde en hyggelig samtale, selv om Moffeliten var så full i adrenalin at hun trasket kontinuerlig frem og tilbake mellom rommene. Vi avtalte et møte på Bystasjonen og jeg var førstemann og stod der med hjertet i halsen og skuet utover og bortover, uten å få øye på han, men plutselig dukket han opp bak meg og datt det ut av Moffeliten "Jammen du har ikke 2 hoder!". Grunnen til at jeg sa det, var at han hadde sagt at jeg kom til å bli skuffet når jeg så han, men foran meg stod den kjekkeste og koseligste mannen jeg hadde sett.

Vi avtalte å gå på kunstgalleri, men plutselig oppdaget Moffeliten at hun hadde glemt både insuling og blodsukkerapparat hjemme, så vi satte oss i bilen og kjørte, men i forvirringen, kjørte min tilkommende ektemann mot Åsane i stedet. Jeg tenkte bare på at nok var en eller annen snarvei til Fyllingsdalen, for hva visste jeg? Da vi nærmet oss Gamle Bergen, oppdaget han at han hadde gjort en feil. Vi snudde og satte nesen mot Dalen og da vi var fremme, hoppet Moffeliten over et gjerde og gikk på nesen så det sang etter.

Da hun hadde kommet seg i bilen igjen, med litt blå nese, kjørte vi tilbake til byen for å gå på dette kunstmuseet, som vi begge var interessert i, men det gikk som vi trodde. Etter å ha vandret opp og ned trappene, klart undertegnede å pådra seg en skikkelig føling, og hadde hun brus med seg? Neida. Vi måtte avslutte besøket og dra tilbake til bystasjonen slik at Moffeliten fikk i seg en sjokolade og litt brus. Etterhvert begynte hun å komme seg, men da skjedde en annen ting. Etter en slik føling, blir hun ekstremt trøtt. Vi gikk på en kafe og under samtalen, ble Moffeliten trøttere og trøttere og hun virkelig slet med å holde øynene åpne. De av dere som har sett Mr Bean sketsjen, der han er i en kirke og overværer gudstjeneste og slet med å holde seg våken, slik hadde jeg det.

Historien fortsetter i morgen