Neste trinn

I går var vi på besøk hos mor igjen. Hun blir bedre for hver dag som går og i dag er hun på vei til å bli sitt gamle jeg igjen, da hun kjeftet datteren huden full, fordi at hun var så syndig at hun kom med en kommentar om at det bare burde være en av oss søsken tilstede på det kommende møtet på sykehuset på torsdag. Det eneste jeg sa, var at hun ikke måtte gi beskjed til de andre, da de kan misforstå og ta fri fra jobb for å dra på et møte der det er nok med en person. Jaja, jeg er vant til å bli kjeftet huden full, så dette går over, selv om jeg mest har lyst til å gi opp, da jeg føler at ingenting blir godt nok og jeg sliter nok psykisk. Jeg er hverken sterk i kroppen, eller hodet for den saks skyld. Lol....

Jeg er dårlig på multi tasking og kommer til å ta med meg notisbok og kulepenn på møtet. Dette møtet kommer i stand fordi man skal se på mulighetene for hva som kan gjøres hjemme hos min mor for at hun skal ha det bra og komme seg greit rundt. Da vi var på sykehuset i går, snakket vi endel med kontaktsykepleieren og nå blir det altså møte på torsdag. Det blir tidlig opp det, siden vi må rekke en tidlig ferge for å være sikker på at vi rekker møtet. Det blir nå en ny erfaring for undertegnede som er et iherdig b-menneske.

Julegavene
Nå er alle julegavene i boks, etter endel bytting underveis. De er nå pakket og ligger klare til å bli fraktet til mottakerne. Hvem som får hva, får man vente med å se. Jeg er hvertfall glad for at de er klare. Vi som handlet julegaver i oktober/november fordi vi ville slappe av i desember. Slik ble det ikke. Heller tvert imot, men slike uventede ting kan en ikke gjøre noe med.

Julaften
Vi vet fremdeles ikke hvor vi skal være på julaften. Det kommer an på hvor mor skal være. Det er fullt på sykehjemmene i kommunen der hun bor og alt er uvisst. Saken er rett og slett at hun ikke KAN sendes hjem til seg selv. Ingenting kommer til å bli iorden til den tid. Ingen dostol, ikke noe sted hun kan vaske seg, eller vaske håret, ingen steder der hun kan ligge trygt og ingen av oss er kapable til å bære henne opp og ned trapper.

Hun kan like gjerne havne på sykehjem på Varaldsøy eller Halsnøy. Da har vi ingen mulighet til å hente henne hjem på julaften, da jeg regner med at fergene er innstilte den kvelden. Vi kan heller ikke besøke henne julaften formiddag av samme grunn og det er utrolig trist å tenke på. Er hun på Rosendaltunet, er hun bare noen hundre meter hjemmefra og hvis det er opphold, går det fint å trille henne den lille strekningen.

Vi håper så inderlig at vi får feire jul sammen med henne.

Påkjenningen
Det er stygt av meg å innrømme dette og sikkert svært så egoistisk av meg også, men alt dette er begynt å bli en påkjenning. Alt er så uvisst og en gjør det en kan praktisk, men så er det det følelsesmessige oppi alt dette og det er dette som sliter mest på en. En vil så gjerne, men en strekker ikke til. Hverken psykisk eller fysisk. I går kveld brøt jeg sammen IGJEN. Jeg hulket og hikstet som en liten unge og hva var det som var grunnen, jo min egoistiske tanke og angst mot å flytte inn til Rosendal. JEG VIL BARE IKKE FLYTTE DIT. Hodet og kroppen stritter så imot å flytte inn der at jeg sa til min mann i går, at jeg heller ville dø enn å være nødt til å bosette meg der inne hvor alt er tungvint og langt fra byen, som jeg er så avhengig av.

Jeg er avhengig av å ha en oppegående legevakt tilgjengelig, jeg vil ha en oppegående lege og jeg vil ha alle fasciliteter, som f eks gode cafeer, konserter, teater og shoppingmuligheter og det får en ikke mulighet til på en slik liten plass, så jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå at jeg må bosette meg der inne.

ALDRI I MITT

VANVITTIGE LIV!