Redd for fremtiden

Her kommer en liten oppdatering fra den siste uken.

På onsdag var det målmøte på sykehuset. Dette kom i stand fordi man vil vite hva man skal jobbe med fremover, slik at mor skal klare seg best mulig. Det er ikke så mye hun klarer enda, men jeg håper fremdeles at hun nesten skal bli selvhjulpen. De har nå planer om å begynne å trene i trappegåing, men hun har enorme problem med å stå og jeg er skeptisk til om hun kommer til å klare det. Hun har veldig lite beinmuskulatur og har null styrke i beina.

Da vi var på besøk i kveld, klarte hun å reise seg og gå inn på badet, uten støtte, men hun fortalte at hun nesten hadde falt på gulvet der inne, selv om hun hadde pleier med seg.

På målmøtet fikk vi vite at hun skal være på sykehuset til den 8. januar. Hun får juleperm og kommer til Rosendal den 22. desember. Da skal både ove, min mann og jeg være der for å ta i mot. Jeg er veldig, veldig redd for hvordan det kommer til å gå i det gamle, tungvinte huset, der ingenting er blitt lagt til rette for en rullestol-bruker. Dørene er for smale. Toalett og bad finnes ikke i nærheten. Kun i øverste og nederste etasje. Dørstokkene vil bli til hinder og det er millioner ting å tenke på.

Min mor forsøker å være tapper, selv om hun ser ganske så pessimistisk på saken. Jeg forsøker å pushe litt ved å fortelle henne at hun må ha små mål å strekke seg etter, men er redd for at jeg maser for mye på henne. Jeg gråt og gråt i bilen hjemover, etter besøket, fordi det er så mye som skal ordnes og fordi jeg er så redd for at mor ikke skal få det bra nok når hun kommer hjem. Prestasjonsangsten til undertegnede er enorm og jeg er livredd for ikke å klare det som kreves av meg fremover. Det er tusen ting som skal falle på plass:

 

1. Ute må det rampe til for å få inn og ut rullestolen

2. Alle dørene må utvides

3. Gangen må utvides, slik at hun kan komme inn på det planlagte badet.

4. Pikerommet mitt skal bygges om til bad

5. Forespørsler skal gjøres til Nav, Husbanken, kommunen og Hjelpemiddelsentralen

6. Toalettstol må komme på plass før hun kommer ut på permisjon

7. Sykeseng skal være på plass i stuen ved utskriving fra sykehuset

8. Hjemmesykepleien skal kontaktes for trygghetsalarm

9. Hun ønsker seg en elektrisk rullestol og i den henseende -

10. Må vi snakke med ene naboen for å få forbedret veien utenfor hagen. Dette er en traktorvei og den må gjøres glattere, slik at en kommer frem med en slik rullestol.

11. Veien bortover langs sjøen må også jevnes ut, slik at hun kan komme frem med rullestol

Dette er bare noen av tingene som må komme i orden. I tillegg har vi søsken forskjellige meninger, spesielt når det gjelder dørstokkene. Noen mener at det kan bygges rampe mens andre mener at de må helt bort. Jeg lener meg til det sistnevnte, spesielt fordi min mor ikke har særlig følelse i venstrearmen og har derfor vanskelig for å rulle over hindringer. Hvis hun skulle bruke rullator, må også disse dørstokkene bort og det må ikke være noen ramper hun kan gli på eller snuble i.

I tillegg skal leiligheten hennes vaskes fra gulv til tak. Hun røykte som en skorstein tidligere, men ved hjelp av røykeplaster og sykepleierne, har hun sluttet med dette og merker derfor røykelukten mye bedre.

Selvsentrert? Ja, kanskje
Jeg beklager hvis jeg høres navlebeskuende ut. Det er jeg kanskje også, men jeg må tenke litt på min egen helse også, selv midt oppi alt dette. Min psykiske tilstand er for tiden ganske dårlig. Jeg veksler mellom å være ganske så normal og gråte i raseri og fortvilelse. Føttene mine er begynt å bli veldig tunge og når jeg står, føles det som om jeg skal falle sammen. Jeg er så redd for å få et sammenbrudd at jeg er begynt å knyte meg skikkelig.

Jeg er livredd for at jeg ikke skal klare å stille opp nok for min mor. Jeg har mine ting jeg sliter med og har legetimer og andre timer her i Bergen, som jeg må møte opp til. Å reise frem og tilbake mellom Bergen og Rosendal er stressende og spesielt stressende er det for meg som ikke orker så mye. Har jeg vært et par timer i sentrum, er jeg helt gåen og må hvile resten av dagen. Fordi jeg går på Seroquel, Lamictal og Zoloft i en salig blanding, fungerer ikke hodet mitt som det skal. Multi tasking er for meg umulig og tankene går så mye tregere og jeg finner ikke løsninger på problemene. Jeg glemmer veldig mye og skal jeg gjøre mange ting etter hverandre, eller samtidig, er det som å gå på en vegg. Hodet fungerer bare ikke og jeg stopper helt opp og blir passiv.

Av og til skulle jeg ønske jeg ikke hadde vært nødt til å ta denne medisinen. Før jeg begynte med denne, var jeg verdensmester i å klare alt samtidig, men samtidig med dette, slet jeg med store svinginger og kunne skifte mellom overstadig lykke til dypeste fortvilelse og farlig raseri/hat. Det var flere netter på rad der jeg ikke sov og jeg kan ikke si at jeg hadde det bra da heller. Så hva som er verst av medisiner/ikke medisiner, vet jeg faktisk ikke.

Jeg skulle bare ønske at jeg var så sterk og hadde så stor stå-på-vilje at jeg klarte alt, men den tiden er forbi.

Dessverre