Hva årsaken er?
Jeg har verdens vakreste og beste ektemann. Hvordan vi, som er kliss like, klarte å finne hverandre, er en gåte. Jeg var nettopp skilt etter et frustrerende ekteskap og følte meg utrolig ensom. Derfor tenkte jeg at jeg kunne ta meg en tur inn på Møteplassen.no for å se om jeg kunne finne venner. Jeg var i utgangspunktet ikke ute etter et kjærlighetsforhold. Jeg orket ikke tanken på å ha en ny mann i nærheten fordi jeg hadde tidligere forhold der jeg ble utnyttet og sa til de som kjente meg, at jeg vurderte å bli lesbisk. SÅ lei var jeg av mannfolk.
Jeg krysset av i feltet der det stod at jeg kun ville ha venner og ikke noe mer. Dette skrev jeg i profilen også, men det så ut som om enkelte menn ikke kunne lese. Jeg fikk en mengde tåpelige meldinger, som jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte. Den ene meldingen ga meg latterkrampe. Det dreide seg om en som jobbet i Nordsjøen. Han lurte på om jeg var interessert i et "treff" på et hotell her i Bergen. Selvsagt svarte jeg ikke på dette. Neste meldingen som jeg fikk fra han var at nå var han på vei. Ok, so what? Trodde han at jeg var desperat? Eller trodde han at jeg solgte ting? Den morsomste meldingen kom en time etterpå, der han skrev at jeg hadde 2 timer på meg til å møte opp, ellers var toget gått. Herregud som jeg lo. Jeg viste meldingene hans til forskjellige og det ble en morsom kveld, der vi koste oss med å sende artige meldinger til vedkommende. Han ble selvsagt blokkert etter en stund.
Litt moro må man jo ha...
Vel, nok om taper-mannfolk.
Grunnen til at han to kontakt, var at han så at jeg var kun ute etter vennskap og ikke noe forhold, så han følte seg trygg. Jeg vet ikke hvor lenge vi korresponderte, men en kveld ringte han plutselit (jeg hadde gitt han tlfnr hans). Jeg hoppet nesten i taket da telefonen ringte, men jeg tok den og vi hadde en hyggelig samtale, selv om Moffeliten var så full i adrenalin at hun trasket kontinuerlig frem og tilbake mellom rommene. Vi avtalte et møte på Bystasjonen og jeg var førstemann og stod der med hjertet i halsen og skuet utover og bortover, uten å få øye på han, men plutselig dukket han opp bak meg og datt det ut av Moffeliten "Jammen du har ikke 2 hoder!". Grunnen til at jeg sa det, var at han hadde sagt at jeg kom til å bli skuffet når jeg så han, men foran meg stod den kjekkeste og koseligste mannen jeg hadde sett.
Vi avtalte å gå på kunstgalleri, men plutselig oppdaget Moffeliten at hun hadde glemt både insuling og blodsukkerapparat hjemme, så vi satte oss i bilen og kjørte, men i forvirringen, kjørte min tilkommende ektemann mot Åsane i stedet. Jeg tenkte bare på at nok var en eller annen snarvei til Fyllingsdalen, for hva visste jeg? Da vi nærmet oss Gamle Bergen, oppdaget han at han hadde gjort en feil. Vi snudde og satte nesen mot Dalen og da vi var fremme, hoppet Moffeliten over et gjerde og gikk på nesen så det sang etter.
Da hun hadde kommet seg i bilen igjen, med litt blå nese, kjørte vi tilbake til byen for å gå på dette kunstmuseet, som vi begge var interessert i, men det gikk som vi trodde. Etter å ha vandret opp og ned trappene, klart undertegnede å pådra seg en skikkelig føling, og hadde hun brus med seg? Neida. Vi måtte avslutte besøket og dra tilbake til bystasjonen slik at Moffeliten fikk i seg en sjokolade og litt brus. Etterhvert begynte hun å komme seg, men da skjedde en annen ting. Etter en slik føling, blir hun ekstremt trøtt. Vi gikk på en kafe og under samtalen, ble Moffeliten trøttere og trøttere og hun virkelig slet med å holde øynene åpne. De av dere som har sett Mr Bean sketsjen, der han er i en kirke og overværer gudstjeneste og slet med å holde seg våken, slik hadde jeg det.
Historien fortsetter i morgen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.