tirsdag 29. desember 2015

Det var den julen


Denne julen lar jeg gå i glemmeboken. Vi kan vel karakterisere denne julen som Nativitatis Horribilis. Jeg har aldri vært med på en verre jul. Nå er jeg heldigvis hjemme igjen og er ganske så sjokkert over det som har skjedd.

Det har bare vært kjefting, uansett hvor mye jeg har forsøkt å hjelpe. Alt jeg gjør er galt og jeg må veie hvert ord på gullskål før jeg kan slippe et eneste ord utav munnen fordi alt blir tolket i verste mening. Dette har slitt på meg i mange år, da jeg må gå på tåspissene til enhver tid og er jeg så syndig å sette grenser, får jeg høre at jeg er sur.

I går fikk jeg en skikkelig tirade da jeg forsøkte å gå igjennom dosetten hennes med medisiner og det endte opp med at hun skrek og kjeftet. Jeg sa klart i fra at hvis hun skulle regne med hjelp fra meg, måtte hun slutte med det der, ellers kunne jeg ikke være der. Da ble det en eksplosjon uten sidestykke. Jeg tuslet stilt og rolig opp på soverommet og holdet meg der da jeg var redd for videre smelling. I dag da jeg kom ned og sa blidt god morgen, fikk jeg fortalt at jeg fremdeles var sur, noe som ikke hang på greip. Hun trodde nok at jeg var det siden jeg var i 2. etasje hele tiden. Jeg holdt på med pakking og påkledning/sminking. Da var jeg sur, fikk jeg vite.

Jeg vurdete å allikevel bli til over nyttår, men all den kjeftingen, utfrysingen og å bli fortalt at jeg enten var det ene eller det andre og i tillegg bli kritisert for hvordan jeg ser ut (neglene mine var grusomt stygge, fikk jeg vite hver eneste dag), klarte jeg ikke mer.

Jeg er fremdeles ikke sur, bare skrekkelig lei meg. Jeg er ikke frisk selv, siden jeg sliter med bipolaritet og ikke orker så mye, siden hodet ikke henger med og jeg har mine egne fysiske skavanker. Jeg sa i fra på forhånd at jeg ikke klarer så mye, men det ser ikke ut til at det ble godtatt.

Jeg har gjort mitt beste og når det ikke blir godtatt, må det få konsekvenser. Jeg er voksen og har mitt eget liv å ta var på. Slik er det.

Take it or leave it