Det har bare vært kjefting, uansett hvor mye jeg har forsøkt å hjelpe. Alt jeg gjør er galt og jeg må veie hvert ord på gullskål før jeg kan slippe et eneste ord utav munnen fordi alt blir tolket i verste mening. Dette har slitt på meg i mange år, da jeg må gå på tåspissene til enhver tid og er jeg så syndig å sette grenser, får jeg høre at jeg er sur.
I går fikk jeg en skikkelig tirade da jeg forsøkte å gå igjennom dosetten hennes med medisiner og det endte opp med at hun skrek og kjeftet. Jeg sa klart i fra at hvis hun skulle regne med hjelp fra meg, måtte hun slutte med det der, ellers kunne jeg ikke være der. Da ble det en eksplosjon uten sidestykke. Jeg tuslet stilt og rolig opp på soverommet og holdet meg der da jeg var redd for videre smelling. I dag da jeg kom ned og sa blidt god morgen, fikk jeg fortalt at jeg fremdeles var sur, noe som ikke hang på greip. Hun trodde nok at jeg var det siden jeg var i 2. etasje hele tiden. Jeg holdt på med pakking og påkledning/sminking. Da var jeg sur, fikk jeg vite.
Jeg vurdete å allikevel bli til over nyttår, men all den kjeftingen, utfrysingen og å bli fortalt at jeg enten var det ene eller det andre og i tillegg bli kritisert for hvordan jeg ser ut (neglene mine var grusomt stygge, fikk jeg vite hver eneste dag), klarte jeg ikke mer.
Jeg er fremdeles ikke sur, bare skrekkelig lei meg. Jeg er ikke frisk selv, siden jeg sliter med bipolaritet og ikke orker så mye, siden hodet ikke henger med og jeg har mine egne fysiske skavanker. Jeg sa i fra på forhånd at jeg ikke klarer så mye, men det ser ikke ut til at det ble godtatt.
Jeg har gjort mitt beste og når det ikke blir godtatt, må det få konsekvenser. Jeg er voksen og har mitt eget liv å ta var på. Slik er det.
Take it or leave it
Huff <3 :( Kjære deg! Det hørtes ikke noe særlig ut. Det er ikke lett når foreldrene våre blir syke, og trenger hjelp.
SvarSlettMin mor har en demenssykdom (Body Levy Demens), og det medfører problemer med korttidshukommelsen, hallusinasjon, forvirring, problemer med dager, dato og klokkeslett, dårligere balanse og har mye angst og depresjoner. Hvis man gir medisin mot depresjon, vil det forsterke symptomene. Hun er klar over at hun roter selv, men blir sint når vi sier hun tar feil. Geriatrkeren som også er psykiatriker på geriatrisk poliklinikk sa klart og tydelig til søsteren min og meg at vi ikke måtte sy puter under armene hennes. Det er viktig at vi sier i fra når hun tar feil, for hvis ikke blir det mer forvirring.
Når hun har dårlige perioder kan hun ringe 13 - 14 ganger på en kveld til både søsteren min og meg, og hun kan være så sur og bysk mot oss. Når hjemmetjenesten kommer er hun så blid, og da har hun det bare fint. Hun er opptatt av å ha besøk hver dag, og blir kjempesnurt og sur hvis vi har andre planer. Det er som om hun ikke greier å være alene i huset sitt. Enda hun har tre besøk av hjemmetjenesten.
En periode hadde hun ansvar for medisinene selv, men hun ble så stressa, og det gikk bare i surr. Nå har hjemmetjenesten låst medisinene inn i en safe som bare de kommer seg inn i.
I morgen nyttårsaften skal vi ta henne hjem til oss, for hun er helt utenfor hver eneste nyttårsaften, og sitter der med masse angst og redsel. Når jeg vet at hun har det slik, greier ikke jeg slappe av og kose meg, og jeg får dårlig samvittighet.
Av og til når hun har sine dårlige perioder kjenner jeg at jeg blir oppgitt og sint, men jeg vet at hun har aldri oppført seg slik hvis hun var frisk. Likevel er det viktig at hun vet at både søsteren min og jeg har våre egne liv, og verden kan ikke stoppe opp pga min mor. Når hun har sine dårlige perioder, må vi slippe det vi har i hendene å dra til henne.
Jeg skjønner godt valget ditt, og det er viktig å si fra at nok er nok, selv om du sikkert nok fikk dårlig samvittighet etterpå. Midt opp i det hele er det viktig å huske på seg selv også.
Jeg tenker masse på deg, og jeg skjønner kjempegodt hvordan du har det <3 Det er ikke lett!
Ønsker deg en kjempefin romjulskveld, og en kjempefin og god nyttårsaften i morgen :)
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene