Jeg gikk på folkehøyskole på denne øyen fra 1979-1980. Jeg koste meg veldig dette året, selv om jeg måtte ha vært Norges mest sjenerte person som hadde null selvtillit og holdt meg for meg selv for det meste. Selv om alle var hyggelige, var jeg veldig nervøs av meg og det var mye som virket skremmende på meg selv om det ikke var skremmene i det hele tatt. Det var ingen som var slemme med meg, men jeg syntes allikevel ting var veldig skremmende og jeg var derfor ikke med på så mange aktiviteter.
 |
| Ung og dum... |
Jeg hadde et par stykker som jeg holdt meg sammen med mens jeg gikk her, vi har dessverre mistet kontakten nå. Hvorfor det har skjedd, vet jeg ikke, men det er vel slik livet er. Vi holdt kontakten en stund etter skolen, men den forsvant relativt fort.
Tilbake til denne "legenden", eller "historien". Hvis det stemmer det jeg fikk vite, at denne historien gikk fra mitt kull til neste kull og at det var på denne øyen det skjedde, må det jo være meg det dreier seg om. Jeg kan ikke skjønne noe annet.
Jaja, here it comes:
Jeg hadde alltid en innebygget panikk om å forsove meg. Jeg var også den første som alltid møtte opp til frokost siden jeg hadde satt insulin på forhånd og var nødt til å spise nesten med en gang. Etter at jeg var ferdig med undervisningen denne dagen, gikk jeg på rommet mitt for å sove litt etter middagen og jeg sov. Jeg hoppet nesten i taket da vekkerklokken ringte og så til min skrekk at klokken var rundt 0730/0800. I panikk hoppet jeg i klærne. Tok skolebøkene mine med meg ned for å spise frokost (det var pliktig oppmøte til frokosten). Trofast sto jeg utenfor matsalen og ventet på at døren skulle åpnes, men ingenting skjedde. "I alle dager da", tenkte jeg. "Klokken min må være feil, frokosten er nok over", konkluderte Moffeliten og tuslet så opp i klasserommet og satte seg ved pulten sin for å vente på dagens undervisning, men det var ingen der! En smule forvirret begynt hun å lure, men utrolig nok gikk det ikke opp for henne hva det var som hadde skjedd før Husmor dukket opp og spurte meg hva i all verden jeg gjorde der.
Hjelpes så flau jeg ble. Jeg lusket meg ut og smøg meg inn på rommet mitt og håpet at ingen hadde lagt merke til det. Da jeg løp ut av rommet mitt for å rekke "frokosten", så jeg at de jeg bodde sammen med satt og så på tv, men det gikk likevel ikke noe lys opp for meg da jeg løp avgårde for å rekke forkosten og undervisningen.
Nå hadde altså denne historien levd videre til neste års kull. Litt morsomt det, selv om jeg i mitt innerste indre fremdeles er like flau som en kylling som ikke vil ut av egget...
 |
| Her har Moffeliten nettopp lært å hekle. På den tiden hadde hun hekletøyet med seg over alt |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.