Den siste natten visste jeg hva som kom til å skje den dagen. Det var ingen tvil. Oscar måtte få slippe og lide mer. Han hadde plutselig fått store smerter i nakkeregionen og selv om vi kunne insistert på en utredning, så vi ikke vitsen med å gjøre det på en så gammel hund. Han nærmet seg jo 14 år med stormskritt.
Jeg gråt veldig mye den dagen. Både før og etter avlivingen. Det var utrolig tøft å komme seg igjennom den dagen. Jeg har alltid vært glad for at jeg har erfaring med å jobbe hos vetrinærer og har fått med meg en utrolig god ballast videre. Jeg har jo vært med å avlive x antall dyr og litt etter litt lærte jeg meg å takle disse tingene.
Jeg har heller ikke vært av dem som på død og liv må menneskeliggjøre dyrene og i tillegg beholde dem i live, uansett hvor mye dyret lider, kun utfra egoistiske holdninger. Når dyrets tid har kommet til å få lov til å sovne inn uten og måtte være nødt til å slite seg gjennom resten av livet til det dør av seg selv, må det bare få lov til å slippe. Da er det bedre at man gjør det som er fornuftig UTAV kjærlighet til en god venn, så må man bare gjøre så godt man kan å arbeide seg gjennom sorgen.
Savnet vil jo være der uansett, men det vil bli mindre ettersom tiden går og man begynner å huske alle de gode tingene og de morsomme tingene som du som eier har opplevd med dyret ditt.
Lev på minnene og alle de gode tingene du og dyret ditt opplevde sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.