For en snill mamma jeg har

Jeg ringte min mor i dag for å fortelle om uroen som jeg har etter jeg fikk brevet igår. Jeg har jo som motto "Håp det beste, men forvent det verste". Dette er vel livsmottoet mitt da det har vært med meg hele livet. Jeg har jo fått noen helse-smeller i disse 52 årene som jeg har levd.

Anyway. Jeg ringte min mor for å høre med henne hva jeg kan forvente. Hun har jo vært igjennom en brystkreft-operasjon og påfølgende cellegift-kur. Hun var omtrent på min alder da brystkreften ble oppdaget. Nå håper jo selvfølgelig jeg på at det bare er en cyste eller flere, men man kan jo aldri vite.

Hun fortalte hva hun hadde vært igjennom, hvordan hun hadde det på den tiden og hvor lang tid det tok før operasjonen og tiden etterpå, ja hele prosessen og jeg føler meg ganske beroliget nå.

Under hetten kan dere se at håret
er begynt å komme frem. Det er en stund til
jeg kan kaste parykkene, men etter jul
tror jeg at håret skal være langt nok...

HVIS det skulle være brystkreft og jeg trenger å fjerne ene brystet, kommer jeg til å spørre om de kan fjerne begge to. Jeg har alltid hatet brystene mine og føler på en måte at de ikke hører til på kroppen min. Hele livet har jeg gått rundt med disse, ekle d-cup brystene og det har gjort at jeg luter ryggen slik at de ikke skal virke så store.

Jeg husker da jeg var tenåring og oppdaget at brystene mine var begynt å vokse. Da kom panikken og den økte i takt med brystenes størrelse. Jeg forbandt dem faktisk og prøvde å klemme dem inntil kroppen slik at de ikke skulle vokse. Jeg virkelig HATET dem.

Dessuten så er de nødt til å ta begge to. Jeg kan jo ikke går rundt med slagside resten av livet...