Plutselig så nært

Det blir mye tyting om denne etterundersøkelsen for tiden, men det er faktisk bare den jeg går og tenker på.

Jeg ringte Brystdiagnostisk senter idag, men de kunne/ville ikke si noe som helst. Jeg slipper å gå helt til torsdag, da timen ble flyttet frem til imorgen istedet.

Sinnstemningen skifter hele tiden fra optimisme til den dypeste fortvilelse. Ifra jeg står opp og til jeg går og legger meg for natten. Jeg blir veldig sliten av å gruble så mye, så når jeg har sovnet, sover jeg så godt som jeg aldri har sovet før, men når jeg våkner igjen, er tankene der på nytt.

Jeg kom over en blogg igår da jeg søkte etter blogger som omhandlet brystkreft. Jeg hadde lyst til å spørre noen om hvordan det var å gå og vente på etterundersøkelsen. Bloggen jeg kom over, het Uhelbredelig Kreftsyk. Det er en kvinne som fikk konstatert brystkreft for 7 år siden og er nå blitt, som tittelen sier, uhelbredelig kreftsyk.

Denne bloggen skremte meg, selv om den var fint skrevet og kvinnen bak den viser en enorm styrke. Jeg fikk rett og slett tvangstanker og er nå sikker på at jeg ikke kommer til å oppleve neste års julaften.

Jeg er fullt klar over at disse tvangstankene er fullstendig ulogiske, men jeg har alltid hatt tvangstanker om sykdom og død. Da jeg var rundt 40, var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø da jeg var 44, men det er liv i meg enda.

Det som sliter på meg, er faktisk at det skal være gått så langt at det ikke er noe å gjøre med. Det er disse tankene som er mest slitsomme. Har jeg fått kreft, så har jeg fått kreft, men jeg vil at det skal være noe som en kan gjøre noe med.

Jeg håper at det er noen som vil krysse fingrene for meg og kanskje sende meg noen positive tanker også.

Kanskje det vil hjelpe meg litt...