Smårollinger som tror de vet alt

Av og til kan en ikke gjøre annet enn å le. Noen er ufrivillig morsom, når disse forsøker å lære oss godt voksne noe. De er så sikre i sine villfarelser at en ikke vet om en skal synes synd på dem eller forsøke å motbevise de uriktige utsagnene deres.

I kommentarfeltet på en annen blogg, som jeg stikker innom en sjelden gang, fikk jeg vite at; Diabetikere er skapt på en annen måte enn friske og derfor tåler kunstige søtningsstoffer bedre enn de som er friske. 


Herregud, jeg har ikke ledd slik på lenge. Denne jenta utgir seg for å ha bedre kunnskaper om sykdommen vår, enn vi selv. Jeg har hatt diabetes i 43 år og jeg vil vel påstå at jeg har litt bedre kjennskap til diabetes enn slike smårollinger.

Klart at det er mer ungdommen kan. De er ofte flinkere og har mer kunnskap om data og elektronikk, men der er jo litt søte når de misforstår noe så inni granskauen. Det verste er jo at de er så skråsikre på sine egne kunnskaper. De forsøker å argumentere for harde livet på tema som de har null kunnskap om. Det er dette som er så morsomt.

I et kommentarfelt i en avis om uføretrygdete, var det en gutt på 18 år (ja, jeg sier Gutt), som hadde noen klare meninger om denne gruppen av befolkningen. Bl a mente han at alle kunne komme seg på jobb, hvis de klarte å stå opp og komme seg utav huset. De kunne fint finne seg en kontorjobb, mente han. I tillegg mente han at de trygdete er noen late mennesker som ikke "gidder" å skaffe seg en jobb.

Saken er bare den at han har vel ikke betalt så mye skatt opp gjennom årene. Det er faktisk de eldre og uføretrygdete som har betalt skatt i arbeidslivet og nå betaler skatt av trygden, som gjør at han kan få de godene som han har bruk for. Det er skattebetalerne, frisk og uføre, som har gjort at han har kunnet gå på skolen. Det er skattebetalerne som har gjort at han kan gå til legen, legges inn på sykehus, hvis han har behov til det, uten å måtte betale i dyre dommer. Så det er faktisk friske og syke skattebetalere som har gitt han disse godene, men det ser jo ikke til å gå inn i hodet hans.

En stor del av ungdommen har også klare meninger om hvordan vi eldre skal kle oss og oppføre oss. Klærne som vi ikler oss og hårsveisen kalles "kjerringstil". Går vi derimot i klær maken til de ungdommene går i, er vi wannabees teenagers, så hva skal vi egentlig gjøre? Det er søren ikke lett å skulle tilfredstille disse som har så klare meninger om mangt og meget.

Det beste hadde vært at ungdommen tar til seg av den livskunnskapen som vi eldre har og at vi tar til oss tingene som ungdommen kan.

Det kunnskapsløse får vi la ligge...

Til en Brud

Omsider er jeg ferdig med den siste bestillingen av familesmykkene. Etter at jeg annonserte disse på Epla, har det kommet endel bestillinger. Noen har bestilt veggsmykker, andre har bestilt brosjer, ringer, armbånd eller halskjeder. Det er utrolig gøy og jeg har jobbet ganske mye med disse.

Jeg har hatt 2 ulike bestillinger på brosjene og jeg har fått dem avgårde innen rimelig tid. Noen har bestilt litt for sent, siden disse har 14 dagers leveringstid, men jeg har fått dem unna, utrolig nok.

Jeg har også laget små brosjer til vugger/barnevogner. Jeg legger ved det ene bildet her. Dette er en brosje, som jeg laget for en tid tilbake, til en jente som på det tidspunktet, ikke var kommet til verden. Disse Sweet Darling-smykkene er identiske, så jeg legger ut et gammelt bilde her, siden jeg faktisk ikke har hatt tid til å fotografere alle smykkene som har vært i produksjon.

Dette anhenget og gaveesken, ble laget i blått, men det er identisk med esken og smykket på bildene.

Det aller siste smykket jeg laget, er en brosje til en brud. Bildet som er satt inn i brosjen, er hennes mor. Rundt bildet er det en mengde rhinestones. Jeg regner med at bruden skal ha denne brosjen på kjolen.

Hun har vært nødt til å vente i 7 brede og 7 lange på dette smykket. Smykket er egentlig et anheng, som jeg har satt nål på. Saken er den at jeg måtte bestille disse nålene fra Ebay, og de første jeg bestilte, var for store og de neste var for små. De siste var akkurat passelige, men var av en så dårlig kvalitet, at de ikke lot seg bruke, da de datt fra hverandre.

Etter å ha grublet litt, oppdaget jeg at de samme var for salg på Panduro. Jeg er litt usikker på kvaliteten av disse også, da de virket litt "hakkete". Jeg håper virkelig at nålen ikke vil dette fra hverandre.

Bildet er softet av hensyn til privatlivets fred

Gaveesken er også laget og bærer navnet Sweet Memories medium. Jeg synes at bryllups-smykker fortjener en fin innpakning og jeg er ganske fornøyd med utførelsen av denne esken. Jeg vurderer å lage gaveesker for salg, siden jeg ikke kan jobbe med smykkelaging lengre pga synet, men disse eskene er ganske dyre å lage. En medium eske av typen som er over her, vil koste 49,50. Da har jeg kalkulert 5,50 til meg selv, men hvis man skal gi bort en fin gave, er det jo greit med en fin eske også.

Puten i esken er håndlaget og stoffet er damask, lik den mange brudekjoler er laget av.

Jeg gleder meg til å komme igang med smykkelagingen på nytt. Nå ser jeg litt i vinkel og har store problemer med å fortsette produksjonen. Jeg får håpe at det ikke er så lenge til jeg skal opereres.

Hvis du er litt nysgjerrig på familiesmykkene, er det bare å sende meg en mail. Se under fanen "Kontakt", eller bruke kontaktfeltet til høyre her. Jeg har en mengde rammer i sølv, gull og bronse i ulike utforminger og størrelser, så det finnes sikkert noe som passer deg også.

Er DU tøff nok....?

Det var nemlig jeg.

Jeg husket sånn delvis en film som jeg så på 90-tallet. Dette var en såkalt splatter-film. Dvs masse blod og gørr. Da jeg så denne første gangen. syntes jeg den var utrolig bra, men nå? Not so much.

Denne filmen, som har det koselige navnet The Dentist, er en svært dårlig film. Det var altfor mye ulogikk, som gjorde at den ikke klarte å skremme meg i det hele tatt.

Historien var utrolig tynn. En nevrotisk tannlege som oppdager at konen har et forhold til bassengutten (jada, den har vi hørt før). I tillegg til dette, er skattemyndighetene etter ham og dette får han til å klikke fullstendig og han torturerer og dreper "for fote".

Fra første scene får man kastet denne tilstanden til tannlegen midt i trynet. Historien viser ikke hvorfor han har blitt så nevrotisk og når han hele tiden klikker på tannlegekontoret, blir det bare feil.

Jeg vil tro at filmen hadde vært bedre, hvis denne tannlegen, som i en del grøssere, faktisk fungerte ypperlig på jobben og var blid og vennlig, men et helvete for enkelte av pasientene sine.

Politiet oppdaget også altfor tidlig hva som hva på ferde og hvem som var gjerningsmannen. Det virket faktisk som om de bare laget filmen for å ha med mest mulig guffe.

Kanskje jeg er blitt litt mer kresen på når det kommer til filmer og troverdighet og derfor har mistet gleden av å se søplefilmer.

På sykehus
Min mor ringte i dag og fortalte at min bror har kommet på sykehus - IGJEN -. I går kveld fikk han igjen feber. Denner gang på 39 grader og han ble sendt med ambulanse til sykehuset. Vi vet egentlig ikke hva som skjer med kroppen hans. Enten har han et virus, eller så er kroppen iferd med å støte fra seg nyren. Nå går vi rundt og tvinner tommeltotter og håper på at alt skal bli bra med han igjen.

10 ting jeg gleder meg til

Nå kan vi omsider se våren langt der fremme. Tilværelsen begynner å lysne og vi kan snart kaste av oss skjoldet som vi går med gjennom den lange vinteren.

Noen av oss synes jo at vinteren er den beste årstiden, mens andre sliter seg gjennom mørketid og kulde. Noen får også depresjoner i denne sesongen.

Selv sliter jeg ganske mye om vinteren. Når november kommer, fatter jeg ikke hvordan jeg skal overleve vinteren med vettet i behold. Mørketiden føles utrolig påtrengende og jeg har følelsen av at mørket skal overmanne meg og jeg tenner lys med en panisk følelse for at mørket ikke skal innhente meg.

Nå begynner det å bli lysere om ettermiddagene og det kjennes allerede på kroppen. Som dere sikket ser til høyre her, har jeg en nedtelling fram mot våren. I skrivende stund, er det 39 dager igjen og det minker. Jeg pleier å tenke som så at "hver dag som kommer er 1 dag nærmere våren. Det er mye positivt å se frem mot. Det gjelder bare å se det lyse i det mørke og triste.

Jeg har en god del som jeg gleder meg til.

1. Stær-operasjon.
Jeg gleder meg som et barn gleder seg til julaften. Å ha en mulighet til å få en ny linse. Selv om jeg gruer meg noe voldsomt til selve operasjonen, ser jeg frem mot å få friskere øyne.

2. Konfirmasjon
Den 10. mai skal vår kjære niese konfirmeres. Det er rart å tenke på at hun er i ferd med å bli voksen. Tiden går bare så altfor fort innimellom. Hun blir 15 år til sommeren og det er ikke lenge til hun kan begynne kjøreopplæringen.

Jeg lider av en ekstrem sosial angst, men jeg har bestemt meg for å sloss mot denne. Jeg SKAL klare å imot trangen til å avlyse reisen. Jeg nekter å la meg styre av en idiotisk angst.

3. Sommeren
Den 18. mai begynner sommeren for meg. Da er det å se frem til at vi skal dra på vår årlige ferie i Sverige. Det kiler i magen bare jeg tenker på det. Akkurat nå synes jeg den er langt borte,
men vi kan se den blafre et stykke unna.

4. Hund
Vi har enda ikke somlet oss til å skaffe oss hund. Vi har delvis lagt planen på hyllen akkurat nå, da vi har det altfor travelt. Nå planlegger vi hund til neste år, men det har vi jo sagt hele tiden og den er enda ikke kommet i hus. Vi gir allikevel ikke opp planen.

5. Fôring av veps
Nå har det rablet for henne, tenker dere sikkert og det har det kanskje også gjort.
I fjor sommer begynte vi å mate vepser, som har forvillet seg inn i stuen vår og vi syntes det var så artig å se reaksjonene deres, at vi fortsatte med matingen. Vi dreper ikke insekter. Det vi gjør, er å ta litt syltetøy på et asjett, holde det bort til vepsen, for så å sette ut fatet når vepsen er opptatt med å spise. Dette funker fremragende.

6. Nye negler
Hver eneste måned gleder jeg meg til å få nye negler. Jeg har alltid et design i hodet, men når jeg kommer til salongen, blir det ofte annerledes enn hva jeg hadde tenkt. På en positiv måte da. De ansatte er bare så hyggelige og dyktige og jeg blir alltid i godt humør når jeg er der.

7. Kaste parykkene
Håret mitt er begynt å vokse ut igjen, men enda er det lenge til jeg kan kaste parykkene, eller kanskje jeg ikke kaster dem. Det er jo litt gøy med parykker også da. En har ingen problem med frisyren. Har man lyst til å være langhåret ene dagen og korthåret den neste, er det svært så enkelt. Jeg kommer nok til å putte parykker på hodet sånn innimellom.

8. Bli slankere
Det har sklidd litt ut de siste månedene, da jeg har slitt litt psykisk og da er det veldig lett å trøste seg med mat, dessverre.

Jeg var grådig flink i fjor sommer, da jeg holdt en mega-streng diett og jeg skal nok klare å finne frem til den sta damen som jeg har inni meg. Litt for langt inni meg akkurat nå, men jeg skal nok dra henne frem.

9. Helgedagene
Jeg gleder meg faktisk til alle helgedagene er ferdige. Påske, Pinse, Himmelsprett, 17. mai, er ganske så intensive og påtvungne dager der alt er litt på halv 8. Jeg har ofte følelsen av at jeg må holde pusten og dykke ned i disse dagene.

Det er litt mange av dem.

10. Naturen
Det siste og ikke å forglemme, det viktigste punktet akkurat nå, blir å se de første sneklokkene og blomstrende seljetrær. Vi bor høyt oppe og er litt seinere med blomstringen på våren. Det er like fascinerende hvert eneste år, å se naturen bli levende igjen, etter en lang vinter. Når jeg ser det brune gresset og de nakne, triste greinene, klarer jeg nesten ikke å forstå hvordan det kan bli grønt på trærne, blomster og grønt gress, men det kommer litt etter litt.

Ha en fin vinterdag videre.

Gårsdagen

Dagen i går var litt i det tøffeste laget for meg. Det er vondt når noen nekter  hjelpe med noe som er så viktig for en.

Som jeg sa i går, fikk jeg et brev fra Haukeland Sykehus vedr genetisk utredning for brystkreft. Jeg fikk beskjed om å ta med et familiemedlem som har hatt denne typen kreft, men hun satte seg totalt på bakbeina og nektet helt å bli med. Nå er det ikke sikkert jeg får denne utredningen pga at hun har bestemt seg for at hun ikke liker å reise.

Jeg har aldri følt at hun har tatt meg alvorlig. Jeg har hele tiden blitt fortalt at jeg er vanskelig, selv om jeg gjør det jeg kan for å stille opp for familien. Jeg har sågar reist og hentet katter som skulle avlives. Dette har jeg tatt som en selvfølge og det har ikke gjort meg noe i det hele tatt, da jeg har et profesjonelt forhold til avliving, men nå er jeg begynt å revurdere tjenestene mine.

Hun sier hele tiden at hun ikke liker å reise, men det er mange av oss som MÅ gjøre ting de føler er ubehagelig, men vi må gjennom det uansett. Jeg sitter med en følelse som sier meg at hun nekter å være med på denne utredningen for å gjøre seg viktig, men det eneste hun sitter igjen med, er at hun skubber meg bort. Jeg er begynt å bli lei av usakligheter og jeg har lenge hatt en følelse av at når hun snakker med meg og forteller om diverse ting, slik som forholdet hennes til ulike ting, er for å at hun gjør det hun kan for å provosere meg og starte en krangel, slik at hun kan gi meg en skyllebøtte. Den siste tiden har jeg ikke svart på provokasjonene hennes og latt det renne ut i sanden og det har hun kanskje litt vanskeligheter med å godta.

Jeg får se om ting roer seg litt ned etterhvert. Hun har ingen grunn til å være sint på meg i denne saken. Jeg stilte bare et uskyldig spørsmål.

Ha en fin lørdag alle sammen.

Folk som ikke stiller opp

Hva synes du om folk som ikke gidder stille opp for noen som skal gjennom en viktig helseundersøkelse?

Jeg er oppgitt, sint og lei meg. Jeg skal igjennom en undersøkelse for å finne ut om jeg har brystkreft-genet. I den forbindelse, fikk jeg et brev i dag, der de ber om at jeg skal ta med et nært familiemedlem, som har hatt denne krefttypen, men da jeg spurte, fikk jeg dette svaret:

"NEI!!! Jeg liker ikke å reise, så det blir ikke aktuelt. Du får klare det selv". Det er ikke snakk om at JEG skal klare noe. Det er Haukeland som ber om at hun skal delta på undersøkelsen.

Jeg ble så lei meg, at jeg rett og slett sa at "vi får snakkes senere" og så la jeg på. Jeg har flere ganger stillt opp for henne ved å reise med kattene til veterinær for avliving fordi hun "ikke orker det". Jeg har blitt skjelt ut på telefon fordi hamsteren hennes døde og hun mente det var min skyld, selv om jeg ikke har vært i nærheten av hamsteren.

Jeg gjør det jeg kan for å stille opp for folk som har behov for min hjelp og strekker meg så godt jeg kan. Derfor er det ekstra sårt at de som du ber om èn liten tjeneste, bare slår døren i ansiktet på deg pga egoisme.

Jeg orker ikke mer nå og vurderer å bryte kontakten. Jeg har skrevet om det vanskelige forholdet vårt tidligere og det nærmer seg nå grensen min for hva jeg orker å finne meg i.

Hun har tidligere rakket ned på meg og sagt at "jeg ikke måtte tro at jeg var noe", jeg kunne ingenting og var bare latterlig. En tidligere episode, da jeg var mye yngre, skulle jeg fortelle henne noe og hun svarte meg med "blablabla". Dengang lot jeg det bare gå forbi, men jeg gråt etter at jeg hadde lagt på telefonrøret.

Det er riktig det som blir sagt at de som står oss nær, er de som sårer oss mest.

Jeg har sånn klump i halsen nå at jeg faktisk må stoppe å skrive. Jeg oppdaterer senere.

Alle fugler grå de er...

...kommer nå tilbake. Legen kommer blid og glad, han synger alle dager. Moffe snubler, slår sin nese. Må ha hjelp, hun kan ikke lese. Alle fugler grå de er, bøller hele dagen.

Så har jeg omsider fått bekreftet at jeg er gammel. Jeg har i lengre tid hatt problemer med øynene og var derfor til kontroll hos øyelegen min i dag. Glad og optimistisk trasket jeg inn på kontoret hans og satte meg godt på plass i stolen.

Han ble overrasket da han hørte at jeg brukte +5 i lesebriller. Dette er ikke noen som er tilpasset meg. Jeg kjøpte dem hos en optiker. Da han sjekket hvor godt jeg egentlig så, fikk jeg et lite sjokk;

Jeg så absolutt ingen av bokstavene på det venstre øyet. Det var bare grøt. Jeg ble så sendt videre til skanning og det ble konstatert grå stær. Så nå er jeg grå både i håret og øyet og jeg som har time for å få tilpasset filterbriller hos Hjelpemiddelsentralen på tirsdag. Grrmf...

Øyelegen henviste meg til operasjon på klinikken. Han antar at jeg kan få operasjonen i begynnelsen av mai. Jeg håper virkelig at det blir litt tidligere eller hverftall etter 10. mai, da vi skal i konfirmasjon.

På fredag skal jeg til fastlegen for å ta celleprøve fra livmorhalsen. Jeg håper virkelig at den er iorden hvertfall. Alt kan da ikke svikte samtidig, men gudene vet når det gjelder meg.

Jaja. Nok om det.

På mandag hadde jeg den månedlige turen min til Nails for You for å få fikset neglene. Denne gangen gikk jeg for en enkel men elegant design. De fikk en grå lakk og ble pusset matte. Det ble ingen pynt på dem denne gangen. Av og til er det gøy med litt enkelt også.

Gamle damer skal ikke ytre seg

Gamle damer burde virkelig passe munnen sin. Det er helt utrolig hva slags "dritt", for å bruke de unges terminologi, de kan slippe ut av kjeften sin. De er arrogante, vet best og kan alt. De tror de er så viktige at verden ikke kan klare seg uten dem og de sjikanerer ungdommen og er nedlatende mot dem.

Jeg er enig i alt dette og hva vår aldersgruppe skal slenge med kjeften i tide og utide, fatter jeg ikke. Det GÅR an å lytte til de yngre. De vet jo best, uansett.

Det verste er når kvinner på min egen alder, labber rundt på HM og BikBok for å kjøpe seg ungdommelige klær, som slett ikke passer til alderen og hvertfall ikke når det fleste av disse damene har en saggekropp der puppene ligger nedpå knærne.

Det sier seg selv at damer i vår alder, ikke har rett til å uttale seg om kropp, vekt og utseende. Det har jeg fått høre mange ganger, så det er nok riktig.

Fra spøk til paracett. Selvsagt mener jeg ikke dette, men det er dette jeg har fått høre den siste tiden. Jeg, som er en gammel dame, burde holde munnen lukket når det kommer til å ytre mine synspunkter på kropp og utseende.

Jeg har blitt en smule upopulær pga meningene mine. Det er nå så, men jeg orker ikke være politisk korrekt. Det er slik nå til dags at jo tykkere man er, jo bedre og aller helst skal man kaste klærne når man blir tatt bilde av, slik at alle kan se kroppen. Beklager at jeg er gammeldags, men jeg har aldri skjønt hvorfor kvinner, og gjerne kvinner som har en god del for mye på kroppen, skal på død og liv kaste klærne for at andre skal se kroppen deres.

En ting er at en naken kropp som har endel ekstra kilo, ikke er pent, men det er heller ikke sunt. En står i fare for å få hjerteproblem, fordøyelsesbesvær og diabetes 2 når man er overvektig, samt at kolesterol-nivået kan øke.

Jeg beklager, men nakne kropper synes jeg ikke er pent. Spesielt de kroppene som har en god del for mye og drasse på. For å ro meg i litt i land her, så kan jeg si at jeg slettes ikke er blant de slanke, men jeg foretrekker å ha klærne på og kle meg etter vekten. Jeg savner faktisk litt bluferdighet blant folk. Nå er det snart mer akseptabelt å være naken enn å ha klærne på kroppen.

Kropper som har passert 40 og kanskje enda eldre, er penest med klærne på. Det er faktisk ikke alle som synes det er pent med saggebryst, saggemage og saggerumpe overalt. Eldre damer er vakre, men ikke når de er nakne.

Vi må, som sagt, se om vi kan finne frem den gode, gamle bluferdigheten igjen. Det er bare å innse det:

Kropp er bedre med klær på.

10 ting man IKKE gjør på bussen

I går var jeg en tur til sentrum for å spise middag med kompisen min, Michael. Det var veldig koselig. Det som var mindre koselig, var bussturen hjem. Hva ER det med enkelte folk??? Av og til virker de som de bare står og er tilskuere til å ta hensyn.

Det kom en gjeng med ungdommer inn på bussen, men stille, det var de ikke. Jeg har ikke hørt maken til høylydt skravling. Alle snakket i munnen på hverandre samtidig som de ikke hadde innestemme, for å si det sånn. Vi var flere passasjerer som skulle av på stoppet mitt, men denne gjengen av ungdommer stod bare og så dumt på oss. Til slutt kom det ganske et hyggelig spørsmål fra Moffeliten: "Går dere på ungdomsskolen", sa hun med et påklistret, stivt smil. "Det gjør vi", svarte den sløkkede gjengen. "Så hyggelig, men dannelse og hensynsfullhet, er visst mangelvare hos dere", smalt det fra en ganske grumpy Moffe. Den ene av ungdommen stod lente oppetter bakdøren og hadde nesten fallt ut da sjåføren åpnet døren for å slippe oss vettuge passasjerer av. Det var heldigvis ikke bare jeg som ristet oppgitt på hodet da vi var ute. Det var flere av oss som bare så oppgitt på hverandre.

Min kjære hadde en skummel opplevelse for endel år tilbake. Han skulle inn på bussen bak, men sjåføren lukket døren før han var kommet helt inn, slik at han fikk ene foten i klem. Han ropte til en av ungdommene som stod inni bussen, ved bakdøren, at han måte si ifra til sjåføren, men denne sløvingen stod bare og glodde på min kjære, med et tomt blikk. Heldigvis var det andre passasjerer som skrek ut og bussjåføren åpnet døren slik at min kjære kom seg løs.

Siden jeg bruker buss ganske ofte da min mann disponerer bilen, har jeg noen gode råd å komme med:

1. Ikke treng deg inn i bussen. Du får som regel sitteplass sålenge det ikke er i rushtiden.

2. Vent til passasjerene som skal av, faktisk har kommet seg av, før du presser deg inn på bussen. Slipper du ikke av passasjerer, får du heller ikke sitteplass da disse må være med bussen til neste stopp og du får garantert noen morderiske blikk.

3. Trekk bak i bussen hvis det ikke er sitteplass. Det finnes ikke mer irriterende for passasjerer som skal av, enne å måtte være nødt til å presse seg gjennom en klynge sløve passasjerer, som kun er opptatt med å skravle sammen og ikke enser verden omkring seg.

4. Slukk sigaretten en stykke fra bussen før du går inn. Det er ingen grunn til at du skal blåse siste trekket rett inn på sjåføren når du går på.

5. Hold din livshistorie og sykdomshistorie for deg selv. Del den hvertfall ikke med passasjerer du ikke kjenner. MÅ du snakke om dette, demp stemmen din. Det er ikke alle som er interessert i å høre om hvor mange hemoroider du har, eller om mageproblemene dine.

6. Vask deg! Selv om du ikke kjenner din egen svettelukt, så kjenner dine medpassasjerer din. Det er ikke særlig komfortabelt å sitte ved siden av en som ikke har vasket seg på x-antall dager og det er ikke særlig behagelig å sitte innunder armhulen din, der det er gule svetteringer og kroppslukt som kan få selve fanden til å angre på at han tok buss.

7. Få beina dine ned på gulvet! Dette er et ungdomsfenomen. Jeg har enda tilgode å se godt voksne mennesker sitte med beina oppå nabosetet. Selv om du er opptatt av din egen verden, er ikke vi like opptatt av din. Vi ønsker oss en sitteplass og noen av oss gruer oss faktisk til å spørre om vi kan få sette oss, da vi får oppgitte blikk og sure miner fra dere ungdommer, selv om vi spør høfling om et av de to setene dere okkuperer, er ledig.

8. Er du mannfolk; ta beina dine sammen. Det er ikke særlig behagelig å sitte ved siden av et mannfolk som tror de har så store baller at de er nødt til å skreve slik at sidemannen nesten blir presset ut av setet sitt. Vi liker heller ikke at dere gnisser lårene deres inntil våre. Vi kvinner sitter med samlede ben og det klarer dere mannfolk å gjøre også...

Nei, nei gutt. Dette må bli slutt!

9. Er du ekstremt overvektig (nå snakker jeg ikke om oss vanlige som har noen kilo ekstra, men skikkelig store ala 200kg+), vis hensyn. Det er klart at du skal ha rett til å sette deg du også, men hvis det kun er enkeltseter igjen, oppfordrer jeg deg til å tenke litt på sidemannen. Ikke skvis deg ned i setet slik at den stakkars personen ved siden av deg nesten må hoppe utav vinduet for å få puste.

Du må gjerne bruke 2 seter, men ikke når det allerede sitter en i det ene setet. Bruk kun ETT sete, eller hvis det er plass - sitt på setene der det er rom for barnevogner. Jeg har dessverre blitt skvist av ekstremt overvektige medpassasjerer. Dette var da jeg var på det tynneste og jeg har ikke lyst til å få enda et stort mennesket i fanget.

10. Forsøk å holde deg våken. Det er helt iorden å lukke øynene, men forsøk å la være å sove. Det er ubehagelig for folk å få deg plutselig dumpende ned i fanget på seg. Det er ekstra irriterende å høre på snorkingen din.

11. Vær høflig og SMIL, så får både du og alle andre en hyggelig tur. Det skader heller ikke å be om unnskyldning hvis du skulle komme til å falle oppi fanget til noen.

Ha en hyggelig tur!

Autobianchi - Veteran drømmebilen

Jeg har jo alltid snakket om at MB S-klasse og MB CLA er mine drømmebiler, men etter å sett den første Olsenbanden-filmen "Operasjon Egon", har jeg fått enda en på listen.

Dette er en Autobianchi og etter navnet å dømme, er den italiensk. Dette er samme merket som Solfrid Heier kjørte rundt med i "Operasjon Egon" i '69.

Den er bare så inni granskauen søt og den er så liten at en nesten føler en tar på seg  bilen når man sitter bak rattet. Tenk hvor enkelt det er å lukeparkere med denne lille tassen. Det finnes diverse modeller av denne bilen, men denne på bildet er absolutt favoritten.

Disse bilene er relativt sjeldne, men jeg er nå begynt å holde utkikk etter dem. Vi kjenner noen som er utrolig dyktig på å restaurere biler og bare den har motoren på plass, skal vi nok klare å fikse den tilbake til fordums storhet - når vi klarer å få tak i en...


Daniel Wellington miss...
I går hentet jeg den nye klokken min på posten, men da jeg åpnet pakken, var det en stygg rød stripe til høyre på klokkeskiven, så denne må jeg returnere. Jeg har kontaktet firmaet som solgte den til meg og jeg får håpe jeg får en ny. Dette er jo typisk meg når det kommer til å få feilvarer og jeg blir megastresset før jeg får orden på returneringen og enda verre er det å vite at varene som man returnerer, er i Postens vold frem til jeg får nye. Denne klokken er ikke billig og det gjør meg enda mer stresset.

Jeg håper at det vil gå bra...

Skummel beskjed

Min mor ringte i dag tidlig og fortalte at min yngste bror ligger på intensiven pga en kraftig infeksjon. For noen dager siden fikk han en liten uvi. Dette er ufarlig for oss friske, men han gjennomgikk en nyre- og bukspyttkjertel transplantasjon i sommer og immunforsvaret hans er dårlig pga medisinene som han tar mot avstøtning.

Han var en tur på legevakten fredag kveld fordi han følte seg uggen og der ble det konstatert uvi og han fikk antibiotika. Dette holdt dessverre ikke og utpå kvelden begynte han å kaste opp og feberen steg. På lørdag fortsatte oppkastet og feberen steg og han fikk ringt etter ambulanse. Takk og pris for det. Nå krysser vi fingrene for at alt skal gå bra. Han ligger, som sagt, på intensiven med intravenøs væske, febernedsttende samt antibiotika.

Vi håper at alt kommer til å gå bra.

Hvorfor må man krangle slik...?

På en Facebook-side, som jeg er medlem av, har jeg fått med meg en forferdelig krangel 2 bloggere imellom. Hva som startet denne krangelen, vet jeg ikke og jeg tar ikke parti for noen. Jeg synes bare slikt er vannvittig trist. Jeg har vært inne og lest litt på disse to bloggene og får helt vondt inni meg over måten som de beskriver og kaller hverandre.

Nå er ikke jeg psykolog, men å være vitne til en krangel, gjør meg oppgitt. Hvor er det blitt av respekt, toleranse og støtte? Vi som blogger burde heller bruke tiden på å poste positive kommentarer. Jeg har fått endel stygge kommentarer på bloggen min samt på mail. Slike kommentarer tillater jeg ikke på bloggen min og sletter dem med en gang, uten å svare på dem.

De som har fulgt bloggen en stund, husker sikkert 2 episoder der jeg var, kanskje litt for frittalende og folk reagerte så sterkt at jeg nesten ble redd. Jeg ba om unnskyldning, men det ble ikke godtatt og hetsen fortsatte. Til slutt tok jeg ned bloggen for å rydde opp i den og den kom tilbake under ny adresse. Jeg er vel blitt litt mykere i kantene ettersom tiden har gått, men jeg er fremdeles frittalende og sier det jeg mener, innpakket.

Jeg er faktisk blitt sterkere som person etter den stormen som jeg ble utsatt for. Heldigvis. Jeg kunne like godt knekt sammen, men tillot meg ikke å gjøre dette.

Når det gjelder disse to som krangler sånn, mener jeg at en av dem faktisk må trekke seg litt unna, slik at stormen går over, ellers kommer jo begge to til å tape på dette. Jeg vet det er vanskelig, men en må allikevel ta skrittet. Ingen har godt av å krangle, uansett. Man blir stresset, musklene strammer seg i nakke og skuldre, pusten blir kortere, kjeven blir strammere siden man biter tennene sammen, hodepinen blir verre og stresset på hele kroppen øker.

Når man er i krangel med noen på internet, er det kanskje en idè å la være internet en stund. Til slutt vil stormen gå over og man sitter og lurer på hvorfor man egentlig kranglet. At vi mennesker har evnen til å si "unnskyld" og "tilgi meg", er den største gaven vi kan få.

Når EN person klare å si dette til et annet mennesket, har vi kommet langt.

Teller ikke fisk...?

Det kan en virkelig begynne å lure på i disse dyreverns-tider. Alle snakker om hvor fælt oppdrettsdyr har det, men tenker de på hva oppdretts-fisk må gjennomgå for at vi skal få billig fisk på middagsbordet?

Det tror jeg ikke. Det ropes om at oppdrettsfisk er en miljøkatastrofe og at det ødelegger for den ville fiskebestanden. Det er jo sant nok.

Mener dere at disse fiskene 

ikke har kjent smerte?

Jeg kaller dette rett og slett dyremishandling. Fiskene lider like mye som andre levende vesener og når noen sier at "fisk ikke kjenner smerte", kan jeg ikke annet enn å synes synd på disse intetanede menneskene. Fisker kan også kjenne smerte. De har nerver og nevroner, akkurat som oss og kan derfor kjenne like mye på smerten som oss landdyr.

Beklager at jeg er litt skarp nå, jeg blir bare så engasjert. I tillegg sloss mot oppdrettsdyr, bør vi også ta med oppdrettsfisken.

Hvis du er pescoterianer av dyrevernsmessige grunner, bør du også la være fisk/sjødyr.

Både pattedyr og sjødyr kjenner like mye på smerten.