Gårsdagen

Dagen i går var litt i det tøffeste laget for meg. Det er vondt når noen nekter  hjelpe med noe som er så viktig for en.

Som jeg sa i går, fikk jeg et brev fra Haukeland Sykehus vedr genetisk utredning for brystkreft. Jeg fikk beskjed om å ta med et familiemedlem som har hatt denne typen kreft, men hun satte seg totalt på bakbeina og nektet helt å bli med. Nå er det ikke sikkert jeg får denne utredningen pga at hun har bestemt seg for at hun ikke liker å reise.

Jeg har aldri følt at hun har tatt meg alvorlig. Jeg har hele tiden blitt fortalt at jeg er vanskelig, selv om jeg gjør det jeg kan for å stille opp for familien. Jeg har sågar reist og hentet katter som skulle avlives. Dette har jeg tatt som en selvfølge og det har ikke gjort meg noe i det hele tatt, da jeg har et profesjonelt forhold til avliving, men nå er jeg begynt å revurdere tjenestene mine.

Hun sier hele tiden at hun ikke liker å reise, men det er mange av oss som MÅ gjøre ting de føler er ubehagelig, men vi må gjennom det uansett. Jeg sitter med en følelse som sier meg at hun nekter å være med på denne utredningen for å gjøre seg viktig, men det eneste hun sitter igjen med, er at hun skubber meg bort. Jeg er begynt å bli lei av usakligheter og jeg har lenge hatt en følelse av at når hun snakker med meg og forteller om diverse ting, slik som forholdet hennes til ulike ting, er for å at hun gjør det hun kan for å provosere meg og starte en krangel, slik at hun kan gi meg en skyllebøtte. Den siste tiden har jeg ikke svart på provokasjonene hennes og latt det renne ut i sanden og det har hun kanskje litt vanskeligheter med å godta.

Jeg får se om ting roer seg litt ned etterhvert. Hun har ingen grunn til å være sint på meg i denne saken. Jeg stilte bare et uskyldig spørsmål.

Ha en fin lørdag alle sammen.