Sorgen er så altfor stor

Sorgreaksjonen vår er så voldsom at vi vet ikke om vi klarer å bære den. Vi kommer ALDRI til å få en slik hund igjen. Han var så spesiell; alt fra at han kunne si mamma, spiste plommer, kålrabi og annet grønt til at han hentet Rolf når mammaen hadde føling. Vi trodde vi skulle få beholde han i noen år til, men da jeg sto opp i dag tidlig og så øynene hans som såg så bedende på meg med bønn om "Mamma, kan du hjelpe meg?". Han klarte ikke å løfte hodet sitt og det blikket han sendte meg, kommer alltid til å forfølge meg. Jeg var så utrolig glad i han. Han var min eneste verden i mange år og utviklet seg fra å være en rampete ungdom til å bli en klok, gammel hund som kjente oss bedre enn vi kjente oss selv.

Tårene våre renner ustanselig. Jeg kom til å kikke bort på genseren hans som han var så glad i. Det var nok til at jeg fikk hulkegråt. Håper virkelig at jeg klarer å stoppe gråten i morgen. Da er jeg nødt til å ringe min mor. I dag har hun ringt ca 50 ganger (har talt etter). Hun vet ikke noe enda, men hun må jo få vite det hun også...