Hvorfor er det noen som ufrivillig gjør det vanskelig å være innvandrer. Er dette misforstått snillhet? JA, så absolutt. Jeg har vært en del i sentrum den siste tiden og har sett en god del innvandrere kjøpe NORSKE flagg til både seg selv og barna. Jeg tror de er stolte av å få være med å feire nasjonaldagen vår.
La oss alle samles under ETT flagg denne ene dagen og på den måten behandle våre nye landsmenn med respekt.
Jeg fant forøvrig et debattinnlegg i Dagbladet, skrevet av lederen for 17de mai kommiteen i Oslo, Shoaib Sultan. Jeg anbefaler å lese dette.
Min 17. mai
Som leder for 17. mai-komiteen blir jeg utsatt for trusler fra antimuslimske hatgrupper. Men det tvinger meg til å stille spørsmålet: Hva skal 17. mai bety for oss?
AV
Det nærmer seg 17. mai, og jeg kjenner på spenningen. Jeg gleder meg, er stolt over den rollen jeg er tildelt. Samtidig må jeg innrømme at jeg er litt nervøs også.
Kritikken mot at jeg skal delta på 17. mai er med på å skape en ekstra, ikke helt velkommen, spenning. Men jeg har blitt gitt et tilbud jeg på alle måter ser på som en ære, og er ydmyk og glad for den tilliten som jeg har blitt gitt. Men jeg er fast bestemt på å være med på 17. mai, tross reaksjonene.
Ingen skulle skremme meg
Året er ikke 2013, men 1985. Jeg har blitt spurt om å delta i flaggborgen i Møllergata skole. Jeg sier selvsagt ja.
Det er ikke like populært i alle kretser. Som elever fikk vi aldri helt med oss hva konkret som kom inn av trusler eller hva det var, men vi merket at det lå en spenning i luften. Selv om Sagene skole allerede et par år før har hatt barn med minoritetsbakgrunn med i toget, er jeg usikker på om det har vært minoritetselever med i flaggborgen i en skole i Oslo før.
Jeg husker fortsatt alle disse følelsene, og den gode opplevelsen å stå i skolegården og drille på marsjering og hilsning med flagg. Det var en ting jeg var fast bestemt på, og det var at ingen skulle skremme eller hetse meg fra å delta. Stahet er fortsatt en egenskap som ligger som en ryggmargrefleks hos meg når det kommer motbør. Noen ting endrer seg ikke.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Vi ble ønsket velkommen
Et annet minne: Det er ett år senere. Familien har flyttet fra Oslo til ei lita bygd i Nes kommune, Skogbygda. Som eneste elev med minoritetsbakgrunn på skolen følte jeg meg ikke alltid så høy i hatten. Spesielt når nasjonaldagsfeiringen nærmet seg, husker jeg en sterk lengsel til Oslo hvor jeg var mer anonym i mengden.
Men jeg husker min første 17. mai på Skogbygda skole, hvor rektor i sin tale ikke bare ønsket min familie velkommen, men også oppfordret folk i bygda til å gjøre sitt for at vi skulle føle oss hjemme i bygda. En varm og god gest som jeg minnes hver gang 17. mai nærmer seg.
Varme, nærhet og åpenhjertighet er ikke egenskaper vi ofte løfter frem i beskrivelsen av bygde-Norge, men det er egenskaper jeg har møtt og har satt stor pris på. Vi bodde i Skogbygda i bare 7–8 år, men de årene har stort sett bare etterlatt positive minner.
Noen protester, mange støtteerklæringer
Dette, og flere minner strømmer på når vi går mot 17. mai 2013.
Jeg er leder for 17. mai-komiteen i Oslo, og det har det vært negative reaksjoner på, med nettsjikane og hets fra ekstremistiske grupperinger. Nå er det imidlertid ikke lenger en litt usikker gutt som skal møte dette, men en mann som nærmer seg 40 med stormskritt og som etter hvert har lang erfaring med å stå i hardt vær.
Hets-kampanjen som har vært kjørt er i så måte ikke så overraskende på meg. De kreftene som står bak kampanjen er jo nettopp de samme jeg jobber med å bekjempe, som rådgiver i Antirasistisk senter. Om de ikke hadde reagert hadde jeg vært mer overrasket.
Litt mer overraskende var hvor sterk støtten har vært. Jeg vet jo at folk flest ikke deler tankene til dem som kommer med trusler og hets. Likevel har mengden med støtteerklæringer vært overveldende. Det har strømmet på via sosiale medier, mail, sms og ikke minst at fremmede kommer bort på bussen eller når jeg er ute og går en tur for å ønske meg lykke til som leder for 17. mai-komiteen.
Det beste og verste i folk
En av de sterkeste øyeblikkene for meg kom mot slutten av et besøk hos den jødiske menigheten i Oslo. Da kom en eldre dame bort til meg og gav meg full støtte og forsikret meg om at hun og flere stod bak meg og at jeg ikke skulle la meg skremme. Noen sekunder ble jeg revet tilbake til en skolegård i Skogbygda barneskole og en tale som fylte en ung gutt med stolthet, glede og en følelse av å høre til.
17. mai får ofte frem det beste i folk, men hos noen få får det frem det verste. En del av de sistnevnte har forsøkt å lage kampanjer med fordømmelse og krevd at jeg trekker meg. Men disse stemmene drukner i den massive mengden støtteerklæringene denne reaksjonen fra dem har skapt.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Oppkonstruert flaggdebatt
Det beste og det verste går også igjen i den oppkonstruerte debatten om flagget som har blitt fast inventar hvert år. Jeg kan ikke støtte et forbud.
Grunnloven sikrer oss ytringsfrihet. Da blir det absurd å innskrenke ytringsfriheten for å feire den. Men for meg virker det veldig merkelig å gå med et annet flagg på 17. mai enn det norske.
Likevel kaller jeg diskusjonen oppkonstruert. Det er fordi jeg gjennom alle mine år faktisk ikke kan huske å ha sett noe annet flagg i Oslo enn det norske. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen sinne har hørt noen kreve å få bruke et annet lands flagg.
Feiringen av nasjonaldagen i Norge er unik i verden. Så vidt meg bekjent er det vel ingen andre som feirer nasjonaldagen med barnetog. Dette er noe unikt og vakkert, som vi med rette kan være stolte av. Jeg ser også på dagen som et lite integreringsprosjekt hvor vi alle samler oss bak det samme flagget og for en dag i året faktisk kan samles om en identitet vi har felles, den norske.
Men denne frykten som enkelte nærer er for meg uforståelig, og virker veldig langt unna fra alt det med det å være norsk, som vi med rette er stolte av og som vi feirer den dagen. Det samme gjelder tanken om å lovregulere hva folk kan ha med seg av flagg og ikke.
Dette er kanskje del av en større og viktigere debatt om hva det vil si å være norsk i dag. Det er en debatt jeg er villig til å delta i. Men jeg håper vi slipper å ha en flaggdebatt neste år også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det hadde vært hyggelig om du ville legge igjen en liten melding.